Min doktorgrad

— Det er bare en liten, men viss, risiko for å bli skadet eller drept av isbjørn på Svalbard, forteller Turid Austin Wæhler. Det er likevel viktig å ta sine forholdsregler.
— Det er bare en liten, men viss, risiko for å bli skadet eller drept av isbjørn på Svalbard, forteller Turid Austin Wæhler. Det er likevel viktig å ta sine forholdsregler.

Forsket på norsk-russisk samarbeid da krigen i Ukraina brøt ut

Turid Austin Wæhler skrev doktorgrad om norsk-russisk samarbeid på Svalbard. I løpet av stipendiatperioden opplevde hun å få barn, jobbe seg gjennom en pandemi, og en fullskala russisk invasjon av Ukraina. Det gjorde at hun måtte endre litt på forskingsplanene.

Publisert

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har sett på hvordan Norge og Russland samarbeider om helse og beredskap på Svalbard. Om man skal sikre gode helsetjenester i Arktis, så må man samarbeide internasjonalt. Og på Svalbard er det noen spesielle utfordringer man gjerne ikke ser på fastlandet — verken i Norge eller Russland.

Fakta

Turid Austin Wæhler

Turid Austin Wæhler har skrevet doktorgrad om norsk-russisk helsesamarbeid på Svalbard.
  • Disputerte 26. januar 2024 for ph.d.-graden i humaniora og samfunnsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet
  • Har levert avhandlingen «Healthcare Delivery and Emergency Preparedness on Svalbard: A Study of Norwegian and Russian Practices and Cooperation»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg har bakgrunn fra russlandsvitenskap i Tromsø, og etter masteren begynte jeg å jobbe med internasjonalt helsesamarbeid ved UiT og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Der er det et Senter for global og arktisk helse, og jeg hadde ansvar blant annet for å søke midler til ulike samarbeidsprosjekter. Jeg likte dette arbeidet godt — jeg skrev søknader og planla prosjekter sammen med fagmiljøene, men det hendte jeg følte meg litt tom da prosjektene kom i gang. Det er fint å jobbe i kulissene, men jeg fikk også lyst til å bidra mer i selve forskningen. Så da det ble lyst ut en doktorgradsstilling på mitt gamle institutt — en stillingsutlysning med to stikkord: Russland og Svalbard — ja, da var veien kort til å søke.

— Russland og Svalbard er jo ganske aktuelle områder, rent geopolitisk.

— Mye endret seg i løpet av prosjektet. Da jeg begynte i 2019, var Norge og Russland fortsatt på samarbeidssporet. Kanalene var åpne og samarbeidet blomstret i Arktis. Men med Russlands fullskalainvasjon i Ukraina i februar 2022, ble situasjonen brått en annen og det meste av samarbeidet med Russland og russiske forskere ble lagt på is. Når det gjelder samarbeid om helse og beredskap på Svalbard, som jo kan gjelde liv og helse, så fortsatte man på samme linje som tidligere: De etablerte samarbeidene fortsatte, men man satte ikke i gang nye prosjekter.

Da jeg begynte i 2019, var Norge og Russland fortsatt på samarbeidssporet. Kanalene var åpne og samarbeidet blomstret i Arktis. Men med Russlands fullskalainvasjon i Ukraina i februar 2022, ble situasjonen brått en annen.

Turid Austin Wæhler

— Hvordan opplevde du denne endringen som forsker? Påvirket det prosjektet ditt?

— I noen grad, ja. Jeg fikk ikke hentet inn datamateriale og gjort intervjuer på fastlandsrussland, men heldigvis hadde jeg gjort feltarbeidet blant russerne på Svalbard i 2021, så det ble ikke påvirket av dette. Men krigen i Ukraina og endringen av relasjonene til Russland var bare en av tre store endringer som jeg måtte tilpasse prosjektet til. I tillegg kom jo pandemien, med sine utfordringer, og jeg fikk et barn tidlig i løpet. Så deler av prosjektet gjorde jeg med gradert permisjon, noe som fungerte helt topp for meg og min familie.

— Det kan virke som om arbeidet måtte endre litt retning underveis, ja. Men kan du si litt om hvordan du gikk i gang med prosjektet og hva du ville finne ut av? 

— Jeg ville finne ut hva som er helseutfordringene på Svalbard, om det er noen utfordringer som er spesielle der, og hvilke forskjeller som eventuelt finnes mellom de helseutfordringene den norske og den russiske befolkningen opplever. Dette er sentralt fordi helsesystemene er utformet rundt det spesielle helsebildet, og tjenestene må formes til å passe dette. Videre ville jeg se om det er forskjeller i hvordan nordmenn og russere forholder seg til helse. Dette vil i tur smitte over på helsesystemene. Og så ville jeg se på hvorvidt det er forskjeller i hvordan helsetjenestene er organisert. For eksempel så jeg på om det er mye arbeid som gjøres parallelt — da ville for eksempel et større samarbeid kan være nyttig og effektiviserende.

— Men før vi snakker om dette, hvem er det egentlig som bor på Svalbard?

— Det er totalt rundt 3000 innbyggere på Svalbard, så det er ikke de helt store mengdene. Den norske befolkningen er på ca. 2400 innbyggere — de bor i Longyearbyen og i Ny-Ålesund. I de russiske områdene Barentsburg og Pyramiden bor det ca. 400 innbyggere. I den russiske delen av Svalbard bor det både ukrainere og russere, og av historiske årsaker er de fleste faktisk fra Ukraina. Det er jo en ekstra dimensjon i den geopolitiske situasjonen på Svalbard.

— Hva finner du i arbeidet ditt?

—Det er noen tegn til at Norge/Vesten og Russland har en litt ulik oppfatning av helse, men det var egentlig som ventet. Ulike kulturer har ulike oppfatninger av helse og sykdom, men det er ikke mer ulikt enn at de kan snakke og samarbeide godt om hva helseutfordringene på Svalbard består av. Og det slår meg at norske og russiske myndigheter har veldig stor enighet i hva disse spesielle helseutfordringene dreier seg om. Samarbeidet fungerer, men det er også ting som gjør det vanskelig å samarbeide, som språk og ulikheter i hvordan helse- og beredskapstjenester er organisert.

Isbjørn-grafitti i Longyearbyen
Isbjørn-grafitti i Longyearbyen

— Hva er de største helseutfordringene på Svalbard?

— Det er tre hovedutfordringer som fremheves. For det første er det store avstander på Svalbard og mellom Svalbard og mer befolkede områder, og mangel på god infrastruktur. For eksempel tar det halvannen time med fly til Tromsø, som er det nærmeste stedet med et større sykehus. Det andre de fremhever er klimaet — her er det svært harde klimatiske forhold som gjør søk og redning vanskelig. Og det siste de nevner er turismen. For Svalbard har de siste årene, både før og etter pandemien, opplevd en stor økning i turister — i 2023 ble området besøkt av ca. 150.000 personer. Forholdsvis mange av disse er godt voksne som man kan anta har risiko for å være i behov for helsehjelp.

— 150.000 er ganske mange flere enn de 3000 som bor der til daglig!

— Ja, og dette er jo et antall som helsetjenestene ikke har tatt høyde for i det hele tatt. Helsetjenestene er skalert etter de fastboende, og dette er i perioder en utfordrende situasjon. Heldigvis går det som oftest bra, men når katastrofen er ute, som da det sovjetiske cruiseskipet Maxim Gorkiy grunnstøtte i 1989 og man plutselig hadde nesten 1000 personer som måtte reddes til et isflak, da står man potensielt overfor en enorm katastrofe. I festtalene omtales denne hendelsen som et vellykket eksempel på internasjonalt samarbeid, men de som var med på det forteller at det var veldig kaotisk. Nå er det kanskje vanskelig å spå hvordan turismen vil utvikle seg fremover, men jeg tror at denne tilstrømmingen vil fortsette å være en utfordring for helsetjenestene på Svalbard i fremtiden.

— Men de er ikke spesielt redde for isbjørnskader i befolkningen?

— Både ja og nei. Det er bare en liten, men viss, risiko for å bli skadet eller drept av isbjørn. Forrige dødsulykke skjedde i 2021 da en mann ble angrepet mens han sov i telt på campingplassen i Longyearbyen, rett ved siden av flyplassen. Risiko for isbjørnangrep er helt reell på Svalbard, og derfor er det også klare regler for isbjørnbeskyttelse.

— Hvorfor er forskningen din viktig?

— For å sikre gode beredskapsstrukturer i Arktis, må man samarbeide internasjonalt. Dette er et område hvor flere stater opererer, og utfordringene de møter går gjerne på tvers. Og da er det viktig å vite mer om hvordan dette samarbeidet fungerer, og hvordan utfordringene på flere sider oppleves. Det er også viktig å huske på at vi kommer til å gjenoppta samarbeidet med Russland igjen i fremtiden, spesielt på viktige områder som helse og beredskap. Selv om forholdet er kjølig nå, vil vi jo fortsatte å være naboer. Så det er viktig å beholde noen samarbeidsstrukturer.

Jeg visste det kom til å bli perioder med motgang, og tenkte jeg skulle se hvor langt jeg kom i løpet. Og så holdt det helt til mål.

Turid Austin Wæhler

— Ble du overrasket over noe under arbeidet? 

— Vel, egentlig ikke. Jeg har tidligere også jobbet med norsk-russisk samarbeid, og visste at det finnes en felles vilje for samarbeid. Men det var litt overraskende at de norske og russiske synene var så samstemte — jeg fikk i alle fall bekreftet min antakelse.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det skjedde jo litt underveis, og det var utfordrende å måtte endre kurs etter hvert som ytre forhold krevde det. Men dette bidro også med en styrke, for det har gjort prosjektet mer oppdatert. For min egen del, var det mest krevende at jeg fikk ny jobb etter jeg hadde levert avhandlingen første gang. Så da jeg fikk beskjed fra komiteen om å omarbeide noen deler før siste innlevering, måtte jeg jobbe dobbelt i en periode. Men sett i ettertid, tror jeg både at avhandlingen ble bedre, og jeg var mer mentalt klar for disputasen. Da hadde jeg allerede jobbet meg gjennom kritikken en gang. 

Min doktorgrad

Meir enn 1500 doktoravhandlingar vert levert i Noreg kvart år. I ein serie presenterer Khrono nokre av kandidatane som nyleg har disputert. Og me tek imot tips om fleire på redaksjonen@khrono.no

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, faktisk ikke. Jeg har gått i forskermiljøer i flere år, så jeg visste på mange måter hva jeg gikk til. Jeg kjenner mange som ikke har fullført. Det er en fantastisk fin jobb, men samtidig utfordrende. Jeg hadde ikke store planer om en jobb i akademia, så derfor hadde jeg lave skuldre og gikk heller inn i det med en innstilling om at dette var en kul jobb å ha i en periode, og så ta resten som det kommer. Jeg visste det kom til å bli perioder med motgang, og tenkte jeg skulle se hvor langt jeg kom i løpet. Og så holdt det helt til mål.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Mange tenker nok at den naturlige veien å gå etter doktorgradsutdanning er videre på den akademiske karrierestigen. Men for meg som aldri har hatt ambisjoner om en karriere i akademia, er doktorgraden mer å regne som en generell kompetanseheving. Det å skrive og gjennomføre et doktorgradsprosjekt er både krevende og lærerikt. Særlig blir man god på å tilegne seg og formidle kunnskap, og til å planlegge og gjennomføre prosjekter. Dette er kompetanse man har stor nytte av i mange typer jobber, også utenfor akademia. Når det gjelder temaer relatert til avhandlingen, som helseutfordringer i Arktis og samarbeid med Russland, har jeg fortsatt mye jeg kan tenke meg å se nærmere på. I første rekke vil jeg nok bruke restkreativitet etter doktorgradsperioden til å skrive noen populærvitenskapelige artikler.

Powered by Labrador CMS