Debatt ● Justin Valasek
Ingen faste stillinger før professornivå?
Har du hørt om tenure track førsteamanuensis? Endringer i den nye UH-loven gjør en ny ansettelsesmodell mulig i den norske universitetssektoren der faste ansettelser først gis når en forsker kvalifiserer til professoropprykk.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den tradisjonelle modellen for ansettelse i den norske universitetssektoren har mange steder blitt at man etter en doktorgrad ble ansatt i en midlertidig postdoktorstilling i opptil fire år, med mål om at man ved slutten av perioden ville kvalifisere til å søke faste stillinger som førsteamanuensis.
I 2015 ble en ny modell innført som en prøveordning. I stedet for en fireårig postdoktor periode kunne kandidater ansettes i 6—7-årige innstegsstillinger som ble faste dersom kandidaten oppfylte bestemte forsknings- og undervisningskriterier.
Formålet var å gjøre tidlige karrierestillinger i den norske universitetssektoren mer attraktive nasjonalt og internasjonalt ved å tilby en mer forutsigbar vei til fast ansettelse.
I prøvetiden ble innstegsstillinger (tenure-track) mest brukt innen økonomifag, men sommeren 2025 ble ordningen gjort permanent og kan nå bli den nye grunnmodellen for ansettelse i universitetssektoren.
Denne nye modellen ligner tenure-track-systemet ved amerikanske universiteter, men gir større forutsigbarhet ettersom det finnes faste kriterier for forsknings- og undervisningskvalitet.
I motsetning til det amerikanske systemet innfører den imidlertid en ny stillingstype, tenure-track førsteamanuensis, der kandidater må kvalifisere seg til professor for å få fast ansettelse.
I USA er derimot førsteamanuenser (associate professors) vanligvis fast ansatt, og opprykk til full professor er ikke knyttet til jobbsikkerhet.
Formålet med tenure-track førsteamanuensis-stillinger er uklart. En tenure-track postdoktorstilling er en reell forbedring sammenlignet med den tradisjonelle postdoktorperioden, ettersom den tilbyr en klar vei til fast ansettelse uten usikkerhet knyttet til fremtidige utlysninger eller ekstern konkurranse.
Å erstatte den fireårige postdoktorperioden med tenure-track-postdoktorstillinger kan redusere usikkerheten tidlig i karrieren og styrke rekrutteringen.
Formålet med tenure-track førsteamanuensis-stillinger er uklart.
Men i motsetning til tenure-track postdoktor finnes det ingen formål for tenure-track førsteamanuensis:
1. Dersom en institusjon kan ansette noen som tenure-track førsteamanuensis, må den allerede ha kapasitet til å gjøre stillingen fast dersom kandidaten oppfyller kravene.
2. Enhver som ansettes som tenure-track førsteamanuensis må allerede oppfylle kriteriene for førsteamanuensis, noe som innebærer at vedkommende kunne blitt ansatt som fast førsteamanuensis.
3. Ettersom fast ansatte førsteamanuenser også kan kvalifisere seg for opprykk til professor, er en tenure-track førsteamanuensis-stilling klart mindre attraktiv enn en fast førsteamanuensis og gir ingen rekrutteringsfordel.
Med andre ord finnes det aldri noe reelt behov for å ansette en tenure-track førsteamanuensis fremfor en fast førsteamanuensis. Den eneste reelle effekten er å øke usikkerheten for den ansatte ved å ytterligere forlenge perioden med midlertidig ansettelse.
HK-dir påpekte nylig dette i en rapport og anbefalte å fjerne tenure-track førsteamanuensis-stillingen:
«For de tilfeller hvor kandidatene er kvalifisert for ansettelse som førsteamanuensis, er det etter direktoratets syn en bedre løsning å ansette vedkommende i fast stilling, og legge til rette for at den ansatte kan kvalifisere seg for opprykk til professor.»
Fast ansettelse vil da først komme etter kvalifisering til professor—altså tidligst etter 9–13 år i midlertidige stillinger i Norge.
Til tross for anbefaling er stillingen videreført i den nye loven. En oversett konsekvens er at den muliggjør en ny ansettelsesmodell i den norske universitetssektoren der faste ansettelser først gis når en forsker kvalifiserer til professoropprykk.
I et slikt system vil kandidater først gjennomføre en midlertidig postdoktorperiode i minst 3—5 år for å kvalifisere til førsteamanuensisstillinger og denne vil etterfølges av 6—7 år med midlertidig tenure-track førsteamanuensis-stilling. Fast ansettelse vil da først komme etter kvalifisering til professor — altså tidligst etter 9—13 år i midlertidige stillinger i Norge.
Selv om dette er hypotetisk, blir scenariet mulig når institusjoner får anledning til å ansette tenure-track førsteamanuenser i stedet for faste førsteamanuenser. Resultatet kan bli en universitetssektor der stabil ansettelse først oppnås på professornivå.
