Debatt ● Jörn Klein
Alle søkere må behandles likt — også andre lands statsborgere
Hvis vi fremstår som en institusjon som stenger dører basert på statsborgerskap, skader vi både forskningen, rekrutteringen og vårt omdømme.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetene skal være åpne institusjoner, bygget på prinsipper om akademisk frihet, mangfold og internasjonalt samarbeid. Nettopp derfor er det dypt problematisk når søkere til vitenskapelige stillinger i Norge i praksis utelukkes på grunn av sitt statsborgerskap.
I en sak i Khrono forrige uke kunne vi lese at en instituttleder ved USN mener søkere fra Iran, Russland, Kina og Nord-Korea bør anses som automatisk diskvalifisert fordi de «uansett ikke vil få sikkerhetsklarering».
Dette er ikke bare juridisk tvilsomt – det er også uforenlig med universitetets grunnleggende verdier.
For det første: Norsk lovverk forbyr diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Sikkerhetsklarering skal alltid bygge på individuelle vurderinger, ikke generaliseringer.
For det andre: Vi er avhengige av internasjonal rekruttering. Forskningen lever av fri idéutveksling, og Norge kan ikke tillate seg å snevre inn talentbasen på grunn av geopolitikk.
For det tredje: Signalet til våre ansatte og studenter er alvorlig. USN har allerede mange medarbeidere med bakgrunn fra de aktuelle landene. Skal vi nå antyde at de ikke er til å stole på? Slike holdninger skaper utrygghet og svekker arbeidsmiljøet.
Hvis en stilling faktisk krever sikkerhetsklarering, må det stå i utlysningen at «ansettelse forutsetter sikkerhetsklarering». Vurderingen gjøres av Sivil klareringsmyndighet, ikke av instituttleder.
På den måten opprettholdes lovverket, og vi sikrer rettferdig behandling av alle søkere.
Universitetene må utarbeide tydelige retningslinjer, slik at institutter ikke utvikler egne, potensielt diskriminerende praksiser. Samtidig bør vi styrke lederes kunnskap om diskrimineringslovgivning og sikkerhetsregler.
I en tid der akademia er avhengig av internasjonale nettverk, kan vi ikke risikere å fremstå som en institusjon som stenger dører basert på statsborgerskap. Det skader både forskningen, rekrutteringen og vårt omdømme.
Vi trenger en ryddig praksis der alle søkere behandles likt, der loven respekteres, og der universitetet tydelig står opp for akademisk frihet og mangfold.
