Hvordan skal det avgjøres at jeg får «relevant» arbeid?

20. mai gjorde Frp, Sp og Ap det kjent at de ville overkjøre regjeringens kompetansereform, for å blant annet premiere utdanningsinstitusjoner dersom studenter får «relevant» arbeid etter endt studium.

Dette er noe som særlig kan gå utover humaniorafag som idéhistorie og filosofi, hvor jeg studerer det førstnevnte faget. Hva disse partiene mener med «relevant» arbeid, er jeg usikker på, men jeg vet i hvert fall hva faget kan og bør brukes til.

Idéhistorie har et veldig diffust navn, og jeg har flere ganger fått spørsmål som «hva er egentlig det for noe?» og «hva kan du egentlig bruke det til?» Da svarer jeg at vi lærer og undersøker tanker som har blitt tenkt før oss, hva disse tankene har bidratt til og hvordan disse tankene og fenomenene er grunnlaget for hva dagens samfunn hviler på. Faget kan jeg fortelle, at kan brukes til så å si alt.

Blant annet kan jeg bruke kunnskapen som forsker, lærer eller journalist. Altså er mitt studium relativt lett anvendelig, og kunnskapen kan brukes til mye. Derfor kan det være enda vanskeligere å definere hva som vil være «relevant» arbeid for meg. Jeg vet ikke hva Frp, Sp og Ap mener det vil være, men i dette tilfellet mener jeg politikerne har et snevert syn på «nytteverdien» til fagene.

Frps Roy Steffensen sa til Aftenposten 21. mai: «Jeg tror ikke mange har ropt etter filosofer de siste to månedene. Man har ropt etter helsearbeidere.» Dette har man gjort med god grunn, for disse, og andre fagarbeidere, er helt essensielle for at samfunnet skal gå rundt.

Men det kommer en tid også etter en krise, hvor man vil møte på nye utfordringer. For at samfunnsmaskineriet skal gå rundt på best mulig måte, vil man trenge flere enn bare fagarbeidere. Fagarbeidere kan derfor ikke settes opp mot oss, for vi er også viktige for samfunnet. Selv om vi er viktige på forskjellige måter.

Idéhistorie, og andre humaniorafag, er viktig, siden det er vi som kan avdekke, undersøke og videreformidle kunnskap som ligger til grunn for strukturene som samfunnet vårt bygges på. Mennesker med humaniorabakgrunn har en av de beste forutsetningene til å peke på fenomener og hendelser i samfunnet. Dette kan bli enda viktigere i tiden framover, siden man ser økt fremmedfrykt og konspirasjon som vokser i takt med korona-viruset i samfunnet. Vi er altså politisk og samfunnsnyttige før, under og etter en krise.