Debatt ● Trine Johansen Meza, Gunhild Odden og Sturla Stålsett
Like vilkår i høyere utdanning
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 utfordrer et grunnleggende prinsipp som hittil har sikret kvalitet og rettferdighet i sektoren.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Likebehandling mellom offentlige og private institusjoner i høyere utdanning og forskning har i mange tiår vært et grunnleggende prinsipp i norsk utdanningspolitikk. Denne likebehandlingen fremmer kvalitet, mangfold og rettferdighet. Den har bidratt å gjøre norsk høyere utdanning robust, kvalitetsorientert og verdibasert.
Forslaget til statsbudsjett for 2026 representerer et brudd med denne tradisjonen.
For første gang legges en større del av byrden for omprioriteringer og kutt på de private høyskolene: «For å skjerme gratisutdanningane og fagområde som er høgare prioriterte, er kuttet justert opp for private høgskular som har utdanningar som overlappar med kvarandre og med tilboda ved dei statlege institusjonane,» heter det i forslaget.
Dette bruddet med likebehandlingsprinsippet er svakt begrunnet og har uheldige virkninger.
De private høyskolene, som Høyskolen Kristiania, MF vitenskapelig høyskole, VID, Lovisenberg diakonal høgskole, BI, NLA og flere, er akkreditert etter de samme kvalitetskravene fra Nokut som statlige universiteter. Vi fyller viktige samfunnsoppdrag på områder der offentlige institusjoner ikke alene dekker behovene.
Det dreier seg ikke om overlapping, men komplementaritet, kvalitet og mangfold.
En betydelig andel av norsk forskning innen profesjonsfag, humaniora, teologi, helse, utdanning og samfunnsvitenskap skjer ved våre institusjoner. Vi utdanner blant annet lærere, sykepleiere, prester, samfunnsvitere og ledere som bygger fellesskap og velferd.
Et kutt i vår grunnfinansiering kan på sikt redusere Norges samlede forskningskapasitet og svekke den verdimessige og demokratiske beredskapen i samfunnet.
Våre institusjoner er ikke kommersielle virksomheter. Alle midler reinvesteres i utdanning og forskning.
Når statlige og private institusjoner utfører det samme samfunnsoppdraget, er det rimelig og klokt at vi fortsatt har mest mulig like rammevilkår. Å legge en uforholdsmessig del av kuttene på de private høyskolene er ikke bare et historisk brudd med et velfungerende prinsipp om likebehandling.
Det innfører en forskjellsbehandling som kan undergrave tilliten og mangfoldet i sektoren. Slik kan det svekke den samlede forskningskapasiteten og skape usikkerhet for både studenter og ansatte.
Komplementariteten og den sunne, gjensidige utfordringen mellom ulike aktører i sektoren settes på spill.
Vår tid trenger en bred satsing på kunnskap, tillit og dannelse. Da bør vi holde fast ved prinsippet som har tjent oss godt i over femti år: Like vilkår for alle som bidrar til utdanning og forskning — til beste for fellesskapet.
