Debatt ● Siri Granum Carson
Havforskningsfloskler og andre havfloskler
Greit nok at vi kanskje ikke skrev tidenes spisseste tekst. Men når Ellen Krefting og Gard Paulsens beskylder komiteen for å presentere «forskningsfloskler forkledd som prioriteringer», så serverer de selv noen nokså lunkne og generaliserende utsagn.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når tretten medlemmer av Nasjonalkomiteen for FNs Havforskningstiår — som representerer alle fagområder, sektorer og interesser — samskriver en kronikk, ligger det ikke an til å bli tidenes spisseste tekst. Resultatet kan jo fort bli noe vassent (pun intended).
Men når Ellen Krefting og Gard Paulsens beskylder komiteen for å presentere «forskningsfloskler forkledd som prioriteringer», så serverer de selv noen nokså lunkne og generaliserende utsagn, sånn som at:
«… havets lange kunnskapshistorie viser hvordan kunnskap, havforskning, næringsinteresser og politikk har spilt sammen i prosessene som har ledet frem til et hav som vi ikke ønsker oss.»
Jo da, det kan man vel saktens si seg enig i. Men er løsningen at kunnskap, havforskning, næringsliv og politikk ikke skal spille sammen, men heller fremme sine respektive agendaer som de så slår hverandre i hodet med?
Det mener de neppe, noe som understøttes av at Krefting nylig har takket ja til å gå inn i nasjonalkomiteen — presumptivt fordi hun ønsker å videreføre komiteens arbeid og oppfylle dens mandat.
Som Krefting og Paulsen påpeker, er havtiårets ambisjoner svært generelle, og til dels motstridende — noe som kanskje ikke er til å unngå for en stor og inkluderende FN-agenda. Nasjonalkomiteens mandat er imidlertid å gi råd, utveksle informasjon og være ambassadører for tiåret i Norge.
Det utelukker ikke at komitemedlemmene kan kritisere motsetningene og påpeke spenningene som ligger latent i dette programmet, samtidig som vi som komité er programforpliktet til å slutte opp om agendaen som sådan. I mine fire år som leder for komiteen tenkte jeg ikke at det var noe problem å balansere dette.
Havtiårets hovedtese — at mer, bedre og åpnere havforskning er nødvendig for å styrke innsatsen for FNs Bærekraftsmål (som det strengt går nokså dårlig med), stiller jeg meg fullt og helt bak.
Videre ønsker Krefting og Paulsen seg noen klarere utsagn om «hva slags konkret forskning som skal gjøres, av hvem, og for hvem». Det kan nok vi nok ha våre respektive klare oppfatninger om (jeg vet at jeg har det), men igjen var kanskje ikke akkurat denne kronikken rette kanal for slike synspunkter.
For det første ville vi neppe oppnådd enighet mellom alle komitemedlemmene, som altså skal representere Norges havmiljøer på tvers. For det andre er det NFRs Havsekretariat som har ansvaret for komiteen og dens arbeid, så et partsinnlegg fra komiteen om hvilke konkrete forskningsinitiativer som fortjener støtte ville tatt seg dårlig ut.
Målet med kronikken fra (den til dels avtroppende) nasjonalkomiteen var ganske enkelt å gjøre oppmerksom på en midtveisrapport der vi gjør opp status for arbeidet med havtiåret i Norge. I rapporten peker vi, slik Krefting og Paulsen etterspør, nettopp på behovet for å adressere interessekonflikter og styrke samspillet mellom forskning, politikk og samfunn.
Vi tar med det samme til orde for å styrke humanioras og samfunnsvitenskapenes posisjon i norsk havforskning, så bidrag som den nye, spennende idéhistorien om havet fra Krefting og Paulsen er kjærkomne!
All PR er god PR når det gjelder å sette Havforskningstiåret på agendaen, så kanskje bør vi bare takke og bukke.
Samtidig oppnås forhåpentligvis enda et par klikk når jeg nå i all beskjedenhet kommenterer på kritikken fra Krefting og Paulsen. Og med det ønsker jeg Krefting og hele (den til dels påtroppende) nasjonalkomiteen all mulig lykke til videre i jobben med å fremme FNs Havforskningstiår for bærekraftig utvikling!
