Intervju
Mohn-prisvinner John Smol synes flere forskere burde løpe rundt for å lete etter mikrofoner. Før resten av verden går til helvete.
Blidspent professor med helmørkt budskap
Publisert
Tromsø (Khrono): — Jeg hører på denne David Bowie-låten, ikke sant. This Is Not America. Jeg lytter på den, og tenker at slik er det. Dette er ikke Amerika lengre. Ikke det Amerika jeg kjente.
John Smol lener seg tilbake i stolen og ler. En litt nervøs latter, denne gangen. Men heldigvis er det akkurat denne dagen et Atlanterhav mellom ham og det amerikanske kontinent.
Nå er det kanskje USA og ikke Canada Bowie synger om, når han synger om Amerika. Men 8891 kilometer med felles grense er for mye å ignorere når det er en president av Donald Trumps støpning som har inntatt det ovale kontoret i sør, og snudd opp ned på hva som normalt og ikke i den akademiske hverdagen.
Bowie hadde helt rett
Den kanadiske klimaprofessoren er i Tromsø for å motta Mohn-prisen, som deles ut annethvert år, og skal anerkjenne fremragende forskning relatert til Arktis. Vi møter den blidspente professoren dagen før prisseremonien, hvor han mottar prisdiplomet fra statsminister Jonas Gahr Støres hånd.
Smol er en av verdens mest anerkjente forskere. Medforfatter på over 700 vitenskapelige artikler, har medvirket på 24 bøker og deltatt i mange utvalg, komiteer og lignende. Han har sju æresdoktorater og er utnevnt til Officer of the Order of Canada, den høyeste sivile merknaden en kanadier kan få. Antall utmerkelser som har kommet John Smols vei, er så mange og så omfattende, at vi ikke kan gjøre annet enn å henlede deg videre, vyrde leser, til Smols presentasjonside på Queen University i Kingston i Canada. Trekk gjerne inn godt med luft før gjennomlesing.
— Det politiske og akademiske verdensbilde alltid vært preget av endringer. I vitenskapen snakker vi om «shifting baselines». Det vi oppfatter som normalt, flytter seg over tid. Det vi kaller «midt på treet» i dag, var noe annet enn for 20 eller 30 år siden. Men det er ingen tvil om at vi i flere år nå hatt en klar, politisk dreining mot høyre. Hele landskapet har flyttet på seg. Men det har selvfølgelig hatt en spesielt sterk dreining det siste året, og det med relativ liten motstand. Og det vi har sett av angrep mot akademia, er rett og slett ekstremt og uhørt, sier Smol og tar en pause og rister på hodet.
En trussel mot individets frihet
Det hjelper ikke særlig for John Smol at det er fagfelt som hans Donald Trump har latt sin vrede gå ut over. Smol fikk Mohn-prisen og all den andre hederen for sitt bidrag til å oppdage og forbedre menneskelig påvirkning på arktiske ferskvannsøkosystem, og han er en lederskikkelse internasjonalt i forskningen rundt klimaendringer og forurensing.
— Trumps framgangsmåter påvirker vitenskapen, klimaet — ja, alt som er viktig i dette arbeidet. Hvis én supermakt som USA beveger seg i den retningen og fjerner klimalovgivningen, kan andre land lett tenke: «Hvis vi ikke må bry oss om dette, kan vi tjene mer penger.»
Mange ser klimatiltak som en kostnad, forteller Smol.
— Mens jeg ser på det som en investering, på samme måte som med utdanning. Er utdanning en kostnad? Det kommer an på perspektivet. For et individ er utdanning en investering i egen fremtid. For et land er det en investering i landets fremtid, i en befolkning som kan ta informerte beslutninger og klare seg bedre. Det samme gjelder klima. Hvis du bare ser ett år frem, kan det virke «billig» å fjerne klimareguleringer og kalle det å kutte i byråkratiet. Men det er kortsiktig. Det er svært vanskelig å reparere skader i etterkant, og der ligger problemene.
— Har du en teori om hvorfor Trump-administrasjonen misliker klimaspørsmål så sterkt?
— Jeg er ikke politiker, men jeg oppfatter at det handler om å prioritere individuelle rettigheter over kollektive rettigheter. Å redusere statens rolle, slik at industrien får friere spillerom og kan tjene mer penger. På et politisk og økonomisk nivå blir dette ofte framstilt som noe hederlig, å få staten ut av vanlige folks liv.
Han fortsetter:
— Men de glemmer da at staten også beskytter miljøet, og investerer i helse og andre fellesgoder. Det er grunner til at vi har et felles styresett, nemlig for å holde samfunnet på en progressiv kurs. Hvis man vil tilbake til et system der hver enkelt er alene om alt, forutsetter man samtidig at vi lever i et helt jevnt og rettferdig utgangspunkt. Og det gjør vi ikke.
Orwellsk utvikling
Smol er en trivelig type som smiler og ler mye og gjerne, selv når han snakker om de mange skyggedalene som har kommet inn i hans profesjon. Men når han blir bedt om å fortelle om venner og nære kolleger i USA, om hvordan de er blitt påvirket Trump-regime, blir han alvorlig.
— Om jeg har personlige historier. O, yeah. Noen mistet jobbene sine umiddelbart. Mange mistet finansiering. Jeg har kollegaer som forteller at de har mistet halve budsjettet over natta. Jeg vet det kan virke som vi forskere er veldig opptatte av penger, fordi vi snakker så mye om det. Men det er en grunn til det. Uten penger kan du ikke gjøre vitenskap. Du må betale folk som skal være med i prosjektene, du kan ikke dra til Svalbard uten midler eller uten ekstern hjelp. Alt dette er nødvendig. Og når finansiering kuttes og stillinger fjernes, får det en umiddelbar, tydelig effekt.
— Hva forteller folk deg om frykten de kjenner, knyttet til dette?
— Noen virker nesten resignerte. Men mange er direkte skremte, også. Jeg var på en konferanse nylig, der mange jobber med biologisk mangfold. Der var det mye nervøs stemning. Og nå finnes det altså statlige «boter», som leter etter ordet «mangfold». Folk må endre språket sitt for å overleve. Det er nesten orwellsk. Hvem skulle trodd at forskere måtte endre ordvalget sitt så raskt? I løpet av noen få dager, nærmest.
Vitenskapen er ikke en tro
— Hvor bekymret er du når vi reflekterer rundt dette temaet?
— Veldig. Er dette smittsomt? Det er det første jeg spør meg selv om. Vi har sett opp til USA, som en vitenskapelig ledestjerner. Men nå snakker man altså om forskerflyktninger. Alt er snudd på hodet. Vi i Canada har programmer for å ta imot amerikanske forskere nå. De kaller det et «Chairs»-program, men alle i akademia vet hva det innebærer. Man prøver å rekruttere amerikanere. Plutselig finnes det mange svært gode forskere som er klare for å dra, og som er rasende eller fortvilet.
Et annet svært uheldig utslag av Trump-ismen er en økende mistro til vitenskap, mener Smol.
— Dette bekymrer meg mye. Men jeg blir også opprørt. Vitenskap er ikke et spørsmål om mening. Når noen sier «jeg tror på vitenskap», så spiller det ingen rolle hva du tror. Det handler om hva du kan vise fram. Folk sier «jeg tror ikke på klimaendringer», som om det nærmest et religiøst tema. Det finnes data. Har du evidens mot det, vil jeg se den. Men myndigheter har i økende grad legitimert det å så tvil om vitenskap og fakta — «alternative facts». Men fakta er fakta. Denne holdningen om at man ikke trenger å høre på data eller bevis er veldig alvorlig, og det tar lang tid å snu det inntrykket.
— Og denne tvilen har kanskje nå blitt legitimert, eller institusjonalisert, av presidenter?
— Nettopp. Og unge mennesker blir påvirket. Jeg mener klimaendringer er den største trusselen vi står overfor, og vi håndterer den ikke. Vi snakker mye, men vi gjør for lite. Å kalle det en svindel hjelper ikke.
Vitenskapelig er det for lengst avklart. sier Smol.
— Vi vet hva som skjer, og vi har visst det lenge. Men vitenskap betyr ikke ord og meninger så mye — det er data som teller. Politikere og andre beslutningstakere trenger data om hva som skjer og hvor vi er på vei.
En av utfordringene klimavernet sliter med er den menneskelige tidsskalaen, mener Smol.
— Miljøspørsmål opererer egentlig i i tiår og århundrer. Politikere tenker i fireårsperioder — eller kortere. Og industrien tenker i kvartaler.
Formidling er kunnskapsoversettelse
— Hvordan bør vitenskapssamfunnet forholde seg til en tid som denne?
— Det er lett for meg å snakke her, eller i Canada, der det er trygt. Jeg er ikke sikker på om jeg ville vært like modig andre steder. Men både her og i Canada er forskere, særlig ved universitetene, i stor grad er finansiert av skattebetalere. Vår jobb er i utgangspunktet å gjøre forskning, og publisere i fagfellevurderte kanaler.
— Men vi har også en plikt til å forklare forskningen på en tilgjengelig måte. Ikke bare til politikere, men til offentligheten, interessenter, rettighetshavere, urfolk og på passende måter.
Forskere er ofte ikke gode nok på det, sier Smol.
— Mange forskere har disse unnskyldningene, der de klager over at de har få forskningsmidler, eller at folk ikke forstår hva de holder på med. Og folk sier de ikke har tid til å formidle. Skaff deg tid, sier jeg. Alle er travle! Men det er i vår egen interesse å formidle forskning godt og tydelig. Forskere må forstå at formidling ikke er PR. Forskning er kunnskapsproduksjon. Undervisning og formidling er kunnskapsoversettelse. Det er meningsløst å gjøre den første delen uten den andre.
— Du må ta de ekstra stegene?
— Definitivt! Og noen frykter hva kolleger vil tenke — at de «jakter mikrofon». Men du gjør det ikke for kollegene dine! Du skal ikke bekymre deg for hva de tenker, det er ikke for du gjør dette. Dette er jobben din.
Smol sier at noen kanskje vegrer seg fordi funnene ikke er gode nyheter.
— Og det kan være ubehagelig. Jeg kan snakke fritt i Canada. Men i andre land, dersom det utfordrer en hevngjerrig politikk, ville jeg kanskje ikke vært like trygg.
Naturen tilgir feil langsomt
— Siden vi nå sitter her med en av verdens ledende klimaforskere: kan du gi oss en liten oppdatert status på verdens klimatilstand? Hvor ille er vi ute?
— Kortversjonen er at vi står overfor svært alvorlige utfordringer. Vi har hatt noen suksesshistorier i min karriere. Eller i alle fall delvis suksesser. Som sur nedbør, UV-stråling og blyforurensning. Men de store utfordringene utover disse, er enorme.
Vitenskapelig forstår vi problemet, mener Smol. Utfordringen er å kommunisere det godt og få handling.
— Vi bruker mye tid på å snakke og lage avtaler. Jeg begynner å bli litt lei av disse internasjonale klimaavtalene, bare for å oppleve at to år senere er ingenting fra avtalen i rute. Og da snakker man om en ny avtale.
— Look, sier Smol og kommer enda lengre fram på stolen.
— Situasjonen er kritisk, og det er sent i utviklingen. Det er et sitat: «Natures slow to pardong her mistankes». Naturen tilgir feil langsomt. Det billigste er å løse problemer tidlig. Jo lenger de varer, desto vanskeligere blir de å rette opp. Mange av reparasjonene vil ta tiår, kanskje århundrer.
Frakobling mellom miljø og økonomi
— Jeg blir ofte overrasket over hva folk går i gatene for å protestere mot. Hvis folk virkelig forsto hvor alvorlig klimafremtiden er, tror jeg de ville vært i gatene hver dag og krevd handling, sier Smol.
— Så hvorfor gjør vi det ikke?
— Noe av det skyldes menneskenaturen. Folk flest bekymrer seg for å betale boliglån, kjøpe mat, hva barna holder på med. Det ligger i DNA-et vårt. Da vi levde i naturen, handlet det om dagens mat og dagens ly. Vi har problemer med å tenke langt frem. Og klimaendringer har vært gradvise, helt til terskler og vippepunkter nå blir synlige. Skogbranner, store flommer og ekstremvær. Folk blir mer oppmerksomme gjennom hetebølger og dødsfall.
Ifølge John Smol kommer temaet klima sjelden øverst på agendaen, fordi den plassen stort sett er tatt av temaet økonomi.
— Det finnes en merkelig frakobling mellom miljø og økonomi, selv om de egentlig er samme sak. I en regjering er klima relevant for alle departementer: økonomi, helse, skog, landbruk, fiskeri, turisme, hele lista. Klima er integrert i alt. Likevel behandles det ofte som et separat tema, og som en kostnad, sier han.
— Spørsmålet «hva koster det å beskytte miljøet» er feil stilt. Riktig stilt spørsmål er «hva koster det å la være». Det er som med medisin. Behandlingen kan være dyr, men alternativet kan være død eller livslang sykdom. Å investere i miljøet er som å investere i utdanning. Du får avkastning — om ikke for deg, så for barnebarna dine og deres barn, sier John Smol.
