Debatt ● Hans Chr. Garmann Johnsen, James Karlsen, Hossein Baharmand og Anders Örtenblad
Tillit, relevans og akademiske verdier
Dersom akademia klarer å kombinere det beste fra to verdener — kritisk dybde og praktisk relevans — kan vi både gjenreise tilliten til høyere utdanning og samtidig styrke dens rolle som samfunnets viktigste kunnskapsmotor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten om såkalte «tullestudier» har skapt mange og ulike kommentarer. Noen handler om studienes nytte, andre om akademisk kvalitet. At debatten i det hele tatt oppstår, er i seg selv interessant. Faktisk er ikke «tullestudiedebatten» helt ulik den «mastersyke»-debatten vi hadde for noen år siden.
Det som bør oppta akademia, er kanskje først og fremst at slike debatter indikerer en mistillit til det høyere utdanningssystemets bidrag til samfunnet. Man kan diskutere berettigelsen av dette, men man kan også velge å ta det som et utgangspunkt.
Svaret fra akademias side bør da være å gjenreise forståelsen for den akademiske kvaliteten. Vi må vise samfunnet at vi har noe verdifullt å tilby — som ikke er «tull».
Én strategi, som enkelte har vært inne på, er å «trekke seg tilbake» ved at akademia i større grad konsentrerer seg om de klassiske disiplinene og overlater undervisning utover dette til andre aktører som fagskoler og lignende. En mindre, spissere og mer forskningsdrevet og teoretisk utviklende akademia vil sannsynligvis kunne gjenreise aktelsen i samfunnet, men samtidig trekke seg tilbake fra mange av de rollene det i dag har.
Det er et tveegget sverd: man styrker det akademiske «kjerneoppdraget», men risikerer å svekke den brede samfunnsrollen som har preget norsk høyere utdanning de siste tiårene.
Faktisk kan man si at de visjonene som på 1990-tallet ble trukket opp om en ny «production of knowledge», i stor grad har slått til. Over den siste generasjonen har akademia blitt mer praksisnært, integrert seg mer med arbeids- og samfunnsliv, og i større grad blitt det Universitetet i Agder har i sin egen logo: en «samskaper av kunnskap».
Det kan være at den manglende anseelsen akademia opplever i dag, delvis skyldes at grensen mellom akademia og samfunnet ellers har blitt mer uklar — og dermed også hvem som bidrar til hvilken kunnskap i samfunnet og hvordan akademisk kunnskap skapes til forskjell fra udokumenterte påstander, meninger og ytringer
Utfordringen fremover er derfor dobbel: På den ene siden må vi holde fast ved kravet til akademisk kvalitet — i betydningen evne til filosofisk forankring, kritisk refleksjon, teoretisk orientering og metodisk stringens. På den andre siden må vi ivareta relevans og praksisnærhet, slik at studiene oppleves som meningsfulle og nyttige både for studentene og for samfunnet.
Hvordan kan dette gjøres? Én vei er å styrke den gjensidige forståelsen mellom akademia og samfunn.
Det betyr at universitetene må være tydelige på hva akademisk kvalitet innebærer — og synliggjøre hvordan denne kvaliteten har verdi også på lang sikt, selv når den ikke kan omsettes i umiddelbare økonomiske eller praktiske resultater. Dette krever en vilje til dialog med samfunnsaktører på ulike nivåer om deres legitime forventninger til at høyere utdanning skal bidra til å kvalifisere studenter for arbeidsliv, fremme demokratisk deltakelse og møte samfunnets kunnskapsbehov.
En slik gjensidig tilpasning kan skape rom for samarbeidsformer som både ivaretar universitetenes autonomi og bidrar til samfunnsrelevans, uten å redusere akademia til en instrumentell leverandør av kortsiktig «nytte». Men hvordan kan dette oppnås i praksis?
Steg på veien kan være å organisere dialogbaserte, konkrete arenaer med reelle problemstillinger der studenter og representanter fra arbeidsliv møtes.
På den ene siden må problemstillingene ikke være rene bestillinger fra arbeidslivets side med forventninger om raske svar. På den andre siden må dialogen ikke bli for abstrakt og overordnet, men knyttet til problemstillingen.
En slik dialogbasert refleksjon forutsetter at begge parter bringer med seg sine styrker: akademias kritiske, teoretisk forankrede refleksjon møter arbeidslivets erfaringsbaserte kunnskap om praktiske utfordringer. Sammen kan de skape en mer helhetlig forståelse enn noen av dem kunne oppnådd alene.
I vår nye bok Praksisorientert og studentaktiv læring har vi forsøkt å nærme oss dette spørsmålet. Den gir ikke noe endelig svar, men vi mener den trekker opp en debatt som er avgjørende i lys av de utfordringene vi står i nå.
Dersom akademia klarer å kombinere det beste fra to verdener — kritisk dybde og praktisk relevans — kan vi både gjenreise tilliten til høyere utdanning og samtidig styrke dens rolle som samfunnets viktigste kunnskapsmotor.
