Debatt ● Margareth Hagen
Etter valget: Nå trenger Norge en offensiv kunnskapspolitikk
Vi trenger at politikere forstår verdien av langsiktighet i forskning og kunnskapsberedskap. Det er en problemstilling som i altfor stor grad har gått under radaren i diskusjoner om nivå på politisk styring.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Et stortingsvalg er over og vi kan forvente kontinuitet i regjeringskorridorene når Arbeiderpartiet blir sittende ved makten, selv om de vil være avhengig av betydelig manøvreringsevne på ulike politikkområder.
Det er bra med kontinuitet i UH-sektoren. Vi trenger en forstandig kombinasjon av langsiktighet og evne til å ta krafttak for nye behov og kompetanseløft, slik regjeringens kvantesatsing er et godt eksempel på.
Kontinuitet har ikke preget de siste fire årene i vår sektor.
Statsråder har kommet og gått og inntil januar i år var det Senterpartiets politikk som la premissene. Arbeiderpartiets inntog i statsrådsstolen var som et friskt pust med en statsråd som søkte bred dialog med universitetene, og straks tok noen svært viktige grep for å gjenreise de internasjonale perspektivene i forskning og utdanning.
Når nå valgresultatet foreligger, bør vi likevel spørre om våre politikere ser nødvendigheten av å styrke universitetenes brede oppdrag innenfor forskning og utdanning som en del av samfunnets totalberedskap. Under Arendalsuka i begynnelsen av august, og da alle partiene var i valgkampmodus, var det nemlig et nesten unisont budskap blant partiene på tvers av fløyene at vår sektor må prioritere innenfor trangere rammer i årene fremover.
Fra et internasjonalt forskningsuniversitet sitt ståsted er den største bekymringen knyttet til kutt i ressurser kombinert med en vilje til strammere politisk styring. Sektoren er allerede i stor grad politisk styrt, noe som selvsagt er legitimt og samsvarer med både befolkningens forventninger og samfunnets behov for prioriteringer.
Den sentrale diskusjonen handler imidlertid om hvor grensen for politisk styring går før den svekker institusjonenes akademiske autonomi.
Når regjeringen for eksempel i et supplerende tildelingsbrev gjør det klart at studieplasser vil bli inndratt og omdisponert hvis utdanningsinstitusjonene ikke leverer slik departementet forventer, er grensen nådd.
Spørsmålene rundt grensedragning for legitim politisk styring er likevel mange. Skal politikerne definere og styre innholdet i utdanningene og forskerutdanningen? Skal politikerne gjennom økonomiske virkemidler i stadig større grad styre forskningen inn mot foretrukne fagområder?
Til det første spørsmålet er svaret et klart nei. UH-loven gir universitetene et selvstendig faglig ansvar. Når det gjelder forskning er det selvsagt legitimt å prioritere midler til definerte områder.
Men det som har skjedd gjennom skiftende regjeringer og over mange år, er systematiske kutt i universitetenes grunnbevilgninger. Dette gjør den frie og uavhengige grunnforskningen, som ikke skal styres politisk, men sikre den brede kunnskapsbasen, mer sårbar.
Dette gjør den frie og uavhengige grunnforskningen, som ikke skal styres politisk, men sikre den brede kunnskapsbasen, mer sårbar.
Vi trenger at politikere forstår verdien av langsiktighet i forskning og kunnskapsberedskap. Det er en problemstilling som i altfor stor grad har gått under radaren i diskusjoner om nivå på politisk styring.
Det fremstilles nærmest som en naturlov blant norske politikere at sterk forskning og høyere utdanning ikke kan prioriteres i en geopolitisk urolig tid, med behov for å ruste opp forsvaret, håndtere store klimautfordringer og med en framtidig demografi som vil gi et økende press på helsetjenestene.
Men slik undervurderes forskningen og utdanningens betydning for den norske totalberedskapen, for vår konkurranseevne og et solid demokratisk samfunn.
Vi kan gjerne snakke om at universitetene på vegne av nasjonen skal bidra til å ivareta en «strategisk autonomi» i kunnskapsutviklingen og i omstillingen av det norske samfunnet. Dette er særlig viktig i en situasjon med ustabilitet i de akademiske miljøene i USA, og med Kina som en stadig mer dominerende akademisk kraft.
I resten av Europa virker det som om forståelsen for denne sammenhengen og dette utfordringsbildet er større. Et sterkt akademia handler om Europas konkurranseevne, fremhevet den tidligere italienske utenriksministeren Enrico Letta i sin beskrivelse av «den femte frihet». Fri bevegelse av forskning, kunnskap, innovasjon og utdanning innenfor EU skal sikre en strategisk autonomi i vår del av verden.
Skal norske universiteter kunne være en del av en slik europeisk totalberedskap må det i årene som kommer investeres mer og langsiktig i norsk forskning.
Skal norske universiteter kunne være en del av en slik europeisk totalberedskap må det i årene som kommer investeres mer og langsiktig i norsk forskning. Dernest må den politiske styringen fra regjeringen og vår statsråd være på overordnet nivå i tildelingsbrev og utviklingsavtale.
Denne høsten blir det god anledning til å drøfte disse problemstillingene i prinsipielt viktige saker som fremtidig innretning på utviklingsavtale og dimensjonering av ph.d-utdanningen.
Det er lov å håpe at statsråden viderefører den gode dialogen med sektoren slik at vi får en offensiv kunnskapspolitikk som ivaretar en langsiktig utvikling av universitetene som en del av den norske totalberedskapen.
