Debatt ● Trond Amundsen

Har UiB tillit til sin egen nasjonale professor-komite?

Det forbauser meg at oppdragsgivende fakultet ved UiB har oppnevnt en ny komité i saken om Madsens opprykk — og ikke synes å ha bedt den nasjonale komiteen om en utdypende vurdering.

På bakgrunn av min erfaring med den nasjonale opprykksordningen er jeg overrasket over det jeg leser om saken ved UiB, skriver forfatteren.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg leser med undring Khronos omtale av saken om professor-opprykk for en ansatt ved UiB, førsteamanuensis Dorte Nørgaard Madsen. Jeg kjenner ikke Madsen eller hennes kompetanse, jeg kjenner ikke fagområdet eller komiteen som har evaluert henne, og jeg kjenner heller ingen av dem Khrono omtaler som involverte i saken.

Men jeg kjenner prosedyrene for opprykk til professor godt, og jeg kjenner ordningen med nasjonale evalueringskomiteer svært godt. 

Denne ordningen ble for mange år siden etablert i samarbeid mellom realfagsfakulteter ved våre største universiteter, for å kvalitetssikre opprykks-ordningen i realfagene, og er siden videreutviklet til å omfatte teknologifag. Det er nå 14 slike nasjonale komiteer innenfor realfag- og teknologi-området. 

Jeg har tidligere ledet en slik nasjonal komité i til sammen ca. 10 år, over flere perioder, for fagområdet biologi. Jeg har også vært involvert i arbeid med retningslinjene som ligger til grunn for evalueringene. 

Og på bakgrunn av min erfaring med den nasjonale opprykksordningen er jeg overrasket over det jeg leser.

Ordningen med nasjonale komiteer som behandler mange søkere, og virker over flere år, ble etablert for å sikre at vurderingen av søkere skal være mest mulig konsistent, på tvers av fagfelt, universiteter og år. Målet har vært robuste og stabile standarder for hva som skal til for opprykk til professor. 

Mitt klare inntrykk er at dette målet i svært stor grad har blitt oppnådd. 

De nasjonale komiteene støtter seg på eksterne sakkyndige som supplerer komiteene for de fleste søkere. I kraft av å arbeide med mange saker, og over flere år, vil de nasjonale komiteene ha gode forutsetninger for å vurdere opprykks-ordningens ulike kvalifikasjonskrav på en solid og konsekvent måte.

Det er naturligvis ikke slik at de nasjonale komiteene tildeler opprykk til professor. 

Komiteene gir innstilling til respektive oppdragsgivere, som er fakultetene og institusjonene der søkerne er ansatt. Det er disse som tildeler eller avslår opprykk, men dette er normalt en formalitet hvis komiteens konklusjon er entydig. Som en del av prosedyren skal søkerne få tilsendt sin evaluering til kommentar, og komiteen vil så besvare eventuelle merknader.

Det ligger i ordningen og i oppnevningen at involverte fakulteter har gitt sin tillit til de nasjonale komiteenes faglige vurdering.

Samtidig er det klart at nasjonale komiteer kan gjøre uklare eller mangelfulle vurderinger — ingen er ufeilbarlige. Selv om det nasjonale realfag-samarbeidet er etablert nettopp for å kvalitetssikre mot slikt, kan det selvsagt ikke utelukkes at det kan skje. 

Normalt vil slike saker løses gjennom søkers merknadsadgang. Men det er også mulig å tenke seg — som i Madsens sak — at søkers arbeidsgiver har spørsmål de ønsker ytterligere utdyping av.

Det ligger i ordningen og i oppnevningen at involverte fakulteter har gitt sin tillit til de nasjonale komiteenes faglige vurdering.

Trond Amundsen

I slike tilfeller vil det være naturlig at oppdragsgivende fakultet (eller institusjon) sender saken tilbake til den nasjonale komiteen og ber om utdypende vurdering av kompetanse-elementer man finner utilstrekkelig vurdert. 

Dette står ikke eksplisitt i retningslinjene for opprykksbehandlingen, trolig fordi det nesten aldri er behov for det. Jeg kan ikke huske at dette noen gang skjedde i min tid som leder av biologi-komiteen, men det ville vært en helt uproblematisk del av saksbehandlingen. Det naturlige ville da vært at den nasjonale komiteen så på søknaden på nytt i lys av det aktuelle fakultets spørsmål, og på grunnlag av den nye vurderingen enten bekreftet sin konklusjon, eller endret denne.

Det forbauser meg at oppdragsgivende fakultet ved UiB ikke synes å ha bedt den nasjonale komiteen om en utdypende vurdering av sine spørsmål vedrørende Madsens søknad, men i stedet har oppnevnt en ny komite. 

Denne har så vidt jeg forstår fått i oppdrag å vurdere elementer av søkers kompetanse som den nasjonale komiteen allerede har vurdert.

Ut fra Khronos omtale av saken kan jeg ikke skjønne annet enn at angjeldende fakultet ved UiB gjennom dette uttrykker mistillit til den nasjonale komiteen de selv har vært med på å oppnevne. Det synes jeg er alvorlig og beklagelig. 

Jeg har tungt for å tro at dette har vært intensjonen, men når en søkers fakultet vedtar «å sette ned en supplerende intern komite som skal gå gjennom bedømmelseskomiteens arbeid knyttet til dokumentasjon og bedømmelsesnorm» (sitat gjengitt fra Khrono) er det vanskelig å tolke det som annet enn en overprøving av den nasjonale opprykks-komiteen.

Hvis NT-fakultetet ved UiB opplevde den konkrete søknaden som mangelfullt belyst av komiteen på ett eller flere punkter ville det vært lett å be komiteen vurdere disse punktene på nytt, for å gi en utdypende beskrivelse av kompetansevurderingen. 

Hvis komiteen så opprettholdt sin anbefaling ville det normale vært at fakultetet la denne til grunn, basert på den faglige tilliten som ligger i komiteens oppnevning.

Det vil selvsagt alltid kunne være uenigheter om vurderinger. Men når et fakultet oppnevner en komite for bedømmelse av kompetanse, enten det skjer for enkeltkomiteer eller som her i et mer omfattende evalueringssamarbeid, så har man samtidig gitt komiteen tillit til å utføre denne bedømmelsen.

Når NT-fakultetet etter avlagt innstilling fra nasjonal komite oppretter en eller flere komiteer som skal vurdere momenter som allerede har vært vurdert av den nasjonale komiteen, får vi en uryddig situasjon som setter spørsmålstegn ved tilliten til den nasjonale komiteen fakultetet selv har vært med på å oppnevne. Det er svært uheldig.

Hvis NT-fakultetet på generelt grunnlag ikke har tillit til den nasjonale komiteens vurderinger på det aktuelle fagområdet bør dette gjøres eksplisitt. Jeg håper og tror at dette ikke er tilfelle. I så fall er det en sak de samarbeidende realfags-fakultetene må vurdere sammen. 

Ved ordinære ansettelser vil det være en rekke faktorer utenom den faglige vurderingen av kompetanse som er av betydning for om en søker er best skikket til stillingen. 

Men slike momenter er ikke relevante ved søknader om opprykk, der bedømmelseskomiteene har klare retningslinjer for hvilke krav som skal være oppfylt for å oppnå professorkompetanse — og tittel. Et av disse kravene er knyttet til omfang og karakter av veiledningserfaring, som nevnes som et tema i Khrono sin omtale.

Jeg skriver ikke dette for å involvere meg i den aktuelle saken. Mitt anliggende er at universiteter og fakulteter som oppnevner faglige bedømmelseskomiteer må vise disse komiteene tillit, og legge deres råd til grunn i den faglige vurderingen. Ikke minst gjelder dette i den nasjonale samordningen av opprykks-evalueringer. 

Ordningen ble etablert av realfags-fakultetene nettopp for å sikre høy kvalitet og konsistens i bedømmelsen av søknader om opprykk til professor. Det er mitt bestemte inntrykk at den nasjonale samordningen innenfor realfag har vært og er et viktig og vellykket verktøy for å sikre solide evalueringer av professorkompetanse. 

De som har påtatt seg et stort og krevende arbeid i de nasjonale opprykkskomiteene må vite at de har oppdragsgivers tillit.

Powered by Labrador CMS