Debatt ● Are Bøe Pedersen
Ideal og virkelighet i høyere utdanning
Vi kan gjerne ønske oss studenter som ikke opplever høyere utdanning som en forlengelse av skolen — men da må kanskje høyere utdanning selv bli mindre skolepreget.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Øystein Gjermshusengen tegner et sympatisk bilde av universitetsidealet i sitt innlegg 23.09. Bildet er kanskje litt rosenrødt, men absolutt gjenkjennelig for noen som trivdes såpass godt med å gå og tråkke i universitetskorridorene at vi endte opp med en doktorgrad.
Samtidig demonstrerer innlegget en viss blindsone overfor hvordan mye — og stadig mer! — av høyere utdanning faktisk er organisert i dag.
Mange studenter følger profesjonsutdanninger, enten de nå tilbys på høyskoler eller nye universiteter. Disse er strukturert nokså annerledes enn idealuniversitetets rytme av store bolker med selvstudium, med korte forelesninger som et og annet utropstegn underveis.
Det beste studietipset er selvsagt fortsatt å lese pensum — men etablerer man en studiestruktur hvor undervisning heller enn selvstudium er den sentrale aktiviteten, vil dette naturligvis farge studentenes forventninger.
Studerer man for eksempel til å bli grunnskolelærer eller sykepleier, kan man regne med at det er undervisningsaktivitet de fleste ukedager, gjerne opp mot fem-seks timer hver dag, hvor oppmøte også er obligatorisk. I møte med en slik studiehverdag synes jeg ikke det er urimelig at studentene venter en viss kobling mellom undervisningen og det de skal testes i på eksamen.
Ikke i den forstand at undervisningen skal være ren pensumgjennomgang, men den bør hjelpe studentene med å nå det enkelte emnets foreskrevne læringsutbytter, som rent formelt er det de testes i på eksamen — uavhengig av hva underviseren selv synes er mest morsomt å dosere om.
Når institusjonen krever hyppig og langvarig tilstedeværelse fra studentene, er det gjensidig forpliktende på en måte som det å ha to ganger 45 minutter forelesning annenhver torsdag ikke er: Studenten må kunne kreve en mer direkte opplevd relevans tilbake.
Tradisjonelt har skillet mellom høyskole og universitet bidratt til å holde de ulike utdanningstypene og deres organiseringsform på en armlengdes avstand, slik at modellen med frivillige forelesninger og lange dager på lesesalen (eller i sofakroken utenfor) har blitt holdt i hevd. Dette har vært i endring de siste 20 årene.
Hele sektoren har dermed glidd i retning av en mer skolepreget struktur i møte med studentene, som de nå responderer på.
Gjennom innføringen av profesjonsrettede lektorprogrammer har selv de tradisjonelle disiplinfagene fått en tydeligere profesjonsretting, som påvirker hvordan studentene oppfatter dem — og seg selv. Universitetene har også i stor grad tatt i bruk profesjonsutdanningens kontrollredskaper, som obligatorisk oppmøte
Samtidig har flere høyskoler fått universitetsstatus, uten at den noe mer «skolske» høyskolekulturen endres over natten. Hele sektoren har dermed glidd i retning av en mer skolepreget struktur i møte med studentene, som de nå responderer på.
Selvsagt kan man, som Svenn-Erik Mamelund, oppleve det frustrerende når studenters omgangsform og språkbruk viser at de faktisk tenker på høyere utdanning som en forlengelse av skolesystemet.
Det reflekterer imidlertid også en realitet: Høyere utdanning har blitt mer likt skolen, og det er ikke studentenes feil.
Det er en krevende balansegang som fører til denne glidningen: Vi vet av erfaring at dersom man reduserer obligatorikk, synker både resultater og graden av gjennomføring. Studenter som ikke er selvgående eller disiplinerte nok til å navigere et system hvor deres faglige utvikling i prinsippet er frivillig, skaller av.
I tillegg står de i et sterkt krysspress mellom behovet for å jobbe mest mulig, og å skulle bruke «fritid» på å studere. Tidligere ville man kanskje tenkt på dette som en form for naturlig utvelgelse, mens det nå betraktes som kostnadsdrivende frafall.
Målt opp mot de etter hvert litt falmede universitetsidealene, er det forstemmende at sektoren som helhet stadig oftere griper til umyndiggjørende virkemidler som obligatorisk undervisning for å sikre gjennomstrømming.
Samtidig skjer det av en bestemt grunn: Fordi det tross alt er nettopp gjennomstrømming institusjonene måles på — ikke om hvorvidt studentene har utviklet selvstendighet og danning underveis.
