Debatt ● Fire NTL-tillitsvalgte
Varsellampene blinker
Nå starter forhandlingene om neste års statsbudsjett i Stortinget. NTL foreslår tre grep til forhandlingsdelegasjonene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I de kommende ukene skal fem partier forhandle om statsbudsjettet for neste år. Som NTL-representanter i forsknings- og høyere utdanningssektoren har vi et viktig budskap til forhandlingsdelegasjonene.
Nå må det rød-grønne flertallet nemlig starte utviklingen av en sektor som har opplevd kutt i lang tid.
Det startet da Erna Solbergs regjering innførte de årlige parodisk benevnte «avbyråkratiserings- og effektiviserings»-kuttene i Staten — flate kutt i Statens budsjetter, helt uavhengig av aktiviteter og effektiviseringspotensial. Innenfor forskning og høyere utdanning, styrt av Senterpartiet i forrige periode, ble tradisjonen med årlige flate budsjettkutt på mellom en halv og en prosent videreført, bare med andre navn på budsjettpostene.
Dessverre fortsetter Ap-regjeringen denne praksisen i årets budsjett. Disse flate kuttene brukes deretter gjerne til å finansiere satsinger, men det er en strategi som er svært farlig.
Kuttene har over tid nemlig ført til store nedbemanninger i sektoren, det har vært fare for oppsigelser ved mange institusjoner, og ansettelsesstopp har ført til at nedbemanningen skjer helt tilfeldig når det gjelder fagområder. Denne utviklingen har allerede ført til betydelig skade for institusjonenes mulighet til å jobbe og tenke langsiktig, og det er nettopp langsiktigheten og forutsigbarheten i forskningsfinansiering som skaper rommet for nytenking og risiko.
Det tar svært mange år å bygge opp et fagmiljø av høy kvalitet, så det er ikke noe man kan gjøre i full fart om man vil satse på noe nytt. Da er man avhengig av at forskningsmiljøene er der og kan gripe tak i nye prosjekter som dukker opp.
Når de først er der, kan de relativt hurtig skalere opp aktiviteten med å ansette stipendiater, postdoktorer og forskere, men det avhenger av at fagmiljøet er der fra før. Det er f.eks. fordi UiO og NTNU allerede har sterke fagmiljøer, bygget opp over lang tid innen kvant, at regjeringen kunne sette i gang et kvanteprosjekt.
Med flate kutt og tilfeldig nedbemanning, undergraves den beredskapen vi har i bredden.
Denne er nødvendig både for å kunne gi kvalifisert utdanning på internasjonalt nivå, men også for å ha en basisekspertise å bygge på når det skjer ting i verden som krever hurtig kunnskapsutvikling på et felt. Her kan Arbeiderpartiet og budsjettpartnerne vise at de vil ta kunnskapsberedskap på alvor — ved å legge en ny og mer langsiktig kurs for sektoren.
For å skape den forutsigbarheten og langsiktigheten er det i hovedsak tre ting som må gjøres.
Det første er å avslutte årlige «ostehøvelkutt» i sektoren.
Disse, samt en rekke andre uheldige kutt (primært i NFR og pensjonsberegninger), har altså ført til store nedbemanningsprosesser og flere institusjoner til en hårsbredd fra å si opp faste vitenskapelig ansatte i stor skala. Selv om det tar 10+ år å bygge opp et fagmiljø går det svært fort å rive det ned i en slik situasjon.
Det sier også seg selv at sektoren ikke kan ta utgiftene for regjeringas snuoperasjon om studielånsslette i distriktskommuner i en slik situasjon.
Det andre er å fjerne, eller som et minimum kraftig redusere satsene i det indikatorbaserte systemet for tildeling (studiepoeng, studieprogram, ph.d.-er).
Det som skjedde da man reduserte antall indikatorer i forrige periode var at man samtidig økte satsene på indikatorene som var igjen, hvorav nesten alt er på utdanningssiden. Det betyr at vi over 20+ år har bygget opp høyere utdanning med én sats, mens nå som vi ser at ungdomskullene snart blir mindre og at flere tar yrkesfag, vil høyere utdanning om det ikke gjøres grep bygges ned i årene som kommer med mye høyere satser enn i oppbyggingsfasen.
Det haster å gjøre grep med indikatorsystemet.
Det tredje er å reversere Solberg-regjeringens forbud mot å la institusjonene bygge opp egne buffere utover 5 prosent av budsjettet for å selv bidra til å skaffe seg langsiktighet i en tid med økende fluktuasjon i økonomien.
Å ikke ha denne muligheten, setter institusjoner i en allerede vanskelig situasjon under enda større press. En mulighet til å lage lokale buffere vil kunne være viktige bidrag til å sikre langsiktigheten som er helt avgjørende for sektorens samfunnsoppdrag.
Det budsjettpartnerne bør legge merke til er også at det av disse tre grepene bare er det første som potensielt vil øke utgiftene på statsbudsjettet.
De to siste er i utgangspunktet budsjettnøytrale og handler bare om fordeling av penger som allerede ligger der. Det bør det være mulig å gjøre noe med for å sikre at en sektor som er helt avhengig av langsiktighet, faktisk får det.
Alternativet blir en stadig vanskeligere situasjon for høyere utdanning i Norge. En utvikling som treffer mindre studiesteder i distriktene hardest og først, men som vil merkes i hele sektoren.
Det vil også gjøre Norge dårligere stilt når vi skal gjennom viktige omstillinger i bærekraftig retning i årene som kommer, og det vil føre til et dårligere tilbud til framtidige studenter. Dette vil igjen gå aller hardest ut over studentene som trenger tilbudet mest, gjerne de som ikke kommer fra et akademisk hjem.
En slik nedbygging av utdanningstilbudet og velferdsstaten bør ikke et rød-grønt flertall akseptere.
