Debatt ● Heidi Ormstad, Christine Øye, Marit Sletmoen, Ketil Eiane og Gunnar Sivertsen
Kunnskapsutvikling for samfunnets behov — inspirasjon til ny retning
Universitetene står midt i en nødvendig omstilling. Hvordan sikrer vi at forskning og utdanning forblir faglig sterke, samtidig som de er relevante for samfunnet? En ny rapport fra Nederland tilbyr en tydelig retning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nå som vi diskuterer nye måter å vurdere kvalitet, karriere og relevans i akademia, er det mye å hente fra et av de beste universitetene i Europa. Det gjelder ikke minst deres mot til å handle i tråd med egne prinsipper.
Rapporten The University in Transition fra Universitetet i Utrecht i Nederland tar tak i noen av de viktigste spørsmålene innen akademia i vår tid: Hva skal universitetet være til for? Hvordan bør vi justere retningen for å være relevante og ansvarlige samfunnsaktører, samtidig som vi ivaretar faglig kvalitet og akademisk frihet?
Utrecht legger ikke skjul på at universitetets samfunnsrolle er under press. Tilliten er fortsatt høy, men den må forsvares, og den må kanskje fornyes.
Det gjør man ikke med mer dokumentasjon og flere rangeringer, men ved å vise hvordan utdanning, forskning og samarbeid med samfunnet faktisk henger sammen og skaper verdi for samfunnet.
Dette er like aktuelt i Norge, hvor vi nå diskuterer karriereveier, tellekanter, doktorgradsutdanninger, finansiering og hvordan vi vurderer kvalitet og relevans i forskning og utdanning.
Et av rapportens tydeligste budskap er at skillet mellom «grunnforskning» og «anvendt forskning» ofte er overdrevet — og lite fruktbart. Forskning av høy kvalitet kan være både teoretisk og praktisk rettet.
Utrecht-rapporten viser at det er mulig å utvikle universitetet videre på en måte som både tar vare på den forskningsfaglige kvaliteten og gjør institusjonen mer åpen og nyttig for samfunnet.
Det viktige er ikke om forskningen er drevet av nysgjerrighet eller nyttehensyn, men om den er metodisk og forskningsetisk solid, faglig relevant og åpen for å bidra til å løse samfunnets utfordringer. Vi er skjønt enige.
Rapporten viser til Pasteur’s Quadrant som eksempel, og støtter opp om det samme perspektivet som ligger bak EUs mission-orienterte forskning: At forskning kan være både grunnleggende og samfunnsrelevant.
Det handler ikke om å velge mellom såkalt «fri» eller «forskerinitiert» forskning og utfordringsdrevet forskning, men om å se dem i sammenheng.
Her er fire grep vi kan lære av Utrecht:
1. Nye måter å vurdere ansatte på
Utrecht har utviklet et mer helhetlig system for vurdering og merittering av ansatte, der undervisning, samarbeid, ledelse, åpen vitenskap og samfunnsbidrag vektes tydeligere — ikke bare vitenskapelig publisering. Målet er å anerkjenne hele bredden i den akademiske rollen.
Dette samsvarer med prinsippene i CoARA-erklæringen, som de fleste norske universiteter nå har sluttet seg til. Det handler ikke om å senke kravene, men om å synliggjøre og belønne kvalitet på flere områder enn bare publisering.
2. Bedre kobling mellom utdanning og forskning
Rapporten understreker at utdanning og forskning ikke skal være to separate oppgaver, men deler av et felles kunnskapsoppdrag. Studenter lærer best når de får delta i forskningsprosesser — og forskningen blir ofte bedre når den utfordres av studenters blikk og spørsmål. Utrecht ønsker å styrke denne koblingen, både strukturelt og kulturelt.
Det gir studentene et mer aktivt forhold til kunnskap, og forskerne en sterkere forbindelse til utdanningsoppdraget. I tillegg kan studenters involvering i forskning sikre at forskning tas raskere i bruk.
3. Åpenhet og samarbeid med samfunnet
Universitetet skal ikke bare formidle kunnskap, men også utvikle den i samspill med samfunnet. Når forskere samarbeider med brukere, innbyggere, næringsliv eller offentlig sektor, blir forskningen ofte både mer relevant og lettere å ta i bruk. Utrecht løfter frem samskaping (co-creation) som en sentral metode: Aktører utenfor akademia bør involveres allerede i problemformuleringen, ikke bare på formidlingsstadiet. Det styrker forskningens legitimitet, relevans og nytteverdi.
4. Mot til å utfordre rangeringstyranniet
Utrecht har valgt å trekke seg fra Shanghai-rangeringen, til tross for at de i en årrekke har vært rangert blant de høyest plasserte universitetene i Europa, og ofte innen topp 50—60 globalt. Dette valget ble tatt fordi universitetet mener rangeringen bygger på indikatorer som ikke støtter opp under deres mål om faglig kvalitet, åpen forskning, samarbeid og samfunnsrelevans.
Ved å si nei til denne typen prestisje, viser Utrecht at de setter prinsippene sine høyere enn posisjonen på rangeringstabellen. De ønsker heller å bli vurdert etter det som virkelig teller: utdanningens og forskningens kvalitet, forskningens integritet og det reelle bidraget til samfunnet.
Vi mener retningen i rapporten passer godt i Norge nå.
Ved norske universiteter pågår for tiden mange diskusjoner som berører mye av dette; vi diskuterer åpenhet, relevans, kvalitetsbegrepet, og hvordan vi bedre kan koble utdanning, forskning og innovasjon.
Utrecht går ikke mot strømmen, de tar bare strømningene på alvor. I den nylig publiserte Draghi-rapporten om Europas konkurranseevne løftes universitetenes rolle frem som avgjørende for å bygge kunnskap, innovasjonsevne og strategisk handlekraft i Europa. Rapporten etterlyser mer målrettet bruk av forskning og utdanning i møte med samfunnets store utfordringer, og etterspør mer støtte til tverrfaglige miljøer som kobler vitenskap, teknologi og samfunnsutvikling.
Også European Competitiveness Compass trekker frem forskning og innovasjon som avgjørende for Europas fremtid, men med en tydelig dreining mot samfunnseffekt, kompetansebygging og samarbeid. Det handler ikke bare om hvor mye vi publiserer, men om hvordan forskningen faktisk brukes og hvem den når. Det handler om hvordan forskningen får gjennomslag i samfunns- og arbeidsliv og bidrar til regional utvikling.
Når vi nå ser universitetene selv — som Utrecht — ta aktive grep for å leve opp til disse ambisjonene, gir det en retning som også norske institusjoner med fordel kan utforske videre.
Ikke grunnet press utenfra, men som en mulighet til å fornye vår egen forståelse av kvalitet, ansvar og relevans.
Utrecht-rapporten viser at det er mulig å utvikle universitetet videre på en måte som både tar vare på den forskningsfaglige kvaliteten og gjør institusjonen mer åpen og nyttig for samfunnet. Dette handler ikke om et brudd med universitetets historie, tvert imot.
Utrecht er et av Europas eldste universiteter, men bruker sine lange tradisjoner som grunnlag for fornyelse. De viser at man kan være forankret i lange kunnskapstradisjoner, og samtidig radikalt fremtidsrettet.
Deres prioriteringer handler ikke om å senke kravene, men om å sikre at universitetet lever opp til hele sitt oppdrag.
Og viktigst: Utrecht viser at dette ikke svekker den vitenskapelige kvaliteten, de tilhører fortsatt toppen i Europa når det gjelder publisering og evne til å hente inn forskningsmidler. Gode kolleger ved Universitetet i Utrecht forteller at de fortsatt er i toppsjiktet på EU-midler og internasjonalt samarbeid, men opplever samtidig at beslutningen har gjort det lettere å gjennomføre reelle endringer i kultur og vurderingssystemer.
Endring skjer ikke bare gjennom strategier og formuleringer. Det skjer når institusjoner er villige til å gjøre ting annerledes i praksis. Det er nettopp det Utrecht er på god vei til å gjøre, og det gir grunn til både ettertanke og inspirasjon. Det inspirerer i det minste oss!
Skrevet av:
Heidi Ormstad, Viserektor for forskning, bærekraft og nyskaping, Universitetet i Sørøst-Norge.
Christine Øye, Prorektor for forskning, Høgskulen på Vestlandet
Marit Sletmoen, Prorektor for forskning, Universitetet i Innlandet
Ketil Eiane, Prorektor for forskning, Nord Universitet
Gunnar Sivertsen, Forsker 1 emeritus, NIFU
