Mathias skrev doktorgrad om egen sang

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg undersøkte hvordan sang skjer som en etisk ladet handling mellom sanger og publikum, og hvordan det å synge kan være en måte å delta i offentligheten på i etiske og politiske spørsmål. Jeg ville se om et slikt perspektiv kan bidra til å løfte sangerens egenforståelse som aktør i det offentlige rom, og samtidig utforske metodiske muligheter og begrensninger i forholdet mellom kunst og forskning.

Fakta

Mathias Gillebo

Foto:  Maria Halldén

• Disputerte 5. februar 2024 for ph.d.-graden ved Norges Musikkhøgskole
• Har levert avhandlingen «To Sing Reality. Singing as Ethical Demand and Public Political Discourse»

— Som at sangeren går inn i sin samtid og kommer med politiske og etiske ytringer gjennom sangen?

— Ja, litt sånn. Dette blir ofte sett på som selvsagt med nyskrevne sanger, at artisten ytrer noe med sangene sine, eller at konserten skaper en kollektiv bevissthet og kanskje også handling. Men hva med klassisk sang? Det er vanskeligere å se for seg at det blir etisk-politisk debatt av Bach-kantater. Eller at sangeren ytrer noe om aktuell etisk-politisk virkelighet gjennom å synge en Mozart-arie. Men jeg hadde en magefølelse av at det var det som foregikk, at hva og hvem vi er kommer i spill gjennom stemmebruken i klassisk sang. Det tekstlige, lydlige og det melodiske kan ikke skilles helt fra hverandre, for eksempel i risikable i høye toner eller hvordan klanger og fraseringer destabiliserer meningen i ordene. Jeg ville se om disse tingene i sang kunne være en slags ytring av etisk-politisk betydning.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg er klassisk sanger selv. Det var dette med den magefølelsen jeg hadde, da, at det var fullt mulig å få det til å handle om noe aktuelt uansett hva jeg sang. Verkene jeg gjør kan være fjollete eller alvorlige, men uansett kjennes som å ha en betydning som er knyttet til livene våre her og nå — ofte uavhengig, og kanskje på tross av ordene.

— Har du noen eksempler på slike opplevelser?

— I doktorgradsarbeidet hadde jeg tre konsertprosjekter som del av forskningen: Bachs Juleoratorium, en operakonsert med arier av Mozart, Händel og Wagner, og Mahlers Kindertotenlieder. I det sistnevnte verket synger en pappa til de døde barna sine. Han anklager seg selv for at de er døde, og synger om hvordan måtte bæres ut av huset, ut i vær og storm. Ganske tøffe saker å gå inn i. Mot slutten roer orkesteret seg, og sangmelodien også på et vis, og det kan høres ut som en slags forsoning, at pappaen avfinner seg med realitetene, og synger om og til barna, og til publikum, at de skal få ro, beskyttet av Gud, som i en livmor. Det er mange tolkninger av denne slutten, men en posisjon er at selv om musikken roer seg, og selv om teksten er som den er, så lander ikke dette helt.

— Og jeg merker i pusten og stemmen at for meg er det helt umulig med forsoning i en slik situasjon — barna er døde, og verken pappaen eller orkesteret eller musikken har rett til å slå seg til ro med det. Jeg måtte finne en annen måte å synge det på, hvor mitt eget — altså sangerens — etiske standpunkt kommer fram, mens jeg fortsatt synger de ordene jeg ikke synes er rett. Relasjonen til publikum, hvis den skal være sannferdig, fordrer at jeg prøver å synge de ordene som om de betyr noe annet og nytt.

— Du nevnte at du fremførte konserter som del av forskningen din. Det er jo litt uvanlig. Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— På Musikkhøgskolen finnes det ulike forskningsprogram, og i flere av dem er den musikalske utøvelsen viktig. Det er et flyktig forskningsobjekt. Mange er dessuten både utøvere og forskere. Til sammen reiser det flere metodiske og forskningsetiske problemstillinger. Det var et poeng for meg å forankre prosjektet i konvensjonell forskningsmetodikk, selv om jeg brukte mine egen konserter som caser. Jeg forsket ikke gjennom å synge, men satte sammen to grupper som fulgte konsertene i tillegg til resten av publikummet — en med musikkfaglig kompetanse og en mer tilfeldig sammensatt — og intervjuet dem i etterkant av konsertene.

— Er det uvanlig å bruke intervjuer i denne type forskning?

— Det er ikke mye brukt, nei, og i hvert fall ikke med denne tematikken. Men det metodologiske var viktig for meg. Man kommer inn i et prosjekt med en rekke musikkfilosofiske og performative hunches, men de to gruppene jeg intervjuet fikk virkelig røsket både i oppfatninger og hypoteser jeg hadde på forhånd, og i min litt lukkede tenoropplevelse mens jeg sang.

— Hva fortalte de deg? De var vel ikke musikkritikere som skulle gi terningkast på opplevelsen?

— Nei, det gikk ikke først og fremst på om det var bra eller dårlig sunget. Jeg spurte om hvordan de opplevde at det mellommenneskelige mellom oss var i spill. Samtalene utviklet seg over tid, og dreide seg mye om hvordan jeg sang til dem også var en utøvelse av tillit, makt og gjensidig avhengighet mellom oss, at det ga og krevde noe av oss på ulike måter. Jeg spurte også om de opplevde at sånne dynamikker kunne oppleves som at jeg uttrykte meninger som kunne tolkes politisk i fremføringen.

— Hva finner du? 

— Tilbakemeldingene fra de to gruppene var overraskende samstemte. Når det gjaldt det politiske, var det ganske entydig at det ikke var mulig å påpeke det i selve utøvelsen. Stemmelyd i seg selv ble ikke oppfattet som å målbære entydig politisk mening. Men selv om det ikke gikk an å finne en politisk stemme eller posisjon i selve den sanglige utøvelsen, så snakket de intervjuet om fraseringer og klang på samme måte som de snakket om verbale ytringer — på samme måte som hvis jeg hadde sagt noe om en virkelighet som utspant seg mellom oss der og da.

— Når det gjelder det etiske, så kom det fram tydelige opplevelser om at de opplevde at det sto noe relasjonelt på spill mellom oss, en tillit og en gjenkjennelse av seg selv og eget liv i meg og det jeg gjorde. Som sanger opplever jeg at å trekke pusten og sette i gang stemmen, uten egentlig å kunne vite hva som kommer, både adresserer, skaper og endrer et møte med de som er i rommet — og i klassisk sang blir dette også tydelig fordi det skjer uten mikrofon og høyttalere. Den dynamikken mellom meg og publikum er på et vis identisk med, eller i hver fall samtidig med, de overgangene som skjer mellom klang og ord i stemmen. Jeg vet at dette kan høres litt mystisk ut, men jeg opplever det helt konkret som en tydeliggjøring av menneskelighet og felles grunnvilkår, mine og publikums — og at sang på den måten er en etisk-politisk ladet handling og ytring. Møtet med lyden av stemmen er et møte med meg som person.

— Deles denne følelsen av andre sangere? 

— Det vet jeg ikke, folk føler vel forskjellig. Men vi mangler et apparat for å snakke om de etiske og politiske implikasjonene ved sangen — kanskje fordi vi er redde for at det skal gå på bekostning av den kunstneriske friheten.

— Hvorfor er dette viktig?

— Jeg tror det kan være med på å løfte selvforståelsen til sangere og musikere om at man har noe å si ut over den litt lukkede estetiske, kunstneriske sfæren. Det dreier seg om nåtid og hva som skal eller bør skje fremover — også når man gjør klassisk repertoar. Ofte er det dirigenter og festivalsjefer som snakker utad, men jeg mener at også musikerne bør se på seg selv som noen som ytrer seg i offentligheten, gjennom musikken sin. Det andre punktet som er viktig for meg er metodikk — jeg mener å vise hvordan det kan være mulig å artikulere kunstnerisk, performativ erfaring gjennom standard forskningsmetode.

— Du forsker jo på deg selv på et vis?

— Ja, og der er mange fallgruver å gå i. Det som er det kule med stemme, er at den rommer mange dobbelheter: den er samtidig indre og ytre, subjekt og objekt, uartikulert lyd, men lydende i referende ord — og dette skaper hele tiden en uro i det å skrive om den. Stemmen utfordrer klare dikotomier: jeg har en stemme, det kan kjennes som at jeg er den på et vis, men den er også hos deg når jeg synger til deg. Samtidig må man sette opp noen distinksjoner og forenklinger for å kunne analysere og egentlig si noe som helst, og da ønsket jeg å bruke helt ordinær kvalitativ metodikk, for å gjøre dette så etterrettelig som mulig.

— Ble du overrasket over noe?

— Jeg ble satt litt på plass av intervjugruppene, det må jeg si. Jeg tenkte på forhånd at det å synge kunne være noe sannferdig — mer sannferdig enn når man snakker — som gir mer presise ytringer enn argumenter og logiske slutninger. Men det ble endret av intervjugruppene. Selv om stemmen min fyller rommet, og på et vis fyller og skaper den etisk-politiske virkeligheten ved å lyde mellom meg og publikum, så definerer ikke jeg som sanger virkeligheten alene. Selv om stemmen skaper en relasjonell virkelighet så må publikum ta del i den med sin egen virkelighet. I en konsert tenker kanskje sangeren at man står der fremme på scenen og gjør noe rått og ærlig. Men det kan fort hindre at publikum får delta.

— Dette høres ut som et problem for en kunstner med mye på hjertet.

— Jeg tror det er et slags kunstnerisk instinkt å gå etter noe man har en tydelig fornemmelse av for egen del. Og det er viktig, for med den tydeligheten representerer du publikum og livene deres. Men tilbakemeldingene i intervjuene viste samtidig at sangeren ikke må lukke det som skjer som noe helt entydig, eller noe fullstendig om seg selv. Publikum må også inviteres til å definere hva sangen betyr.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg kom fra en ren frilanssituasjon hvor jeg opptrådte i stadig nye sammenhenger, så det var en stor glede å ha noe fast å gå til. Men det er jo nokså ensomt arbeid også, tidvis fylt med tvil og litt skam over å føle seg totalt på bærtur. Men dette var et prosjekt hvor jeg både hadde opptredener og traff folk, så opplevelsen totalt sett var veldig fin.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, jeg angret egentlig ikke, men underveis tenkte jeg at jeg kunne gjort det litt lettere for meg selv, både tematisk og metodisk. Men det var litt som at jeg måtte gjøre dette.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Vi får se! Denne perioden ga mersmak på å kombinere noe fast arbeid med konsertvirksomhet. Jeg er også utdannet teolog og jobber nå blant annet i Kirkerådet med musikk og immateriell kulturarv, i tillegg til å undervise i praktisk teologi og sang. Jeg holder foredrag og seminarer, og så frilanser jeg mye rundt i Norden, særlig med oratoriemusikk. Der trengs det mer forskning fremover, på hva kirkemusikk kan være og bety.