Hva skal komme ut av intensjonsavtaler uten forståelse for forskjeller?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Intensjonsavtalen mellom Fagskolen Viken og Universitetet i Sørøst-Norge er et positivt initiativ. Samarbeid mellom høyere yrkesfaglig utdanning og universitetene er viktig, og det kan åpne for nytenkning og utvikling. Samtidig tenker jeg at vi må stille oss et grunnleggende spørsmål: Hva skal komme ut av slike avtaler hvis vi ikke samtidig har en felles forståelse for forskjellene mellom utdanningsveiene og kunnskapsformene?

Jeg kjenner meg igjen i det Glenn Agung Hole skriver, og jeg synes han setter fingeren på noe vesentlig når han – med støtte i Jørn Mortensens refleksjoner – peker på at flere grader ikke nødvendigvis gir flere løsninger. 

Det som ofte gjør en virkelig forskjell, er arbeidserfaring, sosial tilknytning og mestring i praksis – ikke nødvendigvis en ny akademisk milepæl. For meg peker dette på noe grunnleggende: Vi trenger å anerkjenne at det finnes flere måter å utvikle og forstå kunnskap på. 

Debatt ● Glenn Agung Hole

Mer arbeid — mindre papir

Universitets- og høyskoleloven etablerer tre kunnskapsformer som grunnlag for høyere utdanning: forskning, faglig utviklingsarbeid og kunstnerisk utviklingsarbeid. Alle tre har formell status og likestilt legitimitet. Men i praksis har faglig utviklingsarbeid lenge vært underkommunisert – og ofte usynlig i både politikk, utdanningsstrategi og institusjonell praksis.

Det skyldes nok flere forhold. For det første handler det om praksis – om fagpersoners egen utøvelse, erfaringsbaserte innsikt og situasjonsbunden refleksjon. Det har tradisjonelt hatt lavere status enn teoretisk og vitenskapelig kunnskap. 

For det andre mangler faglig utviklingsarbeid den strukturelle robustheten som forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid har fått, blant annet gjennom etablerte doktorgradsløp. Det finnes i dag forskerutdanning for både forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, men ikke for faglig utviklingsarbeid. Tredelingen som ble etablert i 1995, er dermed fortsatt ufullstendig, og i realiteten ikke i tråd med Bologna-prosessens mål om en helhetlig og differensiert utdanningsstruktur. 

Faglig utviklingsarbeid har allerede både legitimitet og plass som en av tre kunnskapsformer i lovverket. Det står side om side med forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid i universitets- og høyskoleloven. Det som nå trengs, er at fagmiljøene utvikler egne faglige premisser, kriterier og begreper – slik andre kunnskapsfelt har gjort over tid. 

Debatt ● Jørn Mortensen

Er det egentlig mer utdanning vi trenger?

Mange har etterlyst den store U-en i utviklingsarbeid, og spørsmålet har vært reist gjennom flere tiår: Hvor ble den av? Historikken viser at faglig utviklingsarbeid har vært til stede, men ofte uten tydelig språk og struktur. Det er denne utfordringen vi nå må møte. 

Når det nå snakkes varmt om å «bygge broer» mellom fagskoler og universiteter, må vi være varsomme. Brobygging må ikke bli en vei mot akademisering av praksisfagene. Samarbeid må skje med respekt for egenarten, ikke på bekostning av den. 

Faglig utviklingsarbeid er det kunnskapsverktøyet høyere yrkesfaglig utdanning bygger på. Det handler ikke bare om å «trene opp» ferdigheter, men om å forstå hvordan kunnskap utvikles gjennom handling, samspill og refleksjon i praksis. Det forutsetter rom for å sette ord på erfaringer, og trygghet til å løfte frem det som tidligere ikke har hatt språk eller status. 

Slik jeg ser det, åpner slike intensjonsavtaler for et viktig veivalg. Skal de få reell verdi, må de bidra til å styrke forskjellene mellom kunnskapsformene, ikke gjøre dem utydelige. Det krever at vi holder fast ved at forskning, faglig utviklingsarbeid og kunstnerisk utviklingsarbeid er tre ulike, men likeverdige veier til kunnskap. 

Det vi trenger fremover, er ikke én vei for alle, men flere veier med felles verdi. Det krever at vi tar faglig utviklingsarbeid på alvor – ikke som en underkategori av forskning, men som en selvstendig kunnskapsform med egen forankring i praksis. Da kan vi også begynne å se broene vi bygger som gjensidig styrkende – og ikke som énveis tilpasning til et system de fleste fortsatt står utenfor.