Det er diskusjonene som utgjør universitets­demokratiet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var inspirerende å lese kronikken av rektor Sunniva Whittaker og studentleder Magnus Ellefsen Moen ved Universitetet i Agder (UiA), hvor de løfter frem betydningen av studentinvolvering i hele beslutningsprosesser. Jeg mener at vårt ansvar som universitetsdemokratier er å utvikle og styrke institusjonene våre gjennom diskusjonsprosesser — vel så mye som gjennom vedtaksorganer.

Vi, studenter ved Universitetet i Oslo, støtter Whittaker og Moens synspunkt fullt ut. Dette er grunnen til at vi i flere år har forsøkt å få innpass i UiOs dekanmøte — på samme måte som studentene ved UiA involveres. 

Leder for Norsk studentorganisasjon (NSO), Kaja Ingdal Hovdenak, har også kritisert at studenter utestenges fra rektor- og dekanmøter, og sammenlignet med hvordan NSO utestenges fra rektormøtene som institusjonsledere har med hverandre.

Student

Opprørt over at studentene ikke får delta på rektor­møter. — Ukultur

Da spørsmålet om dekanmøtet ble tatt opp under Studentparlamentets rektorkandidatdebatt, spekulerte en av kandidatene: «Kanskje det er en måte hvor (Svein) Stølen faktisk skaffer forankring blant dekanene for sakene han skal ta videre?»

Nei. Det er nettopp dette vi i Studentparlamentet er redde for og sterkt uenige i.

Vi har ikke representasjon i dekanmøtet fordi UiO hevder at det er et «rådgivende organ», og ikke et forum med beslutningsmyndighet. Dersom saker i praksis forankres i dekanmøtet uten studenttilstedeværelse, betyr det at sakene har beveget seg gjennom hele den interne saksbehandlingsprosessen — fra rektoratet til fakultetene og tilbake — uten at studentene har vært involvert i prosessen. 

Det innebærer at avgjørelser i realiteten fattes i et organ hvor studentene ikke er representert, og dette strider mot universitets- og høyskoleloven § 10-12, som slår fast at «studenter skal utgjøre minst 20 prosent av medlemmene i kollegiale organer ved universiteter og høyskoler som har avgjørelsesmyndighet».

Debatt ● Sunniva Whittaker og Magnus Ellefsen Moen

Studentinvolvering er helt nødvendig

Saken om dekanmøtet ble særlig aktuell i 2023, da Studentparlamentet tok et oppgjør med Stølen-rektoratet i mediene angående utestengelsen. Ved anledninger ble det henvist til at beslutninger er «vedtatt i dekanmøtet» på UiOs nettsider, samtidig som parlamentet leste skriftlige eksempler på at det har skjedd beslutninger — noe som ledelsen avviste. 

Likevel reiser dette spørsmål om hvilken rolle dekanmøtet faktisk har. Vi mener det er legitimt å diskutere hvorvidt et diskusjonsforum — som søker konsensus blant lederne — i praksis fungerer som et beslutningsorgan. 

Studentparlamentet er fortsatt ikke overbevist og stiller spørsmål ved hvorfor vi nektes deltakelse.

Sakspapirene til dekanmøtene har saksnavn, men selve innholdet er hemmelig. Vi får ikke innsyn før (og hvis) sakene når universitetsstyret. I universitetsstyret sitter to studentrepresentanter valgt på personvalg. De representerer ikke nødvendigvis Studentparlamentets vedtatte politikk, og har ikke mandat til å gjenspeile studentopinionen som sådan når de sitter på personvalg. 

Styring

Nekter studentene adgang til dekanmøtene

Derfor har Studentparlamentet fortsatt ingen reell plass i saksbehandlingen, annet enn høringsretten vår.

Per i dag har vi semiukentlige dialogmøter med rektoratet. Der kan vi diskutere saker som ikke nødvendigvis går inn i den formelle saksprosessen, men det er opp til rektoratet om de vil ta sakene videre til dekanmøtet eller andre fora. Hadde Giske Ursin vunnet rektorvalget, ville en student vært i rektoratet. Derimot ville studenten vært valgt på personvalg og ikke representert Studentparlamentet som organisasjon. 

Vårt krav har aldri vært å sitte i rektoratet. Det vi ønsker er fast møterett i dekanmøtet — for å være en forankret del av saksbehandlingsprosessen.

UiOs løsning har vært å gi oss en uformell invitasjon til enkelte møter. De velger selv hvilke møter de mener er relevante for oss. Elleve måneder inn i min periode som studentleder, har jeg blitt invitert til — og deltatt på — to dekanmøter. Jeg nekter å tro at dette er de eneste møtene hvor studentperspektivet har vært relevant. Når representasjonen er uformell og basert på invitasjon, er den ikke sikret.

Denne representasjonen får de til på andre universiteter, og det lengste vi har sporet i studentbevegelsen er NTNU-studentleders deltakelse i rektors ledermøte som går tilbake til 1998.

Argumentene mot vår deltakelse forandrer seg stadig. Her er noen av dem, med våre svar:

• Studentleder vil bli for farget av dekanmøtet. Studentleder har et politisk mandat vedtatt av Studentparlamentet. Det er representantene som bestemmer politikken, ikke lederen. Tilstedeværelse i dekanmøtet gir innsikt — ikke lojalitet — og kan bidra til at politikken vår blir bedre fundert og mindre preget av antakelser.

• Dekanene behandler saker som ikke er interessante for studentene. Det kan godt være at sakene varierer i relevans, men la oss selv vurdere det — ikke steng oss ute på forhånd.

• Dekanene er allerede i dialog med sine fakulteters studentutvalg. Dette er bra for å løse lokale utfordringer. Studentparlamentet er derimot en institusjonell stemme basert på studentvalget og politikken vedtatt i plenum. Vi besvarer spørsmålet: Hva mener studentene ved UiO? Den stemmen bør være representert i et møte der hele universitetets ledelse samles.

• Det behandles personsaker i dekanmøtet, eller et ønske om å snakke fritt. Dette løses med å legge studentleder under taushetsplikt. Mange beslutningsorganer med studentrepresentasjon håndterer personsaker, som for eksempel nemnder for studentsaker. Studentleder kan pålegges taushetsplikt og være like forpliktet som andre. Da er studentleder juridisk pliktet til å holde det i ledelsens ønskede fora, samtidig som studentrepresentasjon er ivaretatt.

Hvis tanken er at dekanmøtet egentlig ikke er en plass for studentleder å være, så er det vanskelig å forstå hvorfor vi får ros for arbeidet vi gjør i organisering, arrangementer, politiske diskusjoner og informasjonsformidling til en bred studentmasse — men samtidig ikke anerkjennes som en reell aktør som har fordel av å være med på ledermøter.

Debatt ● Oline Sæther

Tre store spørsmål til to rektor­kandidater

Dette til tross for at vi kunne hatt nytte av å delta i lederdiskusjoner sammen med fakultetsledere, museumsdirektører og kommunikasjonsdirektivet — en nytte som ville gått begge veier. 

Studentmedvirkning er en ressurs — ikke en belastning. Vi kunne presentert vår politikk direkte til de som kan bruke den. Når det gjelder de store sakene og verdispørsmålene, er vi overbevist om at både ledelsen og studentene ønsker det beste for universitetet. Det bør ikke være opp til ledelsen om de vil høre på studentene — de må høre på oss. Hva de velger å gjøre med innspillene er selvsagt opp til dem, men vi må få si vårt. 

Dette er måten vi kan ansvarliggjøre våre demokratisk valgte ledere ved institusjonen, selv hvis det må være bak lukkede dører.

Fra arkivet

Ikkje alle vil ha studentar inn i leiargruppene

Vi er forberedt på uenighet i dekanmøtet, men da vil uenigheten være uttrykt av en studentstemme i prosessen. Det er positivt at våre høringsinnspill havner i sakspapirene til dekanmøtet. Fakultetene sender også sine høringssvar — men i tillegg er dekanene til stede i møtet for å utdype og diskutere. Det er ikke Studentparlamentet. Vi vil også kunne være der for å diskutere sakene.

Mye av UiOs daglige drift skjer på fakultetsnivå, og styringen skjer i stor grad gjennom dekanatene. Likevel er studentrepresentasjon utelatt fra denne prosessen. Per i dag har jeg ingen møtearenaer med dekanene. Dersom vi får møterett i dekanmøtet, vil den samlede studentstemmen — som vår organisasjon er satt til å uttrykke — bli hørt av universitetets ledere. Det er utelukkende en god ting. 

Universiteter vi liker å sammenligne oss med kan smykke seg med tittelen «studentuniversiteter», fordi de gjør noe Universitetet i Oslo ikke gjør. Jeg forstår at ledelsen kan bli lei av denne gjenferdssaken som vi ikke gir oss på, men vi har faktisk et institusjonelt problem når vi ikke har fast representasjon i diskusjonsprosessen med lederne.

Vi er studentene deres. Ta oss med i diskusjonene.

Fra arkivet

— Eg er på ingen måte ein tam student