Maktkritikeren som dyrket makta

Jens Arup Seip (1905-1992) var lenge den ruvende nestoren i historikerfaget i Norge etter 2. verdenskrig. I ni år har historikeren og forfatteren Åsmund Svendsen, nå førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda, arbeidet med hans biografi. Nå foreligger den: Jens Arup Seip. Historikeren og hans land, utgitt på Forlaget Press.

En tåkeheim

Bergenseren Seip begynte sine studier ved Universitetet i Oslo, og ble cand.philol. med historie hovedfag i 1931. I løpet av de påfølgende årene foretok han et faglig taktskifte, og gikk over fra norsk middelalderhistorie som fagområde, til norsk, politisk historie på 1800- og 1900-tallet.

— Middelalderhistorie var virkelig stedet å være for historikere på den tida. Det var der man prøvde ut nye metoder, kombinerte data på nye måter, og utviklet nye, teoretiske innfallsvinkler for å hente ut informasjon fra det veldig knappe kildematerialet som fantes, sier Åsmund Svendsen.

Det var en tåkeheim å jobbe i, forteller han.

— Det var et veldig vanskelig landskap. De hadde ikke systematisk statistikk fra den perioden, og kilder er fåtallige og upålitelige. Men det er der forskningsfronten ligger i historiefaget på denne tida, det er der de tøffe gutta er.

Nøkkelfigur

FAKTA

Jens Arup Seip

• 1905 - 1992
• Norsk historiker, professor ved Universitetet i Oslo fra 1952
• Seip kjent for å ha skapt begrepet «embetsmannsstaten» om Norge i perioden fra 1814 til 1884.
  
• Forfatter av bøker som Fra embedtsmannstaten til ettpartistaten og andre essays (1963),  Ole Jacob Broch og hans samtid  (1971) og Utsikt over Norges historie, to bind, (1974 og 1981)

Så fikk Seip tilbud om å skrive en biografi om en ganske ukjent, norsk embetsmann på 1800-tallet.

— Ole Jacob Broch. En C-kjendis, nærmest, sier Svendsen.

— Han var professor i matematikk ved Universitetet i Oslo, politiker og en internasjonalt orientert figur, men slett ikke en av de sentrale navnene i norsk samfunnsliv. I alle fall ikke utad. Å skrive om Broch var ikke noe åpenbart springbrett til en stor forskerkarriere.

Men Seip oppdaget at Broch var et springbrett for å forstå den norske, politiske historien. Både den samtidige og fortidige.

— Det Seip så, er at denne fyren satt så sentralt plassert i så mange ulike sammenhenger i offentligheten, at han kunne bruke denne ene personen til å kaste lys over hele det norske 1800-tallet. Og dette var upløyd mark i historiemiljøet inntil da.

Demokratisk motstand

Boka om Broch ble påbegynt på 1930-tallet, men Jens Arup Seip fullførte ikke boka før i 1971. Det var så mye annet som skulle rekkes. Å få den norske historiefortellingen på beina igjen etter 2. verdenskrig, for eksempel.

I sin skildring om norsk historie mellom 1814 og parlamentarismens inntog i 1884, lanserer Seip begrepet «embetsmannsstaten». Embetsstanden, som ga perioden navn, styrte Norge nærmest etter udemokratiske prinsipper, og er et viktig faglig premiss for å forstå Seips videre arbeid.

Ernst Sars (1835-1917) var historikeren som i sin tid kom med budskap om at den styrende makt før 1884 ville ha Norge inn i en tettere union med Sverige – en ny helstat, som den dansk-norske hadde vært. Dette vil embetsmennene gjøre for å forhindre demokratiets framvekst.

Ett-partistaten

Seip sier noe tilsvarende i 1963, men da om Arbeiderpartiet.

— Han klarte å koke dette ned til et tilspisset foredrag som han holdt høsten 1963, rett i bakgården her, i det som den gang var møtested for Det Norske Studentersamfund, sier Åsmund Svendsen og peker bakover inne og mot bakgården, på Dovrehallen i Storgata i Oslo, hvor vi møtes til intervju. 

Leketøysbutikken Standard fyller i dag lokalene hvor Seips ord falt.

— Der tolket han Norges politiske historie i tre epoker: Embetsmannsstaten, flerpartistaten – som er etter 1884 - og ettpartistaten.

— Ettpartistaten er da Arbeiderparti-staten, etter 1945?

— Riktig. Arbeiderpartiet hadde tatt all makt. De styrte, og kastet blår i øyne på folk, med sin ideologi og et dobbelt styresett. På den ene siden hadde du Einar Gerhardsen som en karismatisk folkefører som fikk folk til å stemme på ham. Og så hadde du Haakon Lie på plass på Youngstorget, partisekretæren som styrte det meste.

— Et av Seips berømte sitater er vel at også Gerhardsen visste når det skulle skytes, når noen måtte dø? Altså, i overført betydning.

— Å, ja da. Hele sitatet er slik: «Det føles naturlig å tenke seg dette land under hans regime styrt av gode venner rundt en rolig flammende peis inne på skogen. Einar Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»

Svendsen fortsetter:

— Men det gjaldt i aller høyeste grad for Jens Arup Seip også, sier han.

Hard i klypa

Historikerfaget har aldri vært noen søndagsskole generelt, og spesielt ikke ved Universitetet i Oslo. Svendsen skildrer et nådeløst miljø gjennom 1950-60-og 70-tallet – ledet an av Jens Arup Seip.

Svendsen skriver i sin bok:

«Det faghistoriske miljøet i Oslo var ikke et harmonisk, velvillig og inkluderende diskuterende fellesskap, men preget av personlige motsetninger og dels av klikker og private nettverk som ikke var åpne for alle. Falt man utenfor, var det ikke sikkert man fant veien tilbake igjen.»

Flere fikk smake på Seips piskeslag. Blant annet den jevnaldrende kollegaen Johan Schreiner, som fikk tildelt det første professoratet i historie ved UiO, etter krigen. Seip ble professor i 1952. Men også den langt yngre Francis Sejersted måtte ifølge Svendsen tåle å stå i hverdager fulle av hersketeknikker fra Seip.

— Seip var preget av en smålig revirtenkning på dette området. «Jeg har forsket på dette i mangfoldige år, derfor kan du ikke komme her», synes å være et mantra for ham. Sejersted hadde et annet perspektiv på 1800-tallets politiske historie, ville bruke modeller om normer og Habermas teorier til å forstå den, og skapte teorien om rettstaten, hans teori om Norges politiske system på 1800-tallet. Det syntes Seip var helt idiotisk. Og han gjentok kritikken mot Sejersted i flere private brev, forteller Svendsen.

Sejersted døde i 2015, men som historikerkollega rakk Svendsen å snakke med ham ved flere anledninger.

— Han sa flere ganger til meg at han opplevde at Seip ville ha ham akademisk død. Og slik skal man jo ikke opptre. Da lukker man faget, sier Svendsen.

— Finnes disse holdningene fortsatt i miljøet?

— Det gjør de, men ikke bare i historikerfaget. De finnes i mange fagmiljøer.

— Hva handler det om?

— Stor selvsikkerhet. Men først og fremst om mangel på generøsitet.

FAKTA

Åsmund Svendsen

• Norsk historiker
• Førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda
• Som forfatter har han blant annet gitt ut en biografi om Halvdan Koht (2013), Riksarkivets historie (2017), bind 4 i Østfolds historie (2004) og Hvaler, en samtidshistorie  (2010)

Kunnskap er makt

— Men, legger Svendsen til.

— Samtidig må vi huske at mye av faghverdagen handler om — og skal handle om – kritikk som metode. Vitenskapen lever av kritikk. Man skal ikke bare stryke hverandre med hårene, man spørre hva du egentlig mener og hvor solid argumentet er. Det skal Jens Arup Seip ha – han fronter et ideal som, satt litt på spissen, går ut på at forskeren alltid skal si det som er sant. Selv om det er ubehagelig for noen, også for ham selv.

Seip tilegnet seg dette idealet under 2. verdenskrig, sier Svendsen.

— Etter krigen var Seip veldig klar på at historikeren eller akademikeren aldri skal si det som bare er pent. Aldri fordekke noe. Han skal være tydelig og klokkeklar. Dette tenkte jeg også på da jeg leste Khronos intervju med Benedikte Moltumyr Høgberg. Hun går inn i en lignende rolle, tar den på alvor og lever den helt ut. Hun er selvfølgelig heldig på den måten at hun er beskyttet ved en institusjon, har fast jobb og får støtte fra kollegaer som selv ikke tar omkostningene ved å gå ut i offentligheten – inn på Facebook og inn i de offentlige debattene.

Svendsen sier at det er et mot der, som han også gjenkjenner i akademikere som Anine Kierulf og Julie Wilhelmsen.

— Alle disse er akademikere som inntar en slik rolle i offentligheten. Men jeg synes Moltumyr Høgberg er et spesielt godt eksempel, fordi hun ser noe som skjer i det politiske systemet, hun kan dette feltet, hun er ekspert – og i stedet for å nøye seg med å levere en høringsuttalelse, går hun ut offentlig og bruker fagkunnskapen for å si fra.

Intervju

"Vi kan ikke bare stå sammen."

Skrivekunst

Med en produksjonstid på nær 40 år for biografen om Ole Jacob Broch framstår ikke Jens Arup Seip som en skriftens mitraljøse. Han ville hatt problemer med dagens publiseringspress i akademia.

— Seip publiserte veldig lite gjennom livet sammenlignet med andre. Da han fylte 50, skrev en kollega at han måtte fortsette å dyrke sin kritiske holdning – den er fruktbar – men at «nå vil vi også ha noe fra deg». Du kan ikke skrive for skrivebordsskuffen. Da har han altså fylt 50 år, og publisert noen avhandlinger om middelalderen, en bok fra 1945 (Et regime foran undergangen) og et par artikler. Virkelig ikke mye. Kollegaer på samme alder hadde publisert kanskje 10–20 artikler i samme periode.

Svendsen mener det likevel kan forsvares, fordi det er så høy kvalitet på det Seip skriver.

— En grunn til at han fortsatt er interessant å lese, er at han skriver så forbannet godt. Det er morsomt å lese Seip. Han har spissformuleringene, og er god til å bygge hele tekster rundt dem. Et kjent eksempel er karakteristikken av Arbeiderpartiet, som «ørnen blant partier». Han sier i foredraget i 1963 at å sammenligne Arbeiderpartiet med de andre partiene, er som å sammenligne en høne med en ørn.

— Det må ha vært en drøm for journalister.

— Ja, han var det også. Dagbladet, som var hans allierte, kunne bare hente ferdige setninger til overskrifter.

— Har Seip noen begrensninger, sett med dagens øyne?

— Han levde i en tid hvor man i større grad trodde at man relativt enkelt kunne nå frem til en «objektiv» historie. Han sier selv at han velger sine perspektiver og teorier, men tenkningen er mindre refleksiv enn i dag. Nå legger vi langt større vekt på forskerens aktive rolle – valg av problemstillinger, teorier og perspektiver, sier Svendsen og legger til:

— Forskningen i dag er etter mitt syn mer teoretisk og metodisk raffinert. Seip kommer fra et sted som virker enklere. Men det er ikke dermed sagt at han var noen enkel type.

— Hvor viktig har han vært for norsk historieforståelse?

— Ekstremt viktig, Både fordi han periodiserer hele 1800-tallets politiske historie på en ny måte. Men også fordi han setter fokus på politiske aktører og maktkamper – hva historien skal handle om, og fordi han kombinerer skrivekunst med analyse. Det idealet lever videre. Og hans storverk Utsikt over Norges historie er like lesverdig i dag, som da det kom ut, sier Åsmund Svendsen.