— Det er ingen grunn til å tro at vi uten videre kan stole på universitetene i krisetider

Professor Frode Helland ved Universitetet i Oslo (UiO) har høstet både høye terningkast og nominasjon til Brageprisen for sin siste bok Holocaust. En historie fortalt av ofrene.

Under jubileumskonferansen til Universitets- og høgskolerådet (UHR) i slutten av november deltok han i samtalepanel der temaet var desinformasjon og universitetenes rolle.

Samtaleleder Helje Solberg fra NRK slo nærmest fast at hvis det er noen vi kan stole på i kampen mot desinformasjon i krevende tider, så er det nettopp universitetene.

— Hvis vi ser til historien, så stemmer ikke det. Det er ingen grunn til å tro at vi uten videre kan stole på universitetene i krisetider, repliserte Helland. 

Og det er nettopp det vi vil snakke med ham om da vi møter han på kontoret hans i andre etasje i PA Munchs hus på Blindern en morgen rett før jul:

Universitetenes rolle i historiske vanskelige tider. Hvorfor kan vi ikke stole på dem?

Ga jødiske ansatte sparken

Man trenger ikke å gå så langt tilbake, men Helland drar eksempler fra 30-tallets Tyskland. 

— Ikke noen institusjoner av betydning solidariserte seg med jødene den gangen. I politiseringen og innføringen av nazi-ideologien i Tyskland løp faktisk universitetene foran, frivillig. Tyskland var en av de sterkeste forskningsnasjonene den gang, men ble fullstendig ødelagt av det som skjedde, sier Helland.

Da de første antijødiske lovene kom i april 1933, begynte de tyske universitetene straks å gi jødiske ansatte sparken, faglitteratur skrevet av jøder ble satt på indeks og fjernet fra pensumlister, jødiske ansatte som ikke var sparket fikk ikke lov til å delta i eksamenskommisjoner og så videre.

 — Denne historien gjentok seg senere i mange land som kom under tysk styre. Det eneste lille unntaket i Europa, var Nederland, sier han, hvor både studenter og universitetsledelse protesterte mot de antijødiske tiltakene.

Debatt ● Ormstad, Øye, Sletmoen, Eiane og Sivertsen

En nederlandsk inspirasjon til ny retning

Etter nazifiseringen var både akademisk frihet og institusjonell autonomi en saga blott, og alle jøder hadde fått sparken. 

I disse årene hadde flere viktige tyske universiteter jubileer. I 1936 var det for eksempel 550-årsjubileum ved Universitetet i Heidelberg. Daværende rektor ved Universitetet i Oslo, Sem Sæland, takket nei til å delta i jubileumsfeiringen. Det ble bestemt i kollegiet at UiO-ledelsen ikke ville være fysisk til stede, men de sendte et gratulasjonsbrev, en såkalt «adresse».

— Det var slik jeg ser det et fornuftig standpunkt, å ikke delta i en offisiell feiring in persona, ved et universitet som hadde ødelagt den akademiske friheten og sparket en rekke personer bare fordi de var jøder. 

Året etter ble universitetsrektorer invitert til Universitetet i Göttingen på en storstilt 200-årsfeiring. Rektorene ved Oxford og Cambridge ville ikke delta. Men da var det Didrik Arup Seip som var blitt rektor ved Universitetet i Oslo. 

— Det var uenighet, men endte opp med at rektor Seip skulle reise, Han ville dra sjøl. Og han fikk oppleve SS-uniformer og svastikaer i opptog gjennom byen. 

Når det koster noe.

Men Frode Helland understreker: 

— Rektor Seip falt ned på riktig side til slutt, men i begynnelsen var det litt uklart. Rektoren sa ja til å sitte i priskomiteen for den nyinnstiftede «Steffens-prisen», og han lot seg utnevne til æresdoktor ved det nazifiserte universitetet i Hamburg i 1938. Fem år tidligere hadde den ikke helt ukjente Ernst Cassirer vært rektor der, men han fikk sparken grunnet sin jødiske bakgrunn. Seip var på offisielt besøk så sent som i 1939. Seip kunne ikke vært uvitende om alt dette, sier Helland. Blant annet sa dekanen ved det juridiske fakultet i Oslo, Frede Castberg, seg tydelig uenig i at rektor skulle reise til Tyskland. 

USA

Columbia-forsker i Paris: Blir møtt med forferdelse og sympati

— Universitetene er kritiske og står for kritisk tenkning, men sånn har det overhodet ikke vært alltid. Når det begynte å koste å gjøre noe, så kom universitetene ikke så godt ut av det den gang, sier Helland.

— Kan vi dra noen paralleller til i dag, eller nyere tid? 

— Nå i USA så står universitetene i en slik situasjon at hvis de skal stå på prinsippene, så taper de reelt på det. Det er selvfølgelig vanskelig. 

— Hvor politiske kan universitetene være? Det sies at man ikke kan ha en egen utenrikspolitikk?

— Jeg er enig i at man ikke skal ha sin egen utenrikspolitikk, men man bør vel unngå å gi legitimitet til regimer som ødelegger den akademiske friheten fullstendig. En ting er de politiske sidene der den akademiske og institusjonelle friheten blir ødelagt. Universitetene i Tyskland hadde stor institusjonell autonomi før maktovertakelsen. Men så hadde de plutselig ikke lenger styrer, men råd som ble oppnevnt av en nazi-rektor. Og så begynte de å sparke folk — ikke fordi de hadde gjort noe galt — fordi de var noe galt. Venstreorienterte og kommunister ble også sparket fra universitetene. 

Myndighetene politiserer

— I Ungarn og Polen har det vært vanskelig å ha fornuftig forskning om holocaust, på samme måte som det i dag er vanskeligere med grundig forskning på slaveriet i USA. Dette treffer universitetene direkte veldig fort, sier Helland, og fortsetter: 

— I USA nå, foregår det en rabiat politisering av universitetene. Det kan til og med være betent å formidle sannheten om paracetamol, sier han og viser til president Donald Trumps uttalelser om at paracetamol til gravide kan føre til autisme hos barnet de bærer på. 

Det koster universitetene noe å stå på prinsippene, mener Helland. Men han mener også at universitetsledelsene må være flinkere til å si: Ikke vær redd for forskning som er politisk. 

I de eksemplene jeg har gitt, er det myndighetene som politiserer, forskerne står ikke for at vaksiner blir politiske, for eksempel, mener han. 

— Man skal ikke være redd for at forskning er politisk. Det vi må passe oss for er forskning som er dårlig, sier Helland. 

 — Et nærliggende eksempel på viktig forskning som noen har oppfattet som «politisk», er alt det som er blitt kalt for kvinneforskning, og som handler om kvinnehelse, vold mot kvinner eller likelønn. Dette er forskning som både er og har vært frigjørende og viktig. Og vi må insistere på de normene og verdisystemene vi har for å sikre forskningens integritet. At noe kan bli oppfattet som politisk er ikke i seg selv farlig eller galt. Farlig blir det først hvis vi begynner å bli redde for og advarer mot alt som kan oppfattes som politisk, fordi lærdom nummer én er at selvsensur er den mest effektive formen for sensur. Det å si «ikke driv med politisk forskning» — fører til frykt. Det er viktig å beskytte og støtte de som forsker på det som er kontroversielt, om det nå er klima, medisin, kvinnehelse eller historiske hendelser. 

 — Noen forskere kaller seg selv for aktivister? 

— Det er kanskje ikke så lurt. Men jeg forstår at det kan være behov for å kontre og oppfatter det som et retorisk motangrep. 

Han tenker seg litt om og legger til: 

— Norge er veldig heldig stilt, det er det viktig at vi husker. Her er det ikke tradisjon for at politikerne blander seg inn i den faglige aktiviteten ved universitetene. Kanskje litt mer nå enn tidligere, men de praktiserer fortsatt armlengdes avstand. Akademisk frihet er viktig hver eneste dag. 

— Hva med samfunnsdebatten, er den på plass slik den bør være?

— Dette er ikke mitt felt — men det er grunn til å være urolig, hvis folk ikke leser, for eksempel. Noen undersøkelser har vist at mange stipendiater til og med, leser kun sammendrag nå. Det er umulig å være en kritisk tenker hvis du ikke kan noe ordentlig. Det finnes ingen snarveier. Man kan ikke få ChatGPT til å lage sammendrag av en bok, da har du ikke forstått hva jobben med å gå gjennom et resonnement er. Sammendrag kan ikke gjøre jobben for deg. Du kan ikke slippe tak i det harde arbeidet som må til, ved å lese tusen sider for å kunne skrive to avsnitt. Kritikk kan ikke løpe rundt i et tomt rom.

— Ikke snu kappen etter vinden

— Hva synes du om rektorene og ledernes rolle? 

— Rektorene skal ikke gå først i demonstrasjonstogene. Rektorenes jobb må være å passe på forskernes integritet og våre egne normer. Når det gjelder spørsmålet om boikott i dag synes jeg universitetene har klart seg bra. 

Helland mener at akademisk boikott er en farlig vei å gå. 

— Det blir mange å boikotte. Det å slutte å snakke med andre er ikke det universitetene skal gjøre.

Helland minner om at på 30-tallet var det høyreorienterte diktaturer i store deler av Europa. Og det samme bildet ser vi så sent som på 1970-tallet: Da hadde vi egentlig bare et lite belte med demokratier i Vest-Europa og Nord-Amerika, mange andre med en form for diktatur, inkludert land som Portugal og Spania. Størstedelen av Latin-Amerika var militærdiktaturer. 

— Universitetene må passe seg for ikke å bli medskyldige i mangel på akademisk frihet andre steder. Institusjonene må prøve å være prinsipielle, og med det være forsiktige med en stemningsstyrt utenrikspolitikk. 

 — Tenker du at vi er en i en mellomkrigstid nå?

— Det er åpenbart autoritære høyrekrefter på framgang, LePen i Frankrike og, Alternative für Deutschland for eksempel, mens de liberale regimene er på defensiven. Og hvis MAGA (Make America Great Again) får ordentlig tak i USA, har vi en mye farligere situasjon, også for universitetene. 

— Kan man tenke seg at man har lært noe siden sist, fra 30-tallet for eksempel?

— Vi kan håpe på det. Vi kan havne i situasjoner der det koster mye med motstand og protest. Men det er ikke noen grunn til å få panikk her selv om det i mange land nå er en eller annen form for fascisme på frammarsj. Vi må sette den frie tanke og kritisk tenkning høyt. Kanskje må vi innstille oss på at det kan komme til å koste, og det vil være viktig å ikke bare snu kappen etter vinden. 

Storbritannia

Professor presset ut etter trans­uttalelser. Nå har britiske universiteter fått en ny lov