Debatt ● Anne Hellum og May-Len Skilbrei
Kvinneretten: En faglig suksess, en mulighet for fremtiden
Kvinneretten, med sitt formål om å beskrive, forstå og forbedre kvinners stilling i retten og samfunnet, har eksistert som et eget fag ved UiO i 50 år. Hvorfor har det vært en suksess — og hvordan skal faget gå inn i fremtiden?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I år feirer vi at kvinneretten, med sitt formål om å beskrive, forstå og forbedre kvinners stilling i retten og samfunnet, i 50 år har eksistert som et eget fag ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. I forbindelse med planleggingen av feiringen har vi reflektert mye over mulighetsstrukturene og suksesskriteriene som har preget og preger kvinneretten som forskningsfelt og undervisningsfag i fortid, nåtid og framtid.
Det juridiske fakultets vedtak om å innføre kvinnerett som eget undervisningsfag for 50 år siden utløste ressurser som muliggjorde forskning og undervisning på feltet.
Bakgrunnen var interne faktorer som alliansen mellom kvinnelige studenter og kvinnelige ansatte i å sette kvinners stilling i retten og i samfunnet på agendaen i konteksten av den pågående debatten om ny studieordning.
Gjennom en argumentasjon som viste hvordan et nytt kvinnerettsfag kunne bidra til realisering av fakultetets målsetting om en problemorientert og tverrfaglig forskning og undervisning som gikk på tvers av privatrett, offentlig rett og rettssosiologi, fikk de gjennomslag for et omstridt forslag.
Disse interne faktorene inngikk i samspill med eksterne faktorer som ga forslagsstillerne vind i seilene.
Blant disse var overgang til oljeøkonomi med debatt om politiske og rettslige reformer som skapte en endret ‘kontrakt’ eller relasjon mellom borger og stat, og borgere imellom, særlig mellom kvinner og menn innad i familien og på arbeidsmarkedet.
En annen faktor var den internasjonale kvinne- og likestillingsbølgen som slo innover Norge gjennom den nye kvinnebevegelsen som mange av forslagsstillerne var med i og FNs internasjonale kvinnetiår som satte sitt preg på offentlig likestillingspolitikk.
Vi kan regne det som en suksess at kvinneretten har gitt opphav til egne fag som likestillings- og diskrimineringsrett og internasjonal kvinnerett samtidig som kvinnerettslige temaer og perspektiver integreres i stadig flere juridiske fag.
Et annet tegn er at temaer og perspektiver som kvinneretten har framhevet inngår den offentlige debatten. For eksempel har Tove Stang Dahls analyse av voldtekt som en krenkelse av kjønnsfriheten satt dype spor som grunnpremiss for nyere norsk lovgivning. At diskrimineringslovgivningen gjelder på alle livs- og samfunnsområder, henger sammen med kvinnerettsforskningens fokus på forholdet mellom den private og offentlige sfære.
Kvinneretten ved UiO har altså hatt betydelig påvirkningskraft i formingen av jurister, i forståelsen av sentrale rettigheter og i rettsutvikling også utenfor landets grenser, i tett samarbeid med sivilt samfunn. Kvinnerettslig forskning har gang på gang vist at rettsregler som er kjønnsnøytrale i sin utforming kan ha kjønnede konsekvenser i praksis.
Dette er bakgrunnen for at vi spør oss om hva som skal til for at kvinneretten skal kunne fortsette å utvikle forståelser av forholdet mellom kvinner, kjønn og rett i en tid med store internasjonale og nasjonale sosiale og politiske endringer, ikke minst i form av motstand mot hardt tilkjempede rettigheter.
Vi mener det er tre kriterier for at kvinneretten skal kunne lede an i videreutvikling av kunnskap om retten og samfunnet også framover:
Det første kriteriet er at potensialet til kvinneretten blir best realisert gjennom at det inkluderer empirisk kunnskap, slik kvinnerettslig forskning gjennom hele historien har vært forbundet med arbeidet i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). En slik kobling er godt ivaretatt gjennom JURKs forankring som et praksisbasert forsknings- og undervisningsfag ved UiO.
Det andre kriteriet er at kvinnerettslige temaer og perspektiver blir ivaretatt i sin fulle dybde og bredde. Utfordringene ved å ivareta dette handler om at noen temaer blir bedre ivaretatt enn andre når markedet eller politiske prioriteringer får styre hvilken forskning som får gode kår. Hva skal til for å sørge for at de temaene og perspektivene som kanskje ikke er så ‘salgbare’, men som kan vise seg å være svært viktige for framtiden, blir forsket på? Et sentralt felt som i kraft av Fakultetets og Forskningsrådets mainstreaming strategi faller mellom flere stoler er feltet seksualitet, reproduksjon og helse.
Det tredje kriteriet handler om at alle fag og deres bidrag trenger å utvikles på egne premisser gjennom spesialisering. Når kvinnerettslige temaer og perspektiver spres til andre fag og institusjoner, får de på kort sikt mer betydning for jusutdanningen og samfunnsutviklingen. Men om slike bidrag skal følge med i tiden må kvinnerettslige spesialister kunne følge forskningstemaer som ikke tydelig har kortsiktig verdi for andre fag og samfunnet utenfor. Hva som er verdien av forskning vet man først på lengre sikt, og innovativ forskning gjenkjennes ofte ikke som relevant av ikke-spesialister i sin samtid.
I refleksjonene over kvinnerettens potensial til å bety noe også for framtiden har vi latt oss inspirere av den store suksessen de som har jobbet med å få på plass en samfunnsmessig dugnad for medisinsk kvinnehelseforskning har hatt.
De har klart å vise fram hvor selvsagt det er at kvinner har egne helseutfordringer som fortjener oppmerksomhet i forskning, og at det ikke nødvendigvis blir ivaretatt uten øremerkede midler. Som for kvinnehelse, er det trolig mange som vil se behovet for kontinuerlig utvikling av kunnskap om kvinners rettslige behov og sårbarhet.
Samfunnets gjennomgripende rettsliggjøring innebærer at kvinners muligheter og begrensninger med hensyn til å oppnå reell likestilling når det gjelder vern mot overgrep, helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse, henger nøye sammen med stadig skiftende internasjonale og nasjonale rettslige reguleringer. Hvordan slike prosesser former sentrale rettigheter og plikter, på måter som skaper, befester eller endrer ulikheter — både mellom kvinner og menn mellom grupper av kvinner — trenger kontinuerlig forskningsmessig oppmerksomhet.
Det burde altså være lett å se at kvinnerett er viktig, i sin bredde og dybde, men hva trengs for å sikre en satsing som er i stand til å belyse sentrale, og store, endringer i vår tid?
Trekk ved kvinnerettslig forskning kan i dagens forskningspolitiske landskap stå i veien for at den får solid og langvarig prioritering og finansiering.
At forskningen er kvinne- og kjønnsspesifikk, er noe som passer dårlig inn i forskningspolitisk landskap som er dominert av en prioritering av mainstreaming. Det er klart det er viktig å få kvinne- og kjønnsperspektiver inn i forskning på mange felt, men slike perspektiver gir bedre bidrag om de også får videreutvikles gjennom spesialisert forskning.
Vi har altså blitt inspirert av det krafttaket vi har sett for kvinnehelse som et medisinsk spørsmål de siste årene. Kvinner og samfunnet vil nyte godt av denne satsingen i all overskuelig framtid.
En tilsvarende satsing på kvinnerett har, mener vi, det samme potensialet til å endre kvinners liv og samfunnet i framtiden. Er en satsing på kvinnerett noe vi kan være enige om trengs? I så fall, hva er vi villige til å gjøre som samfunn for å sikre denne satsingen?
