Debatt ● Jon P Knudsen
Innovasjonspolitisk ulvesommer
I sommer har det blitt ropt ulv om innovasjon. Norge er visstnok havnet bakpå i kappløpet. Men situasjonen er ikke så bekmørk som den fremstilles.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Denne sommeren har vi vært vitne til at en rekke aktører knyttet til innovasjon og verdiskaping har ropt ulv. Norge er visstnok havnet bakpå i innovasjonskappløpet. Tar vi oss ikke sammen, går det peisveien med landet og velferden.
Først var det presentasjonen av EUs innovasjonsrangering sist i juli. Der plasserte Norge seg godt over EU-snittet, men inntok en sur fjerdeplass målt mot Sverige, Danmark og Finland alene. Deretter har det bare ballet på seg.
Axel Tenvik og Will Arentz hevder vi mangler politisk vilje til å ta den lissepasningen KI byr norsk nærings- og arbeidsliv (DN, 6.8.). Øystein Søreide i Abelia sier rett ut at norsk næringsliv ikke er rigget for fremtiden (DN, 7.8.). Vi bruker for lite penger på forskning og utvikling, og vil sitte igjen i lavteknologifella. Som målestokk for det hele trekkes Sverige fram som et eksempel til etterfølgelse. Der går visst alt så meget bedre.
Samtidig kommer NHOs ‘Draghi-rapport’ Veien til vekst (publisert 7.8.). Her peker også grafene feil vei. Norge sakker etter.
La oss ta en kort repetisjon av hva forskningen sier om forholdet mellom næringsrettet FoU og verdiskaping.
I nordisk sammenheng bruker vi ofte å omtale de to paradoksene, det norske og det svenske. Målt med historisk data har Norge over tid alltid satset lite på slik FoU, og likevel hatt en sterk BNP-utvikling. Motsatt har svenskene ligget stødig i verdenstoppen på FoU-bruk, men høstet begrenset BNP-vekst.
Nå er det ikke lett å lage gode modeller for årsak og virkning mellom FoU og økonomisk effekt på nasjonsnivå. Vi må også ta høyde for at næringssammensetningen er ulik i landene, og at indikatorene som brukes for å måle FoU og innovasjonsevne fanger opp noen former for nyskaping bedre enn andre.
Vi vet for eksempel at de indikatorene som oftest brukes av EU og OECD for å måle innovasjonsevne favoriserer formalisert innovasjon etter STI-modellen (science, technology, innovation), mens ikke-formalisert innovasjon etter DUI-modellen (doing, using, interacting) systematisk undervurderes.
Den siste måten å innovere på står særlig sterkt i Norge. Vi er gode til å samhandle og til å absorbere den teknologien vi trenger for å innovere.
En av våre seriegründere innenfor oljeservice, Bjarne Skeie, ble for flere år siden intervjuet av britiske næringslivsjournalister som ville lære om suksessen i ‘Drilling Bay’ utenfor Kristiansand. Men da de spurte om å få se forskningsavdelingen hans, var han klar: Noe slikt har vi ikke. Vi bare gjør det.
Så skal det også sies at vi har gode STI-bedrifter i Norge. Kongsberg Gruppen og Borregaard er bare to eksempler på det. Vi vet også at virksomheter som kombinerer STI- og DUI-modellene gjør det bedre enn dem som bare følger én løype.
De ulveropene som nå kommer, er heller ikke nye. Mye av det tekniske grunnlaget for moderne mobiltelefoni ble i sin tid utviklet i Norge, men det ble med en enslig telefonprodusent, Simonsen.
Modellene deres finnes nå på museum. Det ble i stedet finske Nokia og svenske Ericsson som slo seg opp på den pionerinnsatsen vi i Norge hadde lagt ned i teknologiutviklingen. Det skapte en debatt som ikke står tilbake for den vi nå bys.
Mye av ordskiftet stilnet da begge produsentene etter noen år ble offer for loven om profittratens tendensielle fall. Da var det sikrere å være investert i olje, oppdrett og shipping.
I 2019 skrev Eli Moen en leseverdig bok om at vi hadde forsømt å utforske skogressursenes potensial for nyskaping til fordel for petroleum og fisk. Hun har helt rett, men samtidig må vi erkjenne at det er lettere å presse fett og fortjeneste av fisk og olje enn av trestokken. Svensker og finner har med sitt mer begrensede ressursgrunnlag ikke de samme mulighetene. De må i større grad gå for tre og metaller.
Der spiller også formalisert FoU en nødvendig rolle. Noen næringer er helt avhengig av å følge STI-malen. Farmasøytisk industri er det beste eksempelet. Her er det bare vitenskap som gjelder. Så gjenstår det å se om danske Novo Nordisk er treet som vokser inn i himmelen.
Det enkleste vi kan slutte er at den norske innovasjonsmodellen er billig og smidig.
Hvis den så i tillegg gir oss den verdiskapingen vi trenger for å bevare og utvikle velferden, er det strengt tatt de som argumenterer for at vi skal anta en dyrere og mer formalistisk måte å innovere på som har bevisbyrden.
Det er mye annet som er dyrt og tungvint i Norge, så la oss heller glede oss over at det ikke behøver å være slik på innovasjonsfronten.
Det beste vi antakeligvis kan gjøre, er å fortsette å utdanne mennesker som er gode til å ta i bruk ny teknologi, og til å anvende den inn i de næringene der vi har komparative, kompetitive og kollaborative fortrinn. Og de er ikke få.