Debatt ● Håkon Kinden Jonassen
Hva signaliserer det at «spesialpedagog» ikke er en beskyttet yrkestittel?
Spesialpedagoger er verdifulle i klasserommet, i én-til-én-undervisning og i skolens systemarbeid. Nettopp derfor bør stillingstittelen forutsette mer enn ett enkeltemne.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Natallia Bahdanovich Hanssen og Kathrin Olsens debattinnlegg «Spesialpedagog må bli en beskyttet tittel» berører mange sider ved dagens skole, og jeg støtter i hovedsak den kritikken som reises. Forfatterne spør blant annet: «Spesialpedagog er ikke engang en beskyttet tittel. Hva slags signal sender dette?»
I det følgende ønsker jeg å bidra til debatten ved nettopp å ta stilling til dette spørsmålet.
Spesialpedagogikk fremstår i dag som et fragmentert utdanningsfelt, både når det gjelder omfang, dybde og struktur. Dette er ikke ment som en uttømmende oversikt, men per i dag kan man eksempelvis bli omtalt som «spesialpedagog» etter å ha studert blant annet:
- Spesialpedagogikk og inkluderende praksis (15 studiepoeng) ved Høgskulen på Vestlandet
- Spesialpedagogikk 1, 1. — 10. trinn (30 studiepoeng) ved NTNU
- Bachelorgrad (180 studiepoeng) i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo
- Årsstudium i spesialpedagogikk (60 studiepoeng) ved Kristiania
- Mastergrad i spesialpedagogikk (120 studiepoeng) ved Universitetet i Stavanger
Det finnes altså mange veier til å bli kalt «spesialpedagog».
Sammenligner vi dette med sykepleieryrket, ser vi en tydelig kontrast. For å bli sykepleier kreves det fullført bachelorgrad (180 studiepoeng) som leder til autorisasjon, og «sykepleier» er en lovbeskyttet yrkestittel regulert av helsepersonelloven. Tittelen gir dermed en garanti for et fastsatt minimum av kompetanse.
Det spesialpedagogiske fagfeltet befinner seg i skjæringspunktet mellom blant annet pedagogikk, psykologi, medisin, sosiologi og juss. I prinsippet bør en spesialpedagog være i stand til å analysere elevens behov i lys av dette komplekse krysningspunktet.
Det sier seg selv at ett enkeltemne, eller 30 studiepoeng i spesialpedagogikk, ikke gir grunnlag for en slik helhetlig og sofistikert fagforståelse. Likevel kan man i praksis titulere seg som «spesialpedagog» både etter å ha fullført et enkelt emne og i kraft av å være ufaglært ansatt for å følge tett opp en elev. Dette er uheldig.
Likevel kan man i praksis titulere seg som «spesialpedagog» både etter å ha fullført et enkelt emne og i kraft av å være ufaglært ansatt for å følge tett opp en elev. Dette er uheldig.
Misforstå meg rett: Det spesialpedagogiske arbeidet som utføres i møte med elever kan holde god kvalitet, selv om den som utfører arbeidet har begrenset formell utdanning. Det er også positivt at lærere får mulighet til spesialpedagogisk påfyll uten å måtte forplikte seg til et årsstudium eller en ny grad. Dette er verdifullt, men ikke uproblematisk.
La oss for argumentasjonens skyld ta utgangspunkt i en elev med komplekse lærevansker. Eleven er på autismespekteret, har ADHD og strever med lese- og skrivevansker. Det juridiske rammeverket materialiserer seg i elevens sakkyndige vurdering, som både skole og undervisningspersonale er forpliktet av.
Gjennomføringen av elevens individuelt tilrettelagte opplæring må skje på en pedagogisk og juridisk forsvarlig måte, og dokumenteres deretter. Samtidig skal «spesialpedagogen» møte eleven i konkrete undervisningssituasjoner, noe som stiller høye krav til relasjonskompetanse, faglig forståelse og evne til å tilpasse opplæringen innenfor elevens faktiske forutsetninger.
Foreldre kan bli betrygget av skoleledelsen med at barnet deres får tett oppfølging av en «spesialpedagog». Men hvem er denne spesialpedagogen?
Er det en person med fullverdig utdanning og dyptgående fagkunnskap, eller en dyktig relasjonsbygger med begrenset spesialpedagogisk bakgrunn? Dersom barnet hadde vært innlagt på sykehus og trengte en sykepleier, ville foreldrene visst at en sykepleier faktisk er en sykepleier — nettopp fordi tittelen er beskyttet og underlagt klare minimumskrav.
Skolens plikter og elevenes rettigheter er heller ikke statiske. De utvikles i takt med lovendringer og økte krav til dokumentasjon og forsvarlighet. I denne konteksten kan spesialpedagogikk oppleves som en tidstyv, preget av byråkratiske krav. Jeg kjenner til tilfeller der den som utfører det spesialpedagogiske arbeidet havner i et «pedagogisk B-lag», og mottar generelle og skråsikre instrukser om hva som skal gjøres.
Verken den alminnelige læreren eller utføreren har nødvendigvis forutsetninger for å vurdere helheten i dette arbeidet.
En ubeskyttet yrkestittel gir ingen garanti for minimumskompetanse hos den som skal støtte elevens læring og utvikling. Kvaliteten på individuelt tilrettelagt opplæring avhenger ikke bare av relasjonsarbeidet i undervisningen, men også av spesialpedagogens faglige forståelse.
Spesialpedagoger er verdifulle i klasserommet, i én-til-én-undervisning og i skolens systemarbeid. Nettopp derfor bør stillingstittelen forutsette mer enn ett enkeltemne.
Å gjøre «spesialpedagog» til en beskyttet yrkestittel vil tydeliggjøre at dette er en profesjon med klare kompetansekrav, og samtidig styrke elevenes rettssikkerhet i opplæringen.
