Aslaug Nyrnes (1953—2025)

Helt til det siste var Aslaug nysgjerrig på hva som foregikk i verden rundt seg, ikke minst i kunsten og i det kunstfaglige forskningsfeltet. På nattbordet ved sykesengen lå den svarte notatboken, tidsskrift, aviser og en ny norsk diktsamling. Hun ville høre nytt og hun ville diskutere. Som vanlig hadde hun tenkt før hun snakket, som vanlig var det hun sa både poetisk pregnant og åpnende. Med Aslaugs bortgang 26. juni har mange mistet en klok, skarp og omsorgsfull kollega og venn. 

Aslaug vokste opp i Lom i en sammensveiset søskenflokk bestående av storesøster, tvillingbror og lillebror. Lom var og forble et avgjørende sted og landskap i Aslaugs liv og virke. Mange av hennes bidrag til kunstfaglig retorisk tenkning og didaktikk folder seg ut fra konkrete steder og materiale i denne oppveksttopologien. Også materialet for hovedfagsoppgaven i nordisk fra Universitet i Bergen fant hun på sett og vis her. I Det (ny) norske mennesket : ein litterær analyse av familiebladet For bygd og by (1981, utgitt på Samlaget i 1985) foretok hun en modig og kritisk analyse av et ukeblad hun oppfattet som en reklametekst for en nynorsk kulturell norm. Alt i dette arbeidet viste Aslaug hvordan hun ønsket å utfordre, men også høre til i ulike faglige sammenhenger og landskap.

Selv om Aslaug kort tid etter hovedfag ble, og forble, ansatt ved Bergen lærerhøgskole, som siden ble til Høgskolen i Bergen (HiB) og Høgskulen på Vestlandet (HVL), så var hun en viktig bidragsyter i mange andre kunstfaglige sammenhenger. Hun var medlem av og leder for Kulturrådets vurderingsutvalg for ny norsk sakprosa (2001-2008). I arbeidet med å utvikle et nasjonalt program for kunstnerisk utviklingsarbeid var hun, som leder av styringsgruppen (2010-2014), helt sentral. I tillegg var Aslaug også professor II ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen fra 2016 til 2022.

På egen arbeidsplass var hun avgjørende både for utviklingen av kunstfagdidaktikkfeltet og for utformingen av HiB/HVLs første doktorgradsprogram. Begge deler bygget på den didaktiske og topologiske tenkningen hun så originalt utviklet i doktoravhandlingen Det didaktiske rommet : didaktisk topologi i Ludvig Holbergs Moralske tanker (2002), og som hun siden videreførte som leder for NFR-prosjektet Kunstfagdidaktikk (2004 — 2008) og som professor i kunstfagdidaktikk (fra 2007).

Aslaugs faglige virksomhet var kjennetegnet av uredd nysgjerrighet, av utholdenhet og av vilje til å tenke og formulere seg kritisk. Med sitt utgangspunkt i retorisk tenkning og språkpraksis utfordret og utviklet hun ikke bare eget fagfelt, men var også opptatt av betydningen av språklig bevisste praksiser i andre fagfelt, som kunstfagmiljøet og kroppsøvingsmiljøet. For Aslaug beveget forskeren, og kunstneren, seg mellom tre arbeidssteder: teori (systematisk språk), materiale (f.eks. bøker, tekstiler, jordsmonn mm.) og eget språk. Om dette siste skrev Aslaug at «eige språk inkluderer også kunstnariske former, til dømes skissebøker, relasjonen til det lokale kunst-galleriet, kunstboka i hylla, samlinga med teikningar av ein sjølv og andre, materiallageret og verktøysamlinga. Eige språk inkluderer også kroppens opparbeidde handlag med hamar og spiker, kroppens minne om dreieskive og penselstrøk. (…) Kort sagt, toposet eige språk inkluderer det språklege registeret som ein allereie er i» (fra «Kunnskapstopologi» (2012)).

Aslaugs register var stort. Når Aslaug ikke var på jobb, var hun fortsatt lesende, tenkende, samtalende. Mens hun sammen med familie eller venner gikk i fjellet, i byen eller på utstillinger, museum og konsert leste hun og lyttet til landskapet hun befant seg i. Hun var til stede. Aslaug var også alltid til stede for andre. Hun var en pålitelig, oppmuntrende og omsorgsfull kollega. Vi er mange som har fått ordsterke og styrkende hilsener fra henne før en konferanse, konsert, forestilling eller utstilling. Vi har også alltid følt oss sett i forbindelse med mer private dager og hendelser. Mange er de hun har trøstet og støttet. Vi har så uendelig mye å takke Aslaug for, blant annet at hun har vist oss hvordan språk kan «vere eit dansegolv for refleksjon» (fra Aslaugs takketale ved mottakelsen av HVLs språkpris i 2022).

Tankene våre går til Aslaugs nærmeste — mann, barn, svigersønn, barnebarn og søsken. Gode og viktige mennesker i Aslaugs liv og språk. Vi kan se for oss at Aslaug nå går på stier med stein og er glad for akkurat det, for uttrykket ‘stier med stein’ som hun fikk i en av de siste samtalene med familien. 

Nina Goga, Tone Birkeland, Silje Valde Onsrud og Bjørg Oddrun Hallås på vegne av venner og kollegaer ved Høgskulen på Vestlandet.