Debatt ● Rakel Blaalid
Er studentene kunder eller kollegaer i morgendagens læringsmiljø?
Kundeperspektivet på høyere utdanning sniker seg inn — som en slags taus kontrakt ingen eksplisitt har signert, men som vi allerede handler etter.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På årets Utdanningskonferanse ved Nord universitet kom det to utsagn som på hver sin måte avdekker et skifte i hvordan vi ser på et universitetsfaglig læringsmiljø.
I en sesjon om fleksibilitet i utdanning uttalte en studieveileder: «Vi kan øke fleksibiliteten ved å yte bedre kundeservice.» Dette vitner om en arbeidshverdag der ansatte stadig oftere blir målt og forventet å levere service – raskere svar, mer tilgjengelighet, større tilrettelegging.
Litt senere, i en diskusjon om læringsmiljø, tok en student ordet og sa til en foreleser: «Av oss to er det du som får betalt – så jeg forventer at du stiller engasjert til forelesning.» Kommentarens poeng var ikke urimelig, det er klart at studenter ønsker seg gode og engasjerte forelesere.
Men sett i sammenheng med det andre utsagnet, viser det også hvordan studentene i økende grad forstår seg selv som mottakere av en tjeneste som skal leveres av utdanningsinstitusjonen de studerer ved.
Det er dette spenningsfeltet som gjør sitatene så interessante, men kanskje også provoserende.
Når både ansatte og studenter begynner å bruke et språk hentet fra markedslogikk, sier det noe om hvordan rammene rundt høyere utdanning har endret seg. Er dette en endring vi som samfunn er tjent med?
Universitetene påvirkes allerede i stor grad av styring. Effektivitet måles i gjennomstrømming og studiepoengproduksjon, opp mot brukeropplevelse som emneevalueringer. Studentene møter samme logikk gjennom nasjonale studentundersøkelser. Krav om «studenttilfredshet» og forventninger om at utdanningen skal være tilrettelagt og fleksibel.
Kundeperspektivet sniker seg dermed inn fra begge sider – som en slags taus kontrakt ingen eksplisitt har signert, men som vi allerede handler etter.
Men hva skjer når vi begynner å forstå utdanning som en tjeneste? For det første forskyves forventningene til læringsprosessen. I et kundeforhold antar vi at den som betaler, har krav på en leveranse uten friksjon.
En universitetsutdanning kan ikke fungere på en slik måte. Den forutsetter tid, ansvar, motstand og intellektuelt strev – og den forutsetter en aktiv student, ikke en passiv mottaker. Dersom en forelesning ikke oppleves som engasjerende, kan det være et problem. Men det kan også være en invitasjon til å delta mer, spørre mer, utfordre mer.
I et faglig fellesskap står student og foreleser i et samarbeid preget av gjensidighet. I et kundeforhold blir relasjonen uunngåelig skjev – den ene bestiller, den andre leverer.
Denne forskjellen er avgjørende, ikke minst fordi universitetsutdanning i Norge historisk har vært en del av et større dannelsesprosjekt. Danning handler om mer enn yrkesforberedelse; det handler om å utvikle kritisk dømmekraft, refleksjonsevne og profesjonell identitet. Slike kvaliteter oppstår nettopp i møtet mellom faglige krav, uenighet og strev.
Når vi i stedet vurderer utdanningen etter hvor «behagelig» og «brukervennlig» den er, forsvinner mye av det som gir læringen dybde. Å bli utfordret – og av og til frustrert – er ikke et tegn på dårlig kundeservice. Det er et kjennetegn på akademisk utvikling.
Markedsorienteringen i UH-sektoren er ikke tilfeldig; den må forstås i sammenheng med norsk utdanningspolitikk. I flere tiår har gratisprinsippet stått som en bauta i norsk høyere utdanning. Likevel ser vi tegn til at denne markedstenkningen vinner terreng. Effektiviseringskrav og rapporteringsregimer gjør at institusjonene presses til å «optimalisere studentreisen».
Når vi først aksepterer språkbruk som «kundeservice», er veien kort til å forstå utdanning som et produkt. Og når utdanningen er et produkt, er neste spørsmål ikke lenger om den skal koste noe, men hva prisen skal være.
Internasjonale erfaringer er klare: Der kundelogikken får dominere, følger betalingsuniversiteter som et naturlig neste steg. Men et slikt skifte bryter med et av de mest grunnleggende prinsippene i norsk samfunnsmodell – like muligheter.
Dersom vi åpner for at utdanning skal prises, vil noen kunne kjøpe seg bedre eller flere muligheter enn andre. Det vil ikke bare svekke sosial mobilitet, men også selve ideen om universitetet som en arena for felles kunnskapsutvikling og dannelse.
Poenget er ikke å bagatellisere studentens behov for kvalitet eller forelesers ansvar for å levere god undervisning. Poenget er at begge parter mister noe når relasjonen omdefineres til et kundeforhold.
Universitetet er ikke et servicekontor. Det er et kunnskapsfellesskap, og studentene er ikke kunder, men framtidige fagfeller. En slik forståelse krever mer av alle – mer engasjement, mer ansvar, mer dialog – men den gir også mer tilbake.
Valget står derfor mellom to visjoner for norsk høyere utdanning. Den ene visjonen er effektiv, målbar og markedsrettet. Den andre er krevende, langsom, kollegial – og i tråd med det samfunnsoppdraget universitetene faktisk har. Det er på tide å spørre hvilken av dem vi faktisk skal bygge videre på.
