Debatt ● Mette Elisabeth Nergård
Krokodilletårer fra utlendinger i akademia?
Nå protesterer 446 ansatte ved universiteter og høgskoler mot kravene om norskopplæring som blir foreslått i Handlingsplan for norsk fagspråk. Det vil si de protesterer ikke, de er bekymret. Den første av flere kronikker som følger oppropet, har et språk som oser av forurettethet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er to forslag i Handlingsplan for norsk fagspråk som vekker bekymring. Det første er det kjente kravet om at vitenskapelig ansatte med fast ansettelse skal ha nådd B2-nivå i norsk etter tre år. Vel å merke gjelder dette kravet bare for de som har undervisningsoppgaver. Det andre forslaget er nytt og innebærer at både stipendiater og postdoktorer pålegges å ta norskkurs tilsvarende 15 studiepoeng, altså ¼ studieår i løpet av perioden engasjementet deres varer. Forskriftene som Handlingsplanen foreslår skal, hvis de blir vedtatt, innlemmes i lov om Universiteter og Høgskoler og ta til å gjelde fra neste år.
Forskerne som har underskrevet oppropet støtter målet med handlingsplanen, å styrke norsk fagspråk, men de er likevel bekymret, og de har noen etiske spørsmål til de som har utviklet handlingsplanen. At alle internasjonalt ansatte nå blir pålagt å lære norsk, dog på ulike nivå, blir sett på som påtrengende. Bare de som har lyst, bør få norskkurs, mener opproperne.
I kronikken som presenterer oppropet, blant annet skrevet av Karina Rose Mahan, blir det hevdet at tre år er for kort tid for å lære språket flytende slik at det kan brukes i faglige sammenhenger. En studie fra USA brukes som argument mot treårsfristen. I denne studien skal det være framkommet at seks år er nødvendig for å lære et andrespråk til bruk i sekundærdiskurser.
Men la oss se bort fra idealsituasjoner og kaste et blikk på virkeligheten: En forsker som er bosatt i Norge, med fast stilling, frikjøp fra oppgaver i jobben og gratis norskkurs i tre år skulle vel ha mulighet til å lære seg et norsk som er brukbart i hverdag og arbeid? Det er ingen som tror at språket vil være ferdig utviklet på disse årene uansett hvor hardt forskeren arbeider med det. Men kan man ikke gå ut fra at akademikere er i stand til å gjøre en innsats selv for å videreutvikle språket ved å ta til seg impulser fra kultur, samfunn og det nettverket av norske kolleger og sosiale kontakter vedkommende har klart å skaffe seg i løpet av tre år? Er dette urimelig å forvente?
I kronikken stilles retoriske spørsmål som ligner trusler fra barn som ikke får det som de vil. «Vi lurer på relevansen for å innføre norskkurskrav til midlertidig ansatte. Vil dette hjelpe motivasjonen for å lære et nytt språk i et nytt land?»
Nei, kanskje ikke. Hvis man ikke ser det å lære språket som en verdi i seg selv, og ser alle mulighetene en slik kompetanse kan åpne for, kan kanskje motivasjonen bli låst ved obligatoriske norskkurs.
Hvis man ikke ser det å lære språket som en verdi i seg selv, og ser alle mulighetene en slik kompetanse kan åpne for, kan kanskje motivasjonen bli låst ved obligatoriske norskkurs.
Mette Elisabeth Nergård
Videre mener Mahan og opproperne at også internasjonalt ansatte må bli hørt i en debatt om styrking av norsk fagspråk, «særlig må internasjonalt ansatte, som ofte er i sårbare situasjoner i et nytt land, ivaretas og få medvirkningskraft i denne debatten.» At norske myndigheter har regien når det gjelder å planlegge strategier for å styrke norsk språk, utelukker ikke at internasjonalt ansatte bør bli hørt i relevante debatter. Men bør de ha rett til medvirkning? Det kan diskuteres.
De femten studiepoengene som stipendiater og postdoktorer med utenlandsk bakgrunn nå skal måtte avlegge, volder bekymring hos opproperne av flere grunner. Disse gruppene har stor arbeidsbelastning på relativt kort tid. Bekymringen er forståelig hvis ikke tidsbruken til norskkurs blir kompensert. At opproperne spør om kostnader og praktisk gjennomføring av et slikt tiltak, kan man skjønne. Men man må gå ut fra at myndighetene er klar over at et slikt tiltak vil være kostnadskrevende. Å styrke norsk fagspråk handler om praktisk politikk og penger.
Vår ferske minister for forskning og høyere utdanning, Oddmund Hoel, har forsvart de nye forslagene til krav i Handlingsplanen på en poengtert og slagkraftig måte. Han understreker at kravet om norsk for stipendiater og postdoktorer er ment som hjelp for dem som tenker å søke stillinger her i landet, for å gjøre dem konkurransedyktige i forhold til søkere med norsk som førstespråk.
I et intervju i Khrono får Mahan utdypet synspunktene og blir imøtegått av Språkrådets direktør Åse Wetås. Og i en senere kronikk kommer hun på vegne av opproperne med fruktbare innspill til en dialog om norskopplæring.
Her drøftes timetall og ressurser, og opproperne ber om at institusjoner og norske kolleger tar ansvar. Kronikken lanserer et viktig moment når det står: «Det er nemlig ikke slik at man kan lære norsk av å gå på norskkurs to ganger i uka. Akademia har et veldig spesialisert språk som ikke kan læres på norskkurs. Man trenger dedikerte kollegaer som er villige til å være samtalepartnere i norsk». Så sant som det er sagt!
Hvor lenge skal utenlandske akademikere tas på med silkehansker mens andre arbeidssøkere fra utlandet må betale norskkursene sine selv?
Mette Elisabeth Nergård
Hvor lenge skal utenlandske akademikere tas på med silkehansker mens andre arbeidssøkere fra utlandet må betale norskkursene sine selv, de som ikke er flyktninger eller innvandrere som oppfyller kriteriene til introduksjonsloven/integreringsloven? Hvem bryr seg om deres arbeidssituasjon? De har trolig andre bekymringer enn akademikerne.
Professor emeritus Gunnar Skirbekk kom med et tankekors i en kronikk i fjor da selveste rektor ved UiO, Svein Stølen, hadde bekymret seg om norskkravene til utenlandske akademikere.
Skirbekk skriver: «Problemstillinga er denne: Alle det her er snakk om, er flytande i engelsk, eit språk som står norsk rimeleg nært. Kanskje meistrar dei dessutan eitt eller fleire andre språk. Kor krevjande er det då å lære seg eit brukbart norsk på tre år, når dei bur og arbeider her i landet?»
Som norskdidaktiker har jeg selv de siste årene drevet med forsterket norskopplæring av forskerkolleger fra andre land. Når motivasjonen er til stede, oppnås det alltid resultater, og arbeidet kan også gi positive sosiale ringvirkninger.
Så man spør seg: Finnes det internasjonalt ansatte i akademia som tar imot tilbudet om å lære norsk uten å bekymre seg eller stille etiske spørsmål ved kravene, noen som rett og slett er glade for det? Det kunne være interessant å høre deres erfaringer.
