Debatt ● Cathrine Fjelltun og Catrine Buck Jensen
Den menneskelige interaksjonen må ivaretas
Simulering må utvikles med personsentrert fokus hvis det skal fungere som en erstatning for praksis. Svar til tre studentledere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debattinnlegget «Vi må tenke nytt om sykepleiepraksis» argumenterer forfatterne for at oppretting av flere studieplasser ikke er løsningen på dagens og fremtidens sykepleiermangel.
De hevder at vi må tørre å tenke nytt og at simulering som læringsmetode bør løftes frem som et alternativ til praksis i sykepleierutdanning. Dette er begrunnet i at nye praksisplasser er utfordrende å etablere og at kvaliteten på praksis kan være svært varierende.
Vi er i utgangspunktet enige med forfatterne i deres argumentasjon om at simulering under de rette forutsetningene kan fungere som en erstatning for praksis. Men, vi ser også utfordringen og bekymringen som trolig har ligget til grunn for ønsket om å opprettholde klinisk praksis.
Studentene vil i simulering få mindre kontakt med og mulighet for læring i samspill med pasienter — ekte mennesker. Vårt budskap er at vi må sørge for at den menneskelige interaksjonen ivaretas dersom simulering skal fungere som en erstatning for praksis.
Verdens helseorganisasjon har fastslått at helsesystemer ikke lengre skal utvikles med utgangspunkt i sykdommer og helseinstitusjoner, de skal designes for og med mennesker. Helsehjelp skal funderes i «people-centeredness» som en gjennomgående faktor.
Dette innebærer at man også i simulering må involvere mennesker enten gjennom å ha mottatt helsehjelp selv eller gjennom erfaringer for eksempel som pårørende.
Hvis simulering i større grad skal benyttes og til og med erstatte deler av praksis mener vi at simuleringsaktiviteter bevisst må designes med økt søkelys på mennesket (i mange tilfeller i rollen som pasient).
Internasjonalt er det mange prosjekter og studier som viser hvordan pasienter ønsker å bidra i utdanningen av fremtidig helsepersonell. Dette viser seg å ha betydning både for læringen til studentene og for underviserne og deres kapasitet og holdninger. Ikke minst oppleves det meningsfylt for personen som bidrar.
I legeutdanning brukes i mange tilfeller ekte pasienter til å gi tilbakemelding til studenter i kurs og eksamener. Også i sykepleierutdanningen har det vist seg at involvering av pasienter i campus-baserte aktiviteter fremmer bedre kommunikasjon, empati og reduserer stigma.
I simulering er det derfor behov for å vurdere hvordan man kan bruke ekte pasienter og deres erfaringer.
Vår kunnskap og erfaring tilsier at dette for eksempel kan innebære at pasienter kan være med på å designe simuleringsscenarioer og å gi tilbakemeldinger direkte til studenter etter simulering. Med rett støtte og opplæring kan pasienter eller pårørende også bidra inn i selve simuleringsgjennomføringen.
Med rett støtte og opplæring kan pasienter eller pårørende også bidra inn i selve simuleringsgjennomføringen.
Læringsmålene for simulering i dag dreier seg i stor grad om oppøving av ferdigheter, kommunikasjonsferdigheter og samarbeid mellom aktørene i simuleringen. Hvis fremtidige helsearbeidere skal utdannes til å utøve personsentrert helseomsorg mener vi simulering bør benyttes også til å styre fokuset mot pasienten som en aktiv partner i samarbeidet med sine helsehjelpere.
Vi ser i vårt pågående forskningsarbeid, hvor vi utforsker hvordan studenter lærer fra pasientrollen i simuleringsaktiviteter, at dette ikke alltid får like stor plass som de praktiske ferdighetene og det mer instrumentelle. Her er det viktig å påpeke at fasilitatoren, personen som legger til rette for simulering, spiller en viktig rolle for å rette læringsfokus mot og med pasientrollen.
Da må man også sørge for nok og kompetente undervisere som kan bidra til kvalitet i simuleringene som ofte kan være svært ressurskrevende.
Foreløpige funn fra forskningen vår viser at simulering som designes med elementer utover det medisinske fokus og med realistisk pasientfremstilling øker fokuset på personsentrert omsorg.
Vår oppfordring er, ja til mer simulering i utdanning, men hvis simulering skal erstatte klinisk praksis må det legges føringer for at simuleringen utvikles og gjennomføres med fokus på læring fra og med pasientrollen. Simulering er bevist å være en god metode for læring.
Vi mener riktige rammer for simulering kan bidra til at personsentrert omsorg også kan bli en del av det studenter lærer i simulering.
