Debatt ● Joanna Melby Myhre
NLA-debatten handler om noe annet enn meningsbrytning
En institusjons tros- og meningsfrihet er ikke viktigere enn barns rettigheter og lærernes samfunnsmandat.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I innleggene til Tord Dale og studentparlamentet ved NLA males et bilde av debatten rundt NLA som om det er verdispørsmål om rom for ytringsfrihet og åpenhet. SVs forslag om å kutte støtten til høgskolen beskrives som et angrep på ytringsfrihet, og noe som ikke bør finne sted i et kunnskapssamfunn.
Dessverre reduseres debatten til en kamp mot stråmenn når ingen av innleggene diskuterer kjernen av saken: NLAs største studentgruppe er lærerstudenter, som skal jobbe i barnehager og skoler.
Debatten handler ikke om hvorvidt man kveler en samfunnsdebatt på et høyere, prinsipielt nivå og om finansiering som er avhengig av «korrekt» ideologi. Dette handler om de faktiske, opplevde konsekvensene i barnehager og klasserom som blir et resultat av at NLA tillates å utdanne lærere som ikke får undervisning i sitt lovpålagte ansvar om å aktivt motarbeide diskriminering.
Fordi: En lærer skal ikke bare kunne møte og gi god og likeverdig utdanning til barn og elever. Vi er og lovpålagt å aktivt motarbeide diskriminering.
Vi vet at det går masse flotte lærerstudenter ved NLA Høgskolen, som kommer til å gjøre en god jobb for sine barn og elever når de trer ut i jobb. Vi vet og at studiestedet ikke bare holder seg unna vanskelige og viktige temaer som kjønn- og seksualitetsmangfold, men til og med aktivt motarbeider grunnleggende profesjonsetiske verdier felles for alle lærere.
Det er og en smule ironisk at en høgskole med et verdidokument som nettopp har begrenset ytringsfriheten til både studenter og undervisere skal løftes fram som en viktig institusjon for et åpent samfunn.
I beste fall har bare lærerne som har tatt sin utdanning på NLA litt mindre kompetanse om disse temaene enn andre, i verste fall har de hatt et herlig lite fristed fra de trøblete greiene vi kaller barns rettigheter og lærerens samfunnsansvar.
Framtidas lærere fortjener å få kompetanse, kunnskap og mulighet til å reflektere over hvordan de vil møte sine barn og elever på disse vanskelige, kompliserte og ofte svært personlige temaene. Dessverre gjør NLAs verdidokument dette bortimot umulig i deres lærerutdanning.
Ansatte har beskrevet en fryktkultur på jobb, den akademiske friheten til forelesere har blitt begrenset og vi har selv opplevd at våre lokallag ikke får lov til å arrangere kurs med Rosa Kompetanse på NLAs campus. Det har lenge vært stille fra NLA, noe som ikke er så rart da de fleste interne kritikerne ikke lengre jobber der.
Så når det etterlyses et kunnskapssamfunn med takhøyde for ulike syn er vi helt enige. Det skulle vi ønske at NLA også tilrettela for.
Men gjennom sine profesjonsutdanningsprogrammer motarbeider NLA det lovpålagte ansvaret skoler, barnehager og dets lærere har. Det er og et interessant spørsmål om hvorfor en høgskole i det hele tatt skal ta et overordnet standpunkt til ekteskap som en institusjon. Enten så er det fordi dette skal ha noe å si på hvordan høgskolen driftes, eller så er det bare svevende meninger.
En institusjons tros- og meningsfrihet er ikke viktigere enn barns rettigheter og lærernes samfunnsmandat. Når Norsk Lærerakademi tross alt driver med utdanning av lærere, som skal ivareta barns rettigheter og aktivt motarbeide diskriminering, så er det helt legitimt å si at dette ikke er noe som bør finansieres over statsbudsjettet.