Bryter ­loven med åpne øyne. — Pragmatisme

Offentlige anskaffelser, det være seg møtemat eller bygg, skal konkurranseutsettes så lenge totalkostnaden er over en viss sum. Målet er at en skal få mest mulig igjen for fellesskapets midler. 

Men selv om anskaffelsesloven er relativt klar og tydelig, i hvert fall til et lovverk å være, så er det alltid noen som mener de selv vet bedre. For eksempel Universitetet i Stavanger, som de siste seks årene har brukt 14 millioner på kjøp av TTO-tjenester (Technology Transfer Office) uten å legge det ut på offentlig anbud.

— Vi har jo tenkt over at dette er noe som skal på anbud, men det er flere år siden, sier Troels Gyde Jacobsen, innovasjonsdirektør i Stavanger.

— Det har handlet om å være litt pragmatisk. Vi har ment det ikke er realistisk å finne andre TTO-er som kan levere det behov for kjennskap til UiS-forskermiljøet samt nærhet vi etterspør, så derfor har vi valgt å ikke legge de tjenesten ut på anbud for å spare både tid og krefter.

— Dere har altså brutt anskaffelsesloven med viten og vilje?

— Brudd og brudd … Vi har bare ikke sett noe poeng i å bruke energi på å lage et anbud. Men vi ser problemstillingen, og kommer derfor til å ta en ny vurdering om hvordan dette bør løses. 

Utvidet egenregi eller ikke, det er spørsmålet

En TTO, eller Technology Transfer Office — på norsk teknologioverføringskontor, skal drive med kommersialisering av den kunnskapen som produseres ved et universitet. De fleste har en eller annen måte å gjøre dette på, og gjerne gjennom eksterne selskaper som institusjonen har en prosent av aksjene i.

For mange av disse vil det ikke være krav om å konkurranseutsette virksomheten, ettersom universitetene eier størsteparten av aksjene i selskapene og har såpass kontroll over selskapene at de for alle praktiske formål kan ansees som en avdeling ved universitetet heller enn et eget aksjeselskap. Derfor er det også et unntak i lovverket for dette, det som på fint heter utvidet egenregi (se faktaboks).

Men det er noen krav som stilles for at et slikt samarbeid skal kunne tas under utvidet egenregi, og ett av dem er at det ikke kan være private selskaper inne på eiersiden i TTO-en. 

Det er det i Stavanger, der et av Equinors underbruk har eierinteresser i Validé AS. Slik er det også i Tromsø, der Norinnova, som driver TTO-virksomhet for UiT Norges arktiske universitet, har et annet av underbrukene til Equinor på eiersiden, sammen med blant andre Hurtigruten.

Et lovverk til besvær

— Når det først er et lovverk knyttet til anskaffelse, så kan en ikke bryte det, selv om det er lite formålstjenlig, sier UiT-rektor Dag Rune Olsen.

— Så du er enig i resonnementet fra dine kolleger i Stavanger, bare ikke konklusjonen?

— Ja. Det fremstår ikke som rasjonell bruk av verken tid eller penger.

— Det er ikke aktuelt for dere å droppe anbudsrundene?

— Det er av og til slik at jeg mener at jeg forsvarlig kan kjøre raskere enn fartsgrensen, men loven endres jo ikke selv om jeg vurderer veien annerledes. Og selv om jeg mener det er forsvarlig, vil det jo tikke inn bøter.

— Heldigvis, si?

— Ja, heldigvis.

Trenger lommekjente

Der Olsen og Jacobsen er skjønt enige, er i spørsmålet om realismen rundt det å få inn en annen tilbyder som kan gjøre jobben. Det finnes jo et antall TTO-er opp og ned langs norskekysten, og i noen tilfeller samarbeides det også på tvers, slik som ved Universitetet i Agder som kjøper noen støttetjenester fra NTNU TTO for selv å  kunne gjøre jobben innomhus.

Men selv om en kan tenke seg at for eksempel Norinnova kan tikke av de aller fleste boksene i en anbudsrunde med UiS, og Validé tilsvarende i en anbudsrunde ved UiT, så er det enkelte ting en ny tilbyder fra et annet sted i landet ikke har:

— Det finnes flere TTO-er som i prinsippet kunne levert tjenester, men noe av det som er avgjørende for at TTO-arbeidet skal fungere er at det er folk som går inn i våre fagmiljøer og har kunnskap om hva det er de driver med som kan være kommersialiserbart. De må være til stede og kunne fagmiljøet, sier Olsen.

— Hva med eierskapet i selskapene? Det er jo lett å stille spørsmål ved habiliteten her, hvis Norinnova, som dere er medeiere i, leverer et tilbud?

— For det første så prøver vi å utøve godt norsk statlig eierskap. Det er ikke de som vurderer tilbudene som også sitter i styre og stell i Norinnova. For det andre er ikke Norinnova et selskap som gi avkastning. Det er et selskap vi bruker penger på, og dermed tror jeg ikke habilitetsproblematikken er spesielt påtrengende.