Debatt ● Elias Rossow Solheim
Burde vi tenke helt nytt om hvordan vi utdanner profesjonsutøvere?
Barnehagelærerutdanningen kan ha mye å lære av yrkesfaglige utdanningsløp og profesjonsutdanninger som våger å organisere studiene annerledes.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det snakkes ofte om at profesjonsutdanningene må styrkes, men mindre om hva som faktisk skal til for å tette gapet mellom det studentene lærer og det arbeidslivet trenger. Barnehagelærerutdanningen illustrerer dette tydelig.
Barnehagesektoren er stor, kompleks og samfunnsbærende: I 2024 gikk 266 014 barn i barnehage, og 94,4 prosent av alle barn mellom ett og fem år hadde barnehageplass. Likevel rapporterer mange barnehager om rekrutteringsutfordringer, høyt arbeidspress og et økende gap mellom kompetansen de forventer og kompetansen nyutdannede bringer med seg.
Når sektoren sliter med å rekruttere, handler det ikke bare om lønn og arbeidsvilkår. Det handler også om yrkesidentitet, profesjonsstolthet og muligheten til å utvikle seg tett på praksisfeltet.
Her har vi mye å lære av yrkesfaglige utdanningsløp og profesjonsutdanninger som våger å organisere studiene annerledes.
Politihøgskolen er et interessant eksempel hvor studentene har et helt praksisår i andre studieår. Kontinuiteten i praksis gjør at studentene utvikler trygghet, profesjonell forståelse og en sterkere tilhørighet til yrket. Praksis blir ikke et avbrudd i studiene, men selve rammen for læringen. Det finnes ingen åpenbare grunner til at barnehagelærerutdanningen ikke kan tenke i samme retning.
Et helt praksisår i barnehage, integrert som del av utdanningen, kan åpne for flere gevinster.
For det første vil studenter få mulighet til å bygge varige relasjoner til barn, kolleger og foreldre, noe dagens korte praksisbolker vanskelig kan tilby.
For det andre vil utdanningsinstitusjonene kunne følge studentene tettere, observere dem i faktiske arbeidssituasjoner og knytte teoretiske perspektiver til konkrete pedagogiske utfordringer.
For det tredje vil barnehagene få studenter over tid, ikke som midlertidige gjester, men som del av det daglige arbeidet. Slik kan et praksisår skape både større kapasitet og et bedre profesjonsfellesskap og mulighet for rekruttering.
En mer radikal idé, men likevel relevant å diskutere, er å knytte en form for lærlinglønn til et slikt praksisår.
Yrkesfagene har i mange år hatt gode erfaringer med at lærlinger får lønn for arbeidet de utfører, samtidig som de får opplæring. Dette skaper forutsigbarhet, motivasjon og profesjonalitet. Overført til barnehagelærerutdanningen vil en slik modell kunne styrke rekrutteringen, øke statusen og synliggjøre verdien av studentenes arbeid.
Ingen av disse forslagene løser alle utfordringene. Men dagens modell har stått omtrent uendret i en periode hvor barnehagene har gjennomgått store strukturelle, demografiske og pedagogiske omveltninger.
Det er derfor rimelig å spørre om tiden er inne for mer grunnleggende endringer.
Den norske barnehagen er ikke bare et velferdstilbud, den er en del av utdanningssystemet vårt. Den fortjener profesjonsutøvere som har fått utvikle sin kompetanse i tett samspill med praksisfeltet, ikke bare gjennom korte besøk.
Diskusjonen handler i bunn og grunn om hvordan vi best forbereder studenter på et komplekst arbeid med barn, familier og kolleger. Dersom målet er å utdanne profesjonsutøvere som kjenner barnehagens rytme, utfordringer og muligheter fra innsiden, bør vi tørre å vurdere modeller som faktisk gir dem tid til det.
Det å åpne for et helt praksisår og eventuelt en tilhørende lærlingordning, kan bli et nødvendig steg for å sikre både kvalitet og rekruttering i en sektor som utgjør en av grunnpilarene i norsk samfunnsliv.
Profesjonen, barna, kommunene, foreldre og samfunnet trenger barnehagelærere som vil, kan og blir i yrket. Rektor Christen Krogh og professor Silje Fekjær svarte på profesjonsmeldingen 13.05 i Khrono, og var kritiske til en såkalt av-akademisering av profesjonene. Hvorfor tolkes det dit hen, at det å knytte læring og utdanning tettere til praksisfeltet og profesjonene som en av-akademisering?
