kronikk ● christen krogh

Et moderne universitet med en lang historie

Christen Krogh lover å lytte til de ansatte og være en rektor for hele OsloMet.

Christen Krogh ble innsatt som rektor ved OsloMet 1. mars 2022
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Christen Krogh
Christen Krogh
Rektor ved OsloMet

Følgende er en gjengivelse av et innlegg holdt på et digitalt allmøte for OsloMet – storbyuniversitetet, 7. mars 2022. Hensikten med innlegget er å formidle noen av de områdene jeg som nyansatt rektor ønsker å ha spesiell oppmerksomhet på i årene som kommer.

OsloMets historie begynner i 1818 med jordmordutdannelsen i Christiania. Det plasserer OsloMet som et av universitetene i Norge med de eldste røttene. Mange av forløperne til OsloMet utdannet til typiske kvinneyrker.

Utviklingen av utdannelsene ved disse institusjonene førte til en statusheving av profesjonene, og har vært et viktig bidrag til likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet. Det betyr at OsloMet ikke bare er et av de eldste universitetene, men et av de som gjennom sine forløpere har hatt størst innvirkning på samfunnet rundt seg.

Med sine 2300 ansatte besitter OsloMet noe av den fremste ekspertisen innen et stort antall områder av svært stor betydning for samfunnet

Christen Krogh, rektor ved OsloMet

Samfunnet er i utvikling, og behovene til høyere utdanning og forskning er annerledes i dag enn det var for 50, 100 og 200 år siden. I dag står vi oppe i store omstillingsutfordringer forårsaket av klimaendringene, grønt skifte, immigrasjon, sosial ulikhet, eldrebølgen, ny teknologi, helsemessige utfordringer, og sikkerhetssituasjon i Europa, for å nevne noen.

Fremdeles spiller OsloMet en viktig rolle, og innenfor mange av områdene er vi også ledende i Norge. Krisen i Ukraina har imidlertid vist med all mulig tydelighet hvor viktig det er med samarbeid over landegrenser.

Våre medieforskere, demokratiforskere og ansatte i utdanningene, for eksempel i tolkeutdanningen, både bidrar til å forstå det som skjer og støtter opp under arbeidet med å ta imot den flyktningstrømmen som vi vet kommer. Dette viser at OsloMet ikke bare er et universitet i Norge, men også i verden.

For et par uker siden sendte jeg ut et enkelt skjema til alle ansatte ved OsloMet med spørsmål om hvilke saker de mener er viktigst, og en oppfordring til å gi meg råd. Jeg fikk nesten 1000 svar.

Det var flere spørsmål knyttet til både utdanning og forskning, og det er heldigvis ikke overraskende at 96 prosent har krysset av for minst en av delene. Det er god spredning på svarene, og det avtegner seg fire dimensjoner jeg har lyst til løfte fram:

  • Universitetets kjerneoppgaver. Her er nysgjerrighetsdrevet grunnleggende forskning viktig, samt forskningskvalitet og utdanningskvalitet.
  • Profesjonsutdanning. Her er arbeidslivsrelevante studier, utdanningskvalitet og livslang læring viktig.
  • Samfunnsrelevans. Viktig her er relevant forskning som kommer samfunnet til gode, samarbeid med offentlig sektor og næringsliv, arbeidslivsrelevante studier, og samfunnsdebatt.
  • Karriereveier for alle ansatte og livslang læring.

Variasjonen i svarene fra de ansatte synliggjør motsetningsforholdet mellom teori og praksis, mellom utdanningsoppdraget og forskningsoppdraget, og i det å jobbe på et universitet. For å sitere en tidligere rektor ved Høyskolen i Oslo, Steinar Stjernø, er dette motsetningsforhold som må bearbeides, ikke undertrykkes. Jeg er helt enig.

Det avdekker også – tenker jeg – at et universitet er en kompleks organisasjon. Etter mitt skjønn henter universitetet nettopp sin styrke i det at det inneholder ulike fag, ulike perspektiv og ulike prioriteringer. Fra et slikt ståsted vil ulikhetene kunne virke som en motor for forbedring, fordi diskusjoner og debatt opplyser alle som er med og gjør videre utvikling mulig.

Spenningsforholdene reflekteres også i bredden av de rådene jeg fikk. Under følger noen av dem parafrasert og gruppert:

  • Utdanningsråd: Prioriter utdanningene, spesielt de store og tunge. Undervisningskvalitet må prioriteres. Ta utgangspunkt i utdanninger til profesjonene – det er der vi er gode. Sørg for at utdanningene er tett på arbeidslivet.

  • Forskningsråd: Prioriter forskerkarrieren. Etabler en sabbatsordning. Styrk forskergruppene. Grunnforskningen må få bedre kår. Tør å satse på de beste. Ikke bare sats på eliten. Etabler en mer rettferdig fordeling av forskningstid.

  • Administrative råd: Reduser byråkratiske portvoktere. Administrasjonen må styrkes for å lette faglig arbeidsbyrde. Stopp flommen av oppgaver – det er mange gode intensjoner sentralt som blir til veldig mange bestillinger på instituttenes ansatte. Sørg for transparente prosesser.

  • Råd om samarbeid og organisasjon: Samkjør fellesadministrasjon og fakultetsadministrasjonen bedre. Bedre samarbeid mellom fakultetene og Senter for velferds- og arbeidslivsforskning. Bygg ned silotenkning. Gjør det lett å samarbeide mellom fakulteter, og mellom institutter på tvers av fakulteter.

  • Råd om sentrum-periferi: Det er for mye makt i sentraladministrasjonen. Stopp lekkasjen fra Kjeller til Oslo. Vær lojal mot styrevedtaket.

Mange er dessuten opptatt av konkrete campus-problemstillinger – både på Kjeller, Lillestrøm og i Pilestredet – og gir til dels svært detaljerte råd om hva som bør gjøres. Det virker som om det er en del usikkerhet knyttet til hvor beslutninger fattes og hvilke konsekvenser det får for egen arbeidsplass.

Når det gjelder rådene som angår ledelse av universitetet, kan jeg slå fast at OsloMets ansatte ønsker seg en lyttende, medvirkende, synlig, åpen, transparent, strategisk og tilgjengelig leder.

«Vær en rektor for hele OsloMet», var et av rådene jeg fikk, og det skal jeg følge så godt jeg kan. Et annet råd var «Ta deg tid til å bli kjent med oss før du foreslår endringer». Det skal jeg, i alle fall i de store endringene. Til høsten skal vi for eksempel begynne arbeidet med å utvikle en ny strategi for universitetet. Det skal være en bred og medvirkende prosess.

Før jeg begynte, laget jeg meg en skisse til et program for min rektorperiode. Mange av rådene og innspill om prioriteringer, plasserer seg godt innenfor punktene til denne programskissen, og noen supplerer den. Under følger en versjon justert ut fra retningen på de samlede rådene jeg har fått av OsloMets organisasjon:

Utdanning er det første og viktigste oppdraget for et universitet. Som universitet må vi ha studenten i sentrum, fordi uten studenter er vi ikke et universitet. Vi må tilrettelegge for at utdanningene blir så gode som overhodet mulig, og fjerne hindre for at vi skal oppfylle utdanningsoppdraget godt.

Vi må fortsette å sørge for at utdanningene er arbeidslivsnære. Hele OsloMet må tas i bruk for å bidra til å løse utdanningsoppdraget, også sentrene.

For å være et godt universitet må vi å ha forskning på høyt internasjonalt nivå. Som universitet må vi romme både nytteorientert og anvendt forskning, i tillegg til nysgjerrighetsdrevet, grunnleggende forskning.

De gode rammebetingelsene for forskning kommer uansett gjennom eksternfinansiering. Det gjelder hos oss og det gjelder ved alle andre universiteter. Det holder ikke med noen få fremragende miljøer for å være et godt universitet. Forskning er en breddeidrett som er viktig over alt på universitetet, og må stimuleres på alle nivåer. Forskeres karriereveier er viktig.

En sterk kobling til samfunnet er nødvendig for et moderne universitet. Det gjelder utdanningene, det gjelder forskningen, og det gjelder hvordan vi kommuniserer våre faglige resultater og tar del i samfunnsdebatten. OsloMet er en av de viktigste leverandørene av kandidater og kunnskap til velferdsstaten og næringslivet.

Vi har universitetsbarnehager, universitetsskoler, og nært samarbeid med NAV, helseforetak og kommunehelsetjenesten, vi har havlaboratorium, AI-lab og vi har Senter for velferd og arbeidslivsforskning.

En sterk kobling til samfunnet er fortsatt viktig for OsloMet, og det bør være et mål at OsloMet er en samarbeidspartner det er lett å jobbe sammen med.

For å være et effektivt universitet må vi ha en organisasjon der vi spiller på lag. Et universitet er en komplisert organisasjon som krever mange ulike roller. Vi må samarbeide godt på tvers, både mellom sentrale enheter og lokale, og mellom fakulteter og sentre.

Ikke minst betyr det at vi må samarbeide godt på tvers av fag og administrasjon. Å effektivisere ved å kutte i støttetjenestene kan virke mot sin hensikt. Vi er én organisasjon og må fortsette arbeidet for å være «ett OsloMet».

Til slutt har jeg lyst til å nevne et råd som gikk igjen blant flere med litt ulik formulering. Det rådet var «ha tillit til oss». Det kan jeg garantere at jeg har! Med sine 2300 ansatte besitter OsloMet noe av den fremste ekspertisen innen et stort antall områder av svært stor betydning for samfunnet. I tillegg har OsloMets ansatt dybdekjennskap til hvordan et universitet skal fungere.

Selvfølgelig har jeg tillit til dere. Så håper jeg dere har tillit til meg. Og at vi sammen kan være på lag for å gjøre OsloMet til det beste universitetet det kan være – for studentene, for samfunnet rundt oss, og for oss som jobber her.

Kilde:
Messel, Jan (2022). Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818–2018. Pax.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

utdanning debatt christen krogh oslomet ansatte akademia forskning rektor meninger
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS