Benedicte begynte å føle presset da disputasen nærmet seg

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har forsket på veien til det norske arbeidsmarkedet for flyktninger, og hvordan frivillige organisasjoner bidrar som et bindeledd mellom flyktningene og arbeid. Vi vet mye om offentlige, men ikke så mye om frivillige aktører på dette feltet. Det er generelt høye krav til arbeidsdeltakelse i Norge, og vi har et veldig formalisert arbeidsmarked. Dette påvirker integrasjonspolitikken også, og jeg var interessert i å se hvordan flyktningene opplevde slike sterke forventninger til rask arbeidsintegrering.

Fakta

Benedicte Nessa

• Disputerte 30. oktober 2023 for ph.d.-graden ved VID vitenskapelige høgskole
• Har levert avhandlingen «Navigating Expectations. Concurrent Processes of Inclusion and Exclusion in Refugees’ (Dis)Integration into the Norwegian Labour Market»
• Jobber som forsker ved Norce

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Tidligere har jeg jobbet med migrasjon på ulike måter — både i masteroppgaven, i kommunal og i frivillig sektor. Etter studiene jobbet jeg noen år i Kirkens Bymisjon i Stavanger. Selv om jeg ikke jobbet med flyktninger spesielt, handlet denne jobben om møtet med utenforskap i en eller annen form. Og da VID lyste ut en stipendiatstilling knyttet til spesifikt prosjekt om flyktninger og arbeidsintegrering, så jeg at min bakgrunn fra denne sektoren kunne være en viktig erfaring å ta med seg.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Helt fra begynnelsen av hadde prosjektet en tydelig retning — jeg ble en del av et større forskningsprosjekt hvor alle så på flyktninger og integrering i arbeidsmarkedet, men fra ulike vinkler. Siden vi kunne spille på hverandres arbeid i prosjektet, kunne jeg raskt gå i gang med feltarbeidet. Dette er en etnografisk studie, så jeg begynte å følge tre frivillige organisasjoners arbeid med flyktninger. En av dem måtte kaste inn årene under pandemien, så da satt jeg igjen med to. Opprinnelig ville jeg se på nyankomne flyktninger, men det viste seg at en del informanter ikke så lett kunne puttes inn i denne boksen for «nyankomne» — eller, for å si det slik: mange som hadde vært i Norge i flere år hadde fortsatt problemer med å navigere i det norske arbeidsmarkedet. Prosjektet utviklet seg også i retning av å se på hvordan flyktningenes egne erfaringer i møte med det politiske målet om arbeidsdeltakelse.

— Hva finner du?

— Det var tydelig at det ikke alltid er samsvar mellom hvilke muligheter flyktningene har i arbeidsmarkedet og hva politikerne forventer av arbeidsintegrering. Den viktigste indikatoren fra et politisk perspektiv er arbeidsdeltakelse, men ikke alle typer arbeidsdeltakelse leder nødvendigvis til integrering. Arbeidet mitt stadfester at mange flyktninger strever med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Men jeg fant også at det er problematisk for dem som kommer inn å finne et solid feste — mange fikk seg arbeid i kortere perioder, eller bare i visse segmenter av arbeidslivet.

— Hva er grunnene til at de strever?

— Det kan handle om individuelle begrensninger, som for eksempel at de ikke snakker norsk godt nok, at de mangler utdanning og formalkompetanse, eller mangler nettverk i Norge og sosial kapital. Det er veldig krevende for flyktninger uten utdanning å få seg jobb, men også for dem med utdanning var det vanskelig — her fungerer det høye språkkravet vi har i Norge, hvor mange jobber krever en norskkompetanse tilsvarende B2-nivået, som en strukturell barriere. Et av de tydeligste funnene i avhandlingen er at jeg finner en sterk strukturell sammenheng mellom diskriminering og arbeid. Diskriminering oppleves som et reelt problem for mange jobbsøkere. Informantene mine fortalte om både selvopplevde episoder og det de hadde hørt fortalt fra andre. De fortalte også om at de selv tenkte at de var del av en gruppe som skulle holdes utenfor i arbeidslivet. En konsekvens av dette er at mange mister motivasjonen til å prøve å komme seg innenfor, mens andre forholder seg til situasjonen og søker andre jobber enn det de egentlig er kompetente til.

— Fant du noe annet interessant?

— Jeg vil jo si det, da. I en artikkel tok jeg opp deltakelse i gig-økonomien, og snakket med informanter som jobbet som Foodora-bud. Informanten fra min studie som hadde jobb i Foodora hadde universitetsutdannelse, men selv om de da fikk både lønn og arbeidserfaring, synes jeg det er problematisk å snakke om denne arbeidsformen som en fullverdig arbeidsintegrasjon. Snarere fant jeg at Foodora-arbeidet var en markør for utenforskap — de ansatte manglet flere av de viktige mekanismene som er vanlig i arbeidslivet, som en arena for å danne nettverk eller å praktisere norsk. Jeg observerte at flere av de som jobbet i Foodora faktisk hadde en negativ språkutvikling. Samtidig tar de jo del i velferdsstaten og er selvforsørgende — men er det likevel en vellykket integrering?

— Hvorfor er arbeidet ditt viktig?

— Jeg går ikke så langt i dette arbeidet at det ligger forslag eller innspill til politiske endringer, men jeg synes det er viktig at myndighetene tar inn over seg at det er mange ulike forhold som påvirker hvordan flyktninger tilpasser seg arbeidsmarkedet. I tillegg til strukturelle tiltak for i hindre diskriminering, trenger vi en tydelig kollektiv vilje til å innlemme innvandrere i arbeidslivet — det går ikke bare på integreringspolitiske tiltak, men alle må bidra. For eksempel er det problematisk at folk med høy formalkompetanse likevel ikke får tilgang til arbeidslivet på grunn av veldig høye språkkrav til ulike stillinger. Vi bør også klare å vurdere andre former for kompetanse som inngangsbillett til å skaffe seg en jobb. I tillegg må nok arbeidsmarkedet jobbe for å tåle et større mangfold.

— Ble du overrasket over noe?

— Ikke akkurat overrasket, men det var sterkt å oppleve at diskriminering var noe av det første de fortalte om — og det uten at jeg stilte noen spørsmål om det. Grunnen til at jeg presenterer diskriminering som et stort funn i avhandlingen min, er at dette var det første folk fortalte om da jeg snakket med dem. Noen fortalte om hvordan det å bære hijab var en hindring for kvinner, og jeg hørte også historier om ren rasisme. Diskriminering knyttes til egen identitet, og ideen om å ikke høre til oppleves veldig sterkt.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var noen krevende faser, ja, men jeg vil fremheve innspurten som spesielt hard. Både frem mot innlevering og mot disputas. Disputasen er jo en offentlig handling, så dette var en annen type press — det handlet ikke bare lenger om meg selv og forskningen min. Også de siste månedene frem mot innlevering var preget av en stram tidsplan. En av grunnene til at det ble travelt på slutten var at jeg fikk en forskerstilling i Norce, og skulle begynne i ny jobb etter sommerferien. Det ga meg bra med motivasjon til å gjøre meg ferdig. Men det var deilig å slippe å gå i usikkerhet og drive med jobbsøking parallelt med det å avslutte en doktorgrad — og ikke minst var jeg heldig som fant en arbeidsgiver som ga meg rom for å avslutte arbeidet.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, aldri. Noen perioder var selvsagt krevende, men overordnet var det en fantastisk periode. Man får lov til å dykke dypt ned og inn i en tematikk man har sterk interesse for. Og jeg tenker det er viktig — man bør velge tema ut fra noe man faktisk er interessert i. I tillegg er det er en jobb med stor fleksibilitet, noe som kommer praktisk med i småbarnsfasen.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg skal jobbe med samfunnsforskning fra ulike perspektiv i Norce, også med tematikk knyttet til sivilsamfunn og frivillighet. Dette var jo en del av avhandlingen, så jeg gleder meg til å fortsette å jobbe videre med det. Fremover vil jeg søke på prosjekter som har litt med det jeg jobbet med, som flyktninger, diskriminering og arbeidsliv — her er det mange viktige samfunnsspørsmål å gripe tak i!