Kunstakademier

Først gikk én rektor, så gikk enda en — det stormer på nordiske kunsthøgskoler

Professorer erklærte mistillit. En byste gikk i sjøen. Så takket rektoren for seg.

Bysten av kunstakademiets grunnlegger Kong Fredrik V hentes opp igjen etter å ha blitt lempet i sjøen i København fredag 6. november.
Bysten av kunstakademiets grunnlegger Kong Fredrik V hentes opp igjen etter å ha blitt lempet i sjøen i København fredag 6. november.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Anklager om fryktkultur. Om autoritær ledelse. En byste av akademiets grunnlegger som kastes på sjøen. En instituttleder som får beskjed om å gå på dagen.

Det koker på Kongens Nytorv i København.

Det hadde boblet en god stund da det til slutt kokte over inne på Kongens Nytorv 1, der Det Kongelige Danske Kunstakademi holder hus. I midten av desember ga Kirsten Langkilde beskjed om at hun gikk av som rektor.

Eller som avisa Information slo fast: Nu er hun fyret.

I en pressemelding het det at Langkilde og kulturdepartementet ikke var kommet til enighet om hva som skal til for å løse utfordringene ved skolen, og at det derfor var behov for nye krefter.

Det toppet seg med striden rundt bysten av Kong Frederik V, som ble kastet på sjøen under en antirasistisk aksjon, den bidro til å vippe Langkilde ut av rektorstolen, men under overflaten hadde det boblet i lang tid.

For Lankildes del spisset det seg til da flere av professorene ved akademiet i høst uttrykte mistillit til rektoren.

— Sakens kjerne er vel kunsten

Selv om kritikken kommer fra ulikt hold og handler om ulike ting, finnes det en slags kjerne i striden rundt det kriserammede akademiet, mener kunstkritiker Mathias Kryger i avisa Politiken.

— Sakens kjerne er vel kunsten, sier han til Khrono og fortsetter:

— Kunsten er alltid til forhandling, det er et vakkert problembarn som ingen heldigvis kan bli enige om hva er og skal. Derfor vil kunstakademier alltid gå gjennom store kriser.

Man sitter fortsatt igjen med en struktur som i grove trekk minner om den man skapte i 1754.

Kunstanmelder Mathias Kryger

Det er ikke første gang Kunstakademiet i den danske hovedstaden har vært utsatt for press innenfra og utenfra, forteller han og viser til en periode på 1800-tallet, da landets fremste kunstnere mente at akademiet var håpløst tilbakestående og en ubrukelig utdanningsinstitusjon.

— Rundt ungdomsopprøret i 1968-70 var det blant en gruppe studenter ønske om å velte det gamle professorveldet og skape en ny struktur. Det skjedde tydeligvis ikke, så man sitter fortsatt igjen med en struktur som i grove trekk minner om den man skapte i 1754, sier han.

Høgskoler uten rektorer

Ok. Strid ved akademiet i København er altså ikke noe nytt. Det er dessuten ikke enestående for danskene, det er bare å kaste et kjapt blikk mot andre nordiske hovedsteder.

Like før jula senket seg over disse hovedstedene kunne det nordiske tidsskriftet Kunstkritikk slå fast at det er krise ved kunsthøgskolene i Oslo, København og Stockholm. De var alle på vei inn i et nytt år uten å bli ledet av en fast ansatt eller valgt rektor.

Kirsten Langkilde gikk av som rektor ved Kunstakademiet i desember.
Kirsten Langkilde gikk av som rektor ved Kunstakademiet i desember.

Bare uker før Langkilde måtte gå, fortalte Måns Wrange at han gikk av som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Begrunnelsen var todelt. Det ene gjaldt hensynet til familien, det andre handlet om strid rundt rektorens eget forslag til mangfolds- og diskrimineringsarbeid ved høgskolen.

Kunstkritikk viser dessuten til at Wrange, da han ble valgt til rektor våren 2019, og tiltrådte i august, kom til en høgskole der tillitsvalgte fortalte om dårlig arbeidsmiljø og lite medbestemmelse. Et knusende brev fra 68 fagansatte fra november viser dessuten at det internt har vært misnøye med hvordan skolen ledes administrativt.

Måns Wrange trakk seg som rektor for Kunsthøgskolen i Oslo i oktober.
Måns Wrange trakk seg som rektor for Kunsthøgskolen i Oslo i oktober.

I Stockholm har rektor Sara Arrhenius ved Kungliga Kunsthögskolan vært henholdsvis sykemeldt og i permisjon siden september 2019. Ifølge Kunstkritikk har det vært krisestemning ved skolen helt siden Marta Kuzma i 2014 overtok som rektor etter Wrange. I 2016 måtte Kuzma gå etter hard intern kritikk, ting skal ha bedret seg siden 2016, men tidsskriftet viser til en intern utredning som beskriver et dysfunksjonelt læringsmiljø, demoraliserte medarbeidere, lav tillit, manglende respekt og lojalitet til ledelsen.

Så kan vi jo legge til at fakultet for arkitektur og design ved NTNU i Trondheim står uten søkere til dekanstillingen. Sittende dekan Fredrik Shetelig ble den andre til å trekke søknaden sin. På Kunstakademiet i Trondheim, en av enhetene ved fakultetet, har det bølget fram og tilbake med konflikter og kritikk helt siden 2005.

Så hva i all verden skjer på kunstutdanningene?

Det nordiske kunsttidsskriftet peker på noen strukturelle fellestrekk ved de rektorløse høgskolene, med ansatte og studenter som beskriver «uklare ledelsesstrategier og dårlig intern kommunikasjon», fagansatte som opplever at kompetansen deres ikke blir tatt hensyn til, sviktende tillit. Det er harde tak rundt staffeliene.

En byste i dypet

— Det er utrolig trist.

Ordene tilhører den svensk-norske kunstneren Melanie Kitti. Det er Wranges avgang som rektor ved KHiO hun betegner som trist.

— Det hadde vært fint om han hadde ridd av stormen, legger hun til.

Kitti har studert ved både KHiO og Kunstakademiet i København. Hun er aktiv i kunstmiljøene i begge byer og godt kjent med debatten som har herjet de to kunsthøgskolene.

I november gikk Kitti til forsvar for 130 studenter ved KHiO som sto bak et åpent brev som ble sentralt i en debatt som skulle prege høgskolen gjennom lang tid.

Det hadde vært fint om han hadde ridd av stormen.

Kunstner Melanie Kitti om Måns Wrange

Samme måned sto Kitti bak et opprop til støtte for Katrine Dirckinck-Holmfeld, kunstneren og instituttlederen som fikk sparken ved Kunstakademiet i København etter å ha tatt på seg ansvaret for aksjonen der en gruppe som kalte seg «Anonyme billedkunstnere» senket en gipsbyste av akademiets grunnlegger ned i dypet på havna.

«Har rukket å bli en trussel»

Først til Oslo. Det åpne brevet fra de 130 kom etter at 12 stipendiater i et brev til ledelsen fulgte opp kritikk av et kunstverk av Vanessa Beecroft på skolens fellesareal, som flere opplevde som sexistisk og rasistisk. Så kommer brevet fra de 130, som går hardt ut mot ledelsen for ikke å handle i lys av Black Lives Matter-bevegelsen.

De reiste flere krav, deriblant BIPOC-representasjon (Black, Indigenous and People of Colour), obligatorisk antirasistisk opplæring og inkludering av dekolonisering, interseksjonell feminisme og queerteori i undervisningen.

Wrange var ikke avvisende. Rektoren ville blant annet ha «kontinuerlig internopplæring for ansatte og kurs for førsteårsstudenter i normkritikk, etikk, kjønnsbevisst og dekolonisert pedagogikk, studentrettigheter, trakasseringsloven og hva som er definert som uakseptabel oppførsel, diskriminering, krenkende særbehandling, maktmisbruk, hersketeknikker, mobbing, uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell trakassering».

Svaret fikk fem studenter ved KHiO til å svare med en kraftsalve mot ledelsen i et debattinnlegg i Morgenbladet.

«Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering», skrev de fem studentene, som mener identitetspolitikk er i ferd med å true den akademiske friheten ved høgskolen.

De kjente seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen av skolen og mente «utviklingen på KHiO demonstrerer at identitetspolitikk allerede har rukket å bli en trussel mot akademiske institusjoner».

— Det virker som at de skal installere en i deres øyne «riktig» tankegang, sa en av dem til Khrono.

— Vi er alle sammen rystet

Samme høst skulle en annen debatt føre til at en instituttleder ble satt på dør i København.

Fredag 6. november lempet aksjonister en byste av Kong Frederik V i sjøen bak slottet på Kongens Bytorv.

Da Katrine Dirckinck-Holmfeld ringte til Politiken og tok på seg ansvaret for at kunstkademiets grunnlegger ble kastet ned i dypet, var det med en beskjed om at aksjonistene ville sette «den usynliggjorte kolonitida» under debatt. Den «fant sted i solidaritet med alle de kunstnere, studenter og mennesker over hele verden, som har vært nødt til å leve med etterdønningene av den danske kolonialismen».

De viste til at Charlottenborg, som har huset akademiet gjennom 264 år, ble bygd på 1600-tallet av Ulrik Frederik Gyldenløve, og at hans skip var blant de første danske-norske skip i slavetransporten over Atlanterhavet.

De fikk utvilsomt debatt, men ikke bare om dansk kolonihistorie og rasisme, den handlet vel så mye om selve aksjonen. Den konservative folketingsrepresentanten Nikolaj Bøgh kalte det «vanvittig» og «absurd». Det var snakk om «et hovedverk i dansk og europeisk kunst».

Landets kulturminister mente det var «ren og skær hærværk». Hun mente Kunstakademiet «kan ha et problem med identitetspolitiske strømdrag».

— Vi er alle sammen rystet, sa Langkilde til Berlingske, og fortalte om en institusjon i granatsjokk.

Solgt på auksjon for 18.000

Selv om bakteppet er noe av det samme er det to ulike situasjoner i Oslo og København, slår Kitti fast. Hun viser til at Wrange sa opp, mens Dirckinck-Holmfeld måtte gå.

— Katrine ble jo bortvist på dagen, og det er utrolig trist for saken. Aksjonen kunne ha startet en diskusjon på skolen om avkolonisering, i stedet fikk vi en mediestorm.

Kunstner Melanie Kitti.
Kunstner Melanie Kitti.

Hun retter også fingeren mot Akademirådet, som politianmeldte aksjonen og dessuten eide bysten.

— De modifiserte informasjonen med tanke på hva som faktisk ble senket i kanalen. Det var ikke et kunstverk, det var en kopi av et kunstverk. Kopien ble laget tidligst i 1950 og ble støpt i et opplag på mer enn én, sier hun.

Ifølge Kitti kan originalen fra 1766 fortsatt oppleves i Kuppelsalen på Charlottenborg.

Akademirådet skulle senere innrømme at kopien ikke kunne ha vært laget før 1950-årene. Avisa Politiken viste til at en annen utgave av det Nikolaj Bøgh hadde kalt «et hovedverk i dansk og europeisk kunst» i 2017 ble solgt på auksjon for 18.000 kroner.

— Det er blitt en militant bevegelse

Det er uansett ikke første gang et symbol som på et eller annet vis kan knyttes til kolonitida, senkes ned i vannet. Med demonstrasjonene mot rasisme og politivold etter drapet på George Floyd i USA, er statuer blitt revet, lempet i sjøen og flyttet til museum med krav om avkolonisering av akademia, som del av den antirasistiske kampen.

I norsk akademia så vi krusninger av den samme debatten etter at en statue av imperialisten Cecil Rhodes, som ledet den britiske koloniseringen av det sørlige Afrika, ble fjernet fra Universitet i Cape Town i 2015.

Da Aftenposten for en tid spurte hvorfor disse debatten preger kunsthøgskolene høsten 2020 argumenterte Hilde Sandvik, programleder i «Norsken, svensken og dansken» på NRK P2, for at kunststudenter er særlig åpne for nye strømninger fra utlandet, og da særlig USA.

Hun viste til at skandinaviske kunststudenter ofte er internasjonale og tror det bidrar til at det importeres mye ideer.

— Det er blitt en militant bevegelse. Og det forstyrrer i de kunstakademiene som skulle fremme den frie tenkningen. Det er forstyrrende å lese, sa hun med debattene i nettopp Oslo og København som bakteppe.

— Det er overdreven retorikk

Tidligere rektor Sanne Kofod Olsen avviser overfor samme avis at kunstfeltet er et sted der identitetspolitikk særlig utkjemper seg.

— Det er overdreven retorikk. Det er helt vanlig å gi studenter en retning og rammer for et godt studentmiljø, sier hun.

Melanie Kitti vil ikke spekulere i hvorfor debattene om avkolonisering og rasisme framstår som mer tilspisset på kunsthøgskolene enn i andre deler av akademia.

— Jeg vet ikke eksakt hvor tilspisset debatten er i andre deler av akademia. Jeg tror at vi opplever disse situasjonene som særlig tilspisset på grunn av den store mediedekningen. Jeg er ikke overrasket over at Dirckinck-Holmfeld og de anonyme kunstnerne valgte å problematisere koloniseringen av Danmark og Det Kongelige Danske Kunstakademi. Det som overrasker meg er at ledelsen ved kunstakademiet ikke forstår den kunstneriske verdien av det.

Hun mener det framstår som om ledelsen ved akademiet mangler evne, innsikt eller lyst til å ta et oppgjør med koloniarven.

«Frygtkulturen hersker»

Bysteaksjonen kom på toppen av lang tid med strid ved det danske kunstakademiet.

«Ingen sag er for lille til at blive anmeldt anonymt. Det identitetspolitiske politi holder skarpt øje med alle, og professorer må gå af. Frygtkulturen hersker, også blandt eleverne, mens det kunstneriske niveau er i frit fald, mener kritikerne.»

Slik åpnet Weekendavisen en rapport fra kunstakademiet i april.

En av dem som var bekymret for tilstanden ved akademiet var kunstneren Henrik Plenge Jakobsen, som var ferdig som student der i 1994 og kom tilbake som professor etter mer enn 20 år. Samme Plenge har forøvrig også vært professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, i en tid da Universitas kunne mellom om langvarig konflikt og anklager om autoritær lederstil fra daværende rektor. Krangler på helsa løs, skrev avisa om skolen den gang.

Det har stormet ved Kunsthøgskolen i Oslo i høst.
Det har stormet ved Kunsthøgskolen i Oslo i høst.

— Jeg har vært professor på kunstakademier i både Stockholm, Oslo og USA, og til tross for mange merkelige situasjoner – seksuelle overgrep blant studenter, folk på stoff og generelt kaos på institusjonen – har det alltid vært mulig å fastholde kunsten som det sentrale. På akademiet i København var det overraskende vanskelig, og fra en del studenter fikk jeg kritikk for at jeg snakket for mye om kunst. Mange hadde andre dagsordener, som alltid kom før kunsten og samtalen rundt den, som for eksempel identitetsspørsmål eller skolepolitikk, sa Plenge Jakobsen til Weekendavisen.

Den danske kunstneren ønsker ikke å gi ytterligere kommentarer til situasjonen ved kunstakademiene i Skandinavia når Khrono tar kontakt.

Mange hadde andre dagsordener, som alltid kom før kunsten og samtalen rundt den, som for eksempel identitetsspørsmål eller skolepolitikk.

Henrik Plenge Jakobsen

Det vil heller ikke Jes Gjørup, som er konstituert rektor ved Kunstakademiet i København. Fra akademiet får Khrono beskjed om de ikke har flere kommentarer. De sender også videre utlysningen av rektorstillingen, der det heter at skolen har «vært gjennom en turbulent periode, og det er behov for å skape ro og tillit i institusjonen og sette en retning for skolen».

Erklærte mistillit til rektor

I november fulgte Weekendavisen opp situasjonen ved akademiet på Kongens Nytorv. De kunne fortelle at fire professorer hadde uttrykt mistillit til Langkilde i et brev de der advarer mot «usunne og uproduktive arbeidsforhold som følge av et autoritært og uklart lederskap».

«I lys av denne uholdbare situasjonen besluttet vi å utarbeide en mistillitserklæring», fortsetter de.

De hadde ifølge avisa blant annet fått nok av identitetspolitikk. Den versjonen slo professorene tilbake mot i eposter som ble lekket til Politiken.

«Avisas klossete forsøk på å knytte vår kritikk av akademiets ledelse sammen med journalistens egen dagsorden med en generasjons- og kulturkrig er en komplett fabrikasjon», skriver de. Professorene legger til at protesten deres er rettet mot rektorens strategi og adferd og at de støtter debatt «om forskjelsbehandling, rasisme og sexisme».

Mathias Kryger sier han ikke kjøper begrepet identitetspolitikk i debatten om akademiet.

— Det er også identitetspolitikk å drive med nasjonalisme. En politikk basert på kristendom er også identitetspolitikk. Arbeiderpolitikk – en klassisk sosialdemokratisk politikk – er også identitetspolitikk. Konservatisme er også basert på en særskilt forestilling om identitet. Begrepet er i mine øyne en forfeilet konstruksjon, sier han.

— Akademia har aldri vært nøytralt

Kitti kjenner seg ikke igjen i Weekendavisens beskrivelse fra sin egen tid som student. Hun avviser også at det pågår en innsnevring av debatten.

— Jeg har forstått at noen velger å forstå antirasisme som noe som lukker ned en samtale, men det handler om å inkludere andre stemmer og det kan da umulig lukke en debatt å åpne den opp for flere, sier hun og legger til:

— Dette opplever jeg å måtte gjenta i det uendelige. Jeg tror det handler om at mange tror akademia er nøytralt, men akademia har aldri vært nøytralt. Jeg tror også mange avviser antirasister og oss som blir utsatt for rasisme fordi «vi» viser følelser i form av sinne og sorg. Men det er umulig å unngå sterke følelser når rasisme truer kroppene våre og grunnlaget vårt for liv. Vi har rett til å være sinte. Vi er fulle av sorg og frykt.

Hun viser til at akademiet, da Langkilde tok over som rektor i 2019, hadde vært preget av metoo-skandaler der studenter var blitt utsatt for seksuell trakassering av ansatte. En professor hadde utført handlinger med «karakter av sexsjikane og seksuelle krenkelser», som daværende rektor Sanne Kofod Olsen skrev i et brev til studenter og ansatte i juni 2018.

Politiken avslørte at professoren hadde fått en halv million i hånda da han gikk av etter å ha blitt avslørt.

— Han fikk lov til å selv fratre sin stilling med den offentlige forklaringen at han måtte fokusere på sin egen kunstpraksis, sier hun, og viser til at en annen professor i 2020 ble suspendert etter at det, blant annet, oppsto mistanker om at han hadde hatt et seksuelt forhold til en student.

Etter ti måneder kom han tilbake med en coach som skulle følge han i undervisningen.

— Det handlet jo om levende kropper i begge tilfeller, men ingen av dem fikk sparken. Dirckinck-Holmfeld fikk sparken for en kopi i gips som det finnes flere av.

— Det ble jo veldig tilspisset og polarisert

Om vi skal tro Anne Hilde Neset er det kanskje ikke så overraskende at det spisser seg til på kunstutdanningene, disse utdanningene skiller seg litt fra andre deler av akademia, mener hun.

Debatten rundt KHiO ble jo veldig tilspisset og polarisert, det er enormt betent.

Anne Hilde Neset

— Kunststudentene skal utvikle sin egen stemme, en av de viktigste tingene er å lære seg å tenke selv og frigjøre seg for å skape noe nytt. Det skiller seg kanskje litt fra en klassisk akademisk utdanning, der du først skal tilegne deg kunnskap før du utvider det med egne nye teorier, sier hun og legger til:

Anne Hilde Neset.
Anne Hilde Neset.

— Nå jobber ikke jeg i akademia, men med tanke på kunstfeltet vil jeg tro en grunn til at det kan bli spesielt bråkete og synlig der er at kunstnere alltid har uttrykt seg fritt, det ligger litt i kortene når du ønsker å bli kunstner.

Neset er direktør for Kunstnernes Hus i Oslo, og har fulgt debatten rundt kunstutdanningene fra sidelinjen. Hun viser til at avkoloniseringsdebatt ikke er noe nytt i akademia og sier hun ser det som en utvidelse av kunnskapsfeltet, ikke som en nedstenging eller sensurering, men en berikelse.

— Debatten rundt KHiO ble jo veldig tilspisset og polarisert, det er enormt betent.

En rolig samtale er nok ikke så dumt nå, sier hun og serverer et spark til pressa:

— De studentene som motsatte seg Wrange fikk enormt mye plass. Det virker som om medienes blodtørst er et element her, de ønsker å tilspisse det. En sier at «nå skal vi utvide pensum, så nå handler det om ideologi ikke kunnskap», men det er jo bare snakk om mer kunnskap, hvordan skal det true noe som helst, vi vil vel at virkeområdet skal være så stort som mulig, ikke så smalt som mulig.

«Fedt for nogle. Ufedt for andre»

Etter at det var klart at Langkilde gikk av skrev kunstkritiker Mathias Kryger en kommentar i Politiken der han slår fast at akademiet trenger et nytt navn og nye lokaler.

«Det var et eksperiment. Fedt for nogle. Ufedt for andre. Nu er tiden moden til et nyt kunstakademi», skriver han og viser til en rekke saker de siste årene, som toppet seg med Langkildes exit.

«En række afsløringer som følge af #MeToo har vist, at kunstnerisk uddannelse og grænseoverskridelser har været to sider af samme sag», skriver han og legger til at skjelettene har «væltet ud af skabene».

Men hva hjelper det å skifte navn og lokaler, er ikke det bare symboler?

— Jeg ønsker at man forstår at disse institusjoner ikke er naturaliserte funksjoner i samfunnet vårt, at fordi noe heter 'Det kongelige...' så er det ikke ensbetydende med at man ikke kan gjøre om på det. Sånn sett er jeg grunnleggende interessert i at man slapper av og ser utdanningsinstitusjonene som eksperimenterende størrelser, som gjerne kan endres, sier han til Khrono og legger til:

— Jeg synes den territoriale diskusjonen om Kongens Nytorv er uambisiøs. Og jeg synes at høyresidens snakk om såkalt 'identitetspolitikk' og ufrihet overfor frihet er uambisiøs og tas på u-informert grunnlag. Kom igjen, det hele er langt mer komplekst og spennende enn det denne konflikten legger opp til.

Oppdatert mandag 10.00 med lenker og presisering rundt striden i Stockholm.

Powered by Labrador CMS