Ansatte er i opprør over millioner til konsulenter

I et innlegg publisert i Khrono i dag går 54 ansatte ved OsloMet ut og kritiserer universitetet for å bruke millioner på konsulenter og store, institusjonelle programmer i stedet for å bruke pengene på å heve undervisningskvaliteten.

De 54 kommer fra flere institutter ved OsloMet, blant dem 29 ved Institutt for sosialfag og 10 ved Institutt for naturvitenskapelige helsefag. De fleste av dem er undervisere, men administrativt ansatte er også representert.

— OsloMet bør erstatte slike konsulent-drevete sentrale «planer» og isteden fordele disse millionene til de som driver med undervisning – gjennom, for eksempel, høyere undervisningsfaktor og reell utviklingsstøtte, skriver de i oppropet.

— Det er symptomatisk for OsloMet at man setter i gang ting på toppen, og gjerne drevet av konsulenter, uten at man egentlig har fått grep om hva som foregår lokalt, sier Åsmund Hermansen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved OsloMet til Khrono.

OPPROP ● 54 undervisere og ansatte ved oslomet

Undervisnings­kvalitet etter Covid-19: Hva er planen nå, OsloMet?

De ansatte

De ansatte mener at millionene som disse programmene legger beslag på, særlig i form av betaling til eksterne konsulenter, heller kunne vært brukt på å heve undervisningskvaliteten. Og i dette arbeidet mener de at de selv burde ha en viktig rolle, sammen med studentene.

— Det vi undervisere ikke trenger er et tungrodd konsulentdrevet projektbyråkrati innpakket i grandiose begreper som «program» og som til alt overmål blir så ugjennomtrengelig og lite dynamisk at det kreves enda mer konsulentbistand, skriver de og foreslår at millionene i stedet blir fordelt på de som driver med undervisning ved OsloMet. Det kan for eksempel skje skje ved at de får utviklingsstøtte som gjør at de får rom til å realisere sine planer for å forbedre undervisningen, mener de.

OsloMet har i alt 2200 ansatte, målt i årsverk.

— Utrolig dårlig bruk av midler

Åsmund Hermansen er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved OsloMet. Han er sammen med professor ved samme institutt, Erika Gubrium, en av «opprørslederne» bak dette oppropet.

Hermansen trekker fram erfaringer fra arbeidet med «Den gode studentopplevelsen», et program for å konkretisere universitetets digitaliseringsstrategi, for å illustrere problemstillingen.

— Jeg var områdeleder i arbeidet, men trakk meg ut av det. Jeg følte at hele programmet ble til prosjektstyring, maler og dokumenter, med et sterkt innslag av eksterne konsulenter. Det blir så firkanta, og ikke responsivt på det som faktisk foregår på universitetet, sier Hermansen til Khrono.

— Når store satsinger handler mer om form, farge, pene presentasjoner og styringsstrukturer blir det fjernt fra hva det egentlig skal handle om.

Han understreker at å bruke fem-seks millioner kroner på å administrere et slikt program, hvor en stor andel går til å betale eksterne konsulenter, er «utrolig dårlig bruk av midler», når midlene heller kunne gått direkte til undervisere på fakultetene.

— Man må heller gi forelesere tid og ressurser til å utvikle nye ting, sier Hermansen, og legger til at det heller burde opprettes et forum der underviserne kan utveksle erfaringer med hverandre og ledelsen.

Ville gitt høyere måloppnåelse

— Hvis vi vil ha økt utdanningskvalitet må vi faktisk investere i utdanning og ikke i programstruktur og den type ting. Vi må faktisk bruke penger på det som er kjernevirksomheten til universitetet, sier Hermansen og understreker:

— Det ville gitt mye høyere måloppnåelse enn store, tunge og byråkratiske programmer.

Hermansen opplever at OsloMet ikke bryr seg nok om det som foregår i undervisningen. Han skulle ønske at universitetet gikk til underviserne for å få bedre greie på hva som blir gjort, hva som funker og hva som ikke funker i undervisningen.

— Spørsmålet er hva som fungerer av pedagogikk i ulike emner, og hva vi kan gjøre for å få mer god pedagogikk til å sile ut i resten av organisasjonen. Det er det vi som står i forelesningssalene, og ikke minst studentene, som har erfaring med, sier han.

Krever nytenkning

Erika Gubrium mener at tiden brukt på gode aktive undervisningsformer ikke gjenspeiles i kompensasjonen.

— Det å lage og bruke aktive læringsformer tar mye tid, både når det er fysisk oppmøte og på nett. Vi trenger nytenkning om hvordan dette skal kompenseres.

— Vi tenker at vi må gå til mer aktive undervisningsformer, vi oppmuntres til det og det forventes av oss. Da bør tiden vi bruker anerkjennes og kompenseres.

Gubrium trekker også fram at pengene som blir brukt på et sentralt nivå burde gå til undervisere, og ikke konsulenter. Hun etterspør, i likhet med Hermansen, også et forum for erfaringsutveksling:

— Det må finnes et forum for oss undervisere, og vi må bli spurt om erfaringene vi har med undervisning før det settes i gang ting sentralt.

Hun trekker også fram gjennomsiktigheten som et problem rundt programstrukturene som har blitt satt i gang.

— «Den gode studentopplevelsen» er ikke så transparent, og det er mange prosjekter som er vanskelig å finne ut mer om. Vi hører ikke så mye fra OsloMet om hva som blir gjort, sier hun.

— En gyllen mulighet

Åsmund Hermansen legger vekt på at erfaringene fra pandemien er viktige å ta med seg videre, og understreker at mange undervisere har jobbet hardt for å få til gode strukturer rundt digital studentaktiv undervisning.

— Tiden etter korona er en gyllen mulighet til å få til endringer i strukturen ved OsloMet. Hvorfor går man ikke systematisk til verks for å finne ut hva man kan ta med seg videre i utviklingen, spør Hermansen.

— God pedagogikk fungerer også veldig bra digitalt. Studentene vurderte det omtrent like godt som fysisk undervisning. Det er fordi vi kjørte studentaktive læringsformer, legger han til.