Debatt ● Njål Vigleik Grene-Johnsen og Tony Burner
Engasjementet er prisverdig, men argumentasjonen er det ikke
Påstanden om at SV truer NLAs akademiske frihet er misvisende. Med offentlige midler følger det krav, så enkelt er det.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Studentparlamentet ved NLA framstiller SVs kritikk som et angrep på akademisk frihet, meningsmangfold og religionsfrihet. Det er en alvorlig anklage, men uten dekning i verken lovverket eller faktiske forhold. Da må vi rydde i begrepene.
Studentene hevder at NLA representerer «mangfold». Det er vanskelig å ta seriøst når de selv setter «skeive» i anførselstegn og omtaler «Pride og likesinnede» som noe fremmed.
Hvis man ønsker å forsvare mangfold, må man også anerkjenne de gruppene mangfoldet faktisk gjelder.
Det sentrale problemet er ikke at NLA er kristent. Det står enhver institusjon fritt. Utfordringen oppstår når en skattefinansiert høyskole knytter ansatte til én teologisk forståelse av ekteskapet — mann og kvinne — som norm.
Universitets- og høyskoleloven slår fast at institusjoner har rett til «å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov». Da er det naturlig å spørre hvordan NLAs verdidokument harmonerer med statens verdimessige grunnlag om ulike ekteskapsformer.
Det finnes ingen dokumentasjon på at ansatte diskrimineres eller nektes egne livssyn ved NLA. Praksis kan være uproblematisk, samtidig som verdidokumentet likevel reiser debatt. Det er heller ikke urimelig at politiske partier diskuterer om fellesskapet skal finansiere institusjoner som formelt binder ansatte til et normativt syn på ekteskap.
Med offentlige midler følger det krav, så enkelt er det.
Påstanden om at dette truer akademisk frihet, er misvisende. Akademisk frihet handler om faglig uavhengighet for ansatte. Den gir ikke institusjoner carte blanche til å definere teologiske normer som overordnede føringer for ansatte. Kritikk av et verdidokument er ikke et angrep på ansattes faglige uavhengighet.
Religionsfriheten er heller ikke truet, slik NLAs studenter påstår. Høyskoler kan være kristne. Men universitets- og høyskolesektoren er ikke et trosfellesskap. Den skal utdanne, forske og formidle.
Det er fullt mulig å forsvare egen institusjon uten å tøye begreper som akademisk frihet og religionsfrihet til det ugjenkjennelige. NLA Studentparlamentets innlegg gjør dessverre det motsatte.
Spørsmålet er enkelt: Skal fellesskapet finansiere institusjoner som mer eller mindre binder ansatte til bestemte teologiske normer gjennom et overordnet verdidokument?
SVs svar er klart. Og vi har respekt for at andre kan være uenige.
