Gizem kom fra Tyrkia for å forske på roboter i Førde

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om? 

— Jeg har forsket på samarbeid mellom mennesker og roboter — og spesielt hvordan roboter kan gi mennesker en hjelpende hånd med for eksempel løfting. I forskningen min kodet jeg roboter til å gjenkjenne noen menneskelige bevegelser, for så å respondere med noen handlinger. Jeg var en del av prosjektet Teknoløft, et prosjekt som skal hjelpe næringslivet i lokalmiljøet — særlig små og mellomstore bedrifter — til å ta i bruk mer teknologi.

Fakta

Gizem Ateş Venås

• Disputerte 29. november 2023 for ph.d.-graden ved Høgskulen på Vestlandet
• Har levert avhandlingen «Human motion estimation for human-robot cooperation»
• Venås er den første kandidaten som disputerer ved Campus Førde, HVL

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Før jeg begynte med doktorgraden studerte jeg kirurgisk robotikk i Izmir i Tyrkia, hvor jeg kommer fra. I masterprosjektet brukte jeg også denne type sensorer, treghetsmåleenheter, og tenkte at det ville være spennende å gjøre noe annet med dem også. Dette var noe av det som gjorde at jeg kunne tenke meg å søke denne stipendiatstillingen da jeg så utlysningen på LinkedIn.

— Og da flyttet du fra Izmir til Førde.

— Ja, da ble jeg sunnfjording. Jeg flyttet til Norge i september 2018, og da regnet det sammenhengende i 40 dager. Jeg kjente veldig få på det tidspunktet, så det skal sies at jeg lurte på hva jeg hadde begitt meg ut på. Det gikk seg heldigvis til da jeg begynte å få et nettverk på jobb, og jeg var veldig heldig med kollegene og kom raskt inn i miljøet her. Men det er klart: Overgangen fra sol og varme ved Egeerhavet til det regnfulle og sure Vestlandet var stor.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg ville se hvordan vi kan finne en måte å få roboter til å «lese» menneskelige bevegelser og respondere automatisk på dem, slik at de kan hjelpe til med forskjellige nyttige oppgaver. På mange arbeidsplasser, for eksempel en møbelfabrikk, foregår det mye løfting. Jeg ville se om jeg kunne finne ut hvordan roboter kan samhandle med arbeiderne for å hjelpe til med dette — og da på en trygg og sikker måte. I forsøkene mine brukte jeg treghetsmåleenheter, en type sensorer som festes på kroppen, og disse sendte signaler til roboten. Roboten tolket bevegelsene og hjalp til med å løfte et bord sammen med en person — og slippe det ned igjen, da, det fikk vi også roboten til å gjøre. Løfte og slippe, kun gjennom å følge menneskets bevegelser.

— Er dette ny teknologi?

— Både og. Selve sensorene er mye brukt — du har dem sannsynligvis for eksempel i telefonen din. Og filmbransjen bruker også mye denne type sensorer til å lage animasjoner. Men tidligere forsøk på å få roboter til å lese menneskelige bevegelser har gjerne brukt kamera og video. Da kan man få ganske presis bevegelsesmåling, men det er også noen flere usikkerhetsmomenter — noe kan komme mellom kameraet og personen som måles, eller linsen kan bli dekket av støv. Det er ganske risikofylt, og vi ønsker jo ikke å innføre usikker teknologi på arbeidsplasser. Men om man bruker disse sensorene jeg har brukt, trenger man ikke å være i samme rom engang. Og man kan bruke kameraer i tillegg, for enda mer presise resultater.

— Hvor lett er det for folk å samarbeide med robotene?

— Jeg fant ut at det er mulig å gjøre det ganske lett å bruke for de som skal samarbeide med dem. Da jeg gjorde forsøk, satte jeg opp en prototyp med et «gamifisert» øvingsoppsett og ba 32 mennesker teste systemet. Dette var helt vanlige folk i aldersgruppen 20—54 år, i ulike yrkesgrupper og uten noen form for spesialkunnskaper om verken roboter eller denne type teknologi. Denne undersøkelsen viste at alle kan bruke systemet med relativt lite trening i forkant.

— Hvilke andre ting kan roboten hjelpe med? 

— Som et bidrag til å løfte, er det jo nyttig. Det kan redusere belastningen for de personene som jobber i produksjonen. Men robotene kan også hjelpe med andre ting, som å manipulere eller behandle ulike objekter, eller sette ting sammen og montere dem sammen med mennesker. Jeg ser også for meg at denne teknologien kan brukes innen helse med å hjelpe helsepersonell med eksempelvis forflytting av pasienter, noe som potensielt vil kunne forenkle arbeidshverdagen og minke sykefravær.

— Hvem kan bruke denne teknologien? 

— Roboter har jo blitt brukt på fabrikker lenge, så store bedrifter trenger nok ikke denne teknologien her. De har allerede store produksjonslinjer hvor roboter bidrar med veldig mange ulike oppgaver. Men de fleste små og mellomstore bedrifter har neppe råd til å investere i dette, og det er mange slike bedrifter i Norge.

— Ble du overrasket over noe under arbeidet?

— Det var ingen stor del av det jeg holdt på med i doktorgradsarbeidet, men jeg begynte å sette meg litt inn i kunstig intelligens eller maskinlæring, og hvordan dette kan brukes på feltet robotikk. Det fins flere artikler om maskinlæring/KI innen robotikkfeltet — for eksempel for å kalibrere utstyr eller lære robotene å gjøre ting bedre, enklere og oppføre seg mer naturlig. Men jeg mener at KI i robotikkfeltet ikke blir brukt til sitt fulle potensial enda — de mulighetene KI gir, kan virkelig forbedre feltet i fremtiden.

— Roboter og kunstig intelligens, der har man en god miks!

— Ja, og der er vi ikke helt enda. Jeg ble overrasket da jeg leste i en artikkel om hvor langt bak robotikk henger etter KI — selv om forskningen på begge felt hadde oppstart rundt 1950. Mange «kule» videoer som vi ser på sosiale medier, med roboter som hopper, danser, springer og så videre, er med roboter som er hardkodet. De kjører deterministiske kontrollalgoritmer hvor noen parametere er finjustert. Der kommer vi over Moravecs paradoks. Det er et fenomen som seier at høynivåresonnering krever lite databehandling, mens lavnivå sensorimotoriske ferdigheter krever enorme datamaskinressurser. Med andre ord, det er enkelt for KI å lære et språk, løse et matematisk problem og spille sjakk. Alt dette krever høynivåresonnering og ferdigheter. Derimot er den dårlig til å lære enkle sensorimotoriske ferdigheter som å gå, smile eller flytte på et objekt.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Deadlines. Jeg tror jeg må være ærlig og si det. Jeg hadde ellers, som så mange andre, opplevelsen av å plutselig måtte forske under en pandemi, med alt som fulgte av det. Og siden jeg jobbet med roboter, måtte jeg være fysisk på campus for å kunne gjøre arbeidet. Men jeg var heldig, for jeg fikk lov til å ha tilgang til campus mesteparten av tiden. Kanskje vi fikk unntak fordi vi var så få samlet på samme plass? Eller kanskje det var fordi roboter ikke kan smitte noen.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, jeg gjorde ikke det. Men jeg tenkte jo noen ganger: Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Det tar mye energi å ta en doktorgrad. Og jeg har venner som jeg studerte med tidligere som var ferdig med arbeidsdagen og gikk hjem klokken halv fem, mens jeg satt på laben og bare måtte fortsette.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå har jeg en undervisningsstilling her i Førde, og trives godt med det. Dette prosjektet, Teknoløft, nærmer seg slutten, men vi skriver på nye prosjekter. Jeg har lyst å fortsette med forskning og utvikling av dette feltet — og også å jobbe mer med maskinlæring og roboter videre. I tillegg ønsker jeg å mikse helseteknologi med robotikk. Men jeg vil bli her i Førde. Jeg har jo giftet meg med en lokal og har lært meg førdedialekten, så da kan jeg ikke flytte.