Rettspsykiater skrev doktorgrad om utilregnelighet

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Avhandlingen min dreier seg om kvaliteten på rettspsykiatriske vurderinger av voldsutøvere som kan være utilregnelige. Jeg har sett på hvordan de sakkyndige utreder lovbryterne og utreder utilregnelighetsspørsmålet, og særlig hvordan de registrerer symptomer på psykose.

Fakta

Pia Jorde Løvgren

Foto: Sifer

• Disputerte 4. desember 2023 for ph.d.-graden ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
• Har levert avhandlingen «Systematic recording and assessment of psychotic symptoms in forensic evaluations of criminal responsibility in Norway 2009-2018»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg er selv psykiater og har jobbet med rettspsykiatriske vurderinger siden 2010. Jeg tenkte det ville være veldig interessant å løfte blikket og se på hvordan man egentlig jobber med vurdering av utilregnelighet. Det har jo vært en stor debatt i Norge etter 22. juli, med store kontroverser rundt vurderingen av Anders Behring Breiviks utilregnelighet og kritikk av norsk rettspsykiatri. Prosjektet jeg ble en del av hadde sitt utspring nettopp i denne debatten. Planleggingen begynte i etterkant av rettssaken, men midlene til stipendiatstillingen kom i 2017. Da begynte jeg å jobbe mer intensivt med prosjektet under ledelse av Kjersti Narud.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg har studert data fra 500 norske rettspsykiatriske vurderinger og gjort en kvantitativ studie. I og med at det finnes så lite forskning på feltet, var det viktig å få frem beskrivende informasjon om vurderingene — altså hvordan observerte de sakkyndige lovbryterne og hvilken informasjon hadde de om dem. Mer konkret har jeg sett på hvilke psykiatriske kartleggingsinstrumenter som er brukt, og hvilken annen informasjon de sakkyndige innhenter — for eksempel fra sykehus, fastleger eller pårørende. Jeg har også sett på om det er sammenhenger mellom instrumenter og diagnose, og om de sakkyndige konkluderer med utilregnelighet eller ikke.

— Hva finner du?

— Overordnet ser det ut som om norske rettspsykiatere gjør gode og grundige vurderinger — særlig sammenlignet med internasjonal praksis. De innhenter mye informasjon og bruker relevante kartleggingsinstrument. På dette området holder vurderingene våre høg kvalitet. Men når vi undersøkte hvordan de sakkyndige registrerte symptomer, så det annerledes ut. Vi fant at sakkyndige er grundige når de registrerer viktige symptomer på psykose, som vrangforestillinger og hallusinasjoner, fra tidspunktet for de sakkyndiges egen vurdering av lovbryteren. Men fra tidspunktet for voldshandlingen som ligger til grunn for vurderingen, som egentlig er mest viktig for utilregnelighetsvurderingen, registrerer de sakkyndige sjelden disse symptomene. 

Det er uheldig, for det er egentlig graden av sykdom, altså hvor alvorlige symptomer en lovbryter har på handlingstiden, som er viktig for å vurdere utilregnelighet. Et annet funn var enda mer overraskende: At vi fant store forskjeller på hvordan de sakkyndige beskrev psykosesymptomer og vurderte utilregnelighet avhengig av hvilken diagnose de mente lovbryteren hadde på handlingstiden. For de lovbryterne som hadde en schizofreni fant vi ingen sammenheng mellom hvorvidt vedkommende hadde symptomer som vrangforestillinger eller hallusinasjoner på handlingstida og at vedkommende ble vurdert utilregnelig. Men for lovbrytere med andre psykosediagnoser ble det gjort grundigere vurderinger av symptomer som var til stede på handlingstiden.

— Var dette uventet?

— Ja, dette var et litt oppsiktsvekkende funn. For andre diagnoser gjøres det grundigere utredninger, men akkurat for schizofreni er det nærmest en automatikk i at en blir utilregnelig. I internasjonal faglitteratur beskriver man at en vanlig feilkilde i rettspsykiatriske vurderinger er at diagnosen styrer utilregnelighetsvurderingen mer enn hvilke symptomer som har vært til stede. Det går mot anbefalingene. Det er ikke diagnosen som skal være styrende for om man skal regnes som utilregnelig eller ikke, men en vurdering av tilstanden. Og særlig i tilfellet med schizofreni er det vanskelig å se forskjellen mellom hva som er rus-utløst psykose og hva som er schizofreni. Det første tilfellet utløser ikke utilregnelighet, men det andre gjør det ganske ofte. I vårt materiale fant vi at 84 % av alle lovbrytere med schizofreni ble vurdert utilregnelige, mens kun 2 % av de med rus-utløst psykose ble vurdert utilregnelig.

— Var det andre interessante funn?

— Et annet funn som utpekte seg i materialet, var at mange utredninger av utilregnelighet ikke baserer seg på vurderinger av symptomer på handlingstidspunktet, men på observasjonstidspunktet. Om en lovbryter har hatt vrangforestillinger på handlingstidspunktet, er det ikke sikker at dette blir tatt med i vurderingen — siden utredningen i større grad legger vekt på registreringer og beskrivelser av symptomer på observasjonstidspunktet. Og dette er jo ofte lenge etterpå. Dette var et ganske overraskende og kanskje litt nedslående funn.

— Hvorfor er arbeidet ditt viktig?

— I straffesaker er det en vesentlig forskjell på om en person er vurdert tilregnelig og dermed skyldig — noe som medfører at vedkommende kan dømmes til straff — eller om vedkommende er vurdert syk og utilregnelig, noe som medfører at personen ikke har skyldevne, og kan dømmes til behandling. Rettspsykiatriske vurderinger har store konsekvenser for både enkeltpersoner og for samfunnet — de påvirker både tiltalte, ofre og pårørende. Derfor må de rettspsykiatriske vurderingene ha høg kvalitet og være etterprøvbare, og jeg håper min studie bidrar til at vi nå vet litt mer om hvordan disse vurderingene gjøres.

— Er det vanskelig å forske på vurderinger av utilregnelighet?

— Både og. Det er et krevende felt. I internasjonal faglitteratur kaller man utilregnelighetsvurderinger som de vanskeligste vurderingene å gjøre innen psykiatrien — ofte i forbindelse med drapssaker — hvor man må gjøre vurderingene i ettertid av selve hendelsen. Kanskje det er derfor jeg fant tegn på at man vektlegger nåtidssymptomene så mye som man gjør? Men dette gjør også at det er vanskelig å designe gode forskningsstudier på feltet, ettersom de handlingene som fører til de rettspsykiatriske vurderingen alltid allerede har skjedd når vurderingene gjøres. Det er ikke publisert så mye forskning på dette feltet i Norge, særlig ikke fra en psykiatrisk vinkling. Jeg har ikke sett at det er publisert noen doktorgrader om utilregnelighet fra en psykiater siden 1876. Et «pionerprosjekt» kalte bedømmelseskomiteen avhandlingen min, også internasjonalt, og det tar jeg med som en fjær i hatten.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg kom jo inn som kliniker med erfaring fra å gjøre rettspsykiatriske vurderinger selv, og det var en hard overgang til forskningsverdenen. Det å være forsker er ganske annerledes enn å være kliniker — det er andre ting som er viktige. Jeg gikk fra å være en erfaren kliniker til å bli en uerfaren forsker, kan man si. Og tilværelsen på universitetet er jo ikke bare en dans på roser heller — jeg så på kloss hold hvordan konfliktfylte miljøer preger hverdagen til mange stipendiater. Så jeg er opptatt av at vi må legge bedre til rette for stipendiatene ved universitetene — kanskje innføre et ombud for stipendiater slik noen har tatt til orde for.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Ja, jeg har nok angret en del ganger. Det ble en del søvnløse netter, og jeg er ikke sikker på at jeg hadde gått inn i det om jeg hadde visst hvordan det ble. Men nå i ettertid, nå som jeg er ferdig, er det veldig tilfredsstillende. Jeg er stolt over å ha klart å få det til.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Underveis i løpet fikk jeg en fast stilling som overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER) ved Oslo universitetssykehus. Der driver jeg med kurs, fagformidling og fagutvikling, og ønsker om mulig å fortsette med forskning. Det er mye som bør forskes på i dette feltet, men jeg vil gjerne fortsette med rettspsykiatriske vurderinger. Jeg har også snakket med kolleger i Sverige og Danmark og jeg håper vi etter hvert kan få til et tettere samarbeid og danne et nordisk forskningsnettverk. Det er små miljøer, og det kan være nyttig å hjelpe hverandre og forske på hverandres systemer. Men jeg trenger en liten pause før jeg gyver løs på nye prosjekter.