Min doktorgrad

Erlend Rinke Maagerø-Bangstad har hatt undervisning for ansatte i kommunla psykisk helsetjeneste. Noen av brukerne disse ansatte møter, kan være voldelige. Maagerø-Bangstads prosjekt ser på om kompetanseheving for de ansatte har noe å si for om de blir utsatt for vold.
Erlend Rinke Maagerø-Bangstad har hatt undervisning for ansatte i kommunla psykisk helsetjeneste. Noen av brukerne disse ansatte møter, kan være voldelige. Maagerø-Bangstads prosjekt ser på om kompetanseheving for de ansatte har noe å si for om de blir utsatt for vold.

Mener kommunene må ta styring over kunnskapsutviklingen

Erlend Rinke Maagerø-Bangstad tok offentlig sektor-ph.d. Han mener kommunene må bli flinkere til å utnytte at de etter hvert har ansatte med doktorgradskompetanse.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— I 2012-14 arbeidet jeg med et kompetanseutviklingsprosjekt i Helseetaten i Oslo kommune. Deretter arbeidet jeg med å videreføre dette prosjektet. Det handlet om ansatte i psykisk helsetjenestene som opplever at brukere de møter kan være voldelige. Deretter var planen å få evaluert tiltakene vi hadde satt i gang. Anbefalingen vi fikk i den forbindelse, var å søke en offentlig sektor-ph.d. Det gjorde vi. I bunnen har jeg en master i pedagogikk.

Fakta

Erlend Rinke Maagerø-Bangstad (45)

  • Har levert avhandlingen «Kompetanse for bedre tjenester – en kvalitativ studie av betydningen av kompetansetiltak og verktøy rettet mot ansatte i psykisk helsetjenester som samarbeider med brukere som kan være truende og/voldelige»
  • Disputerte ved Universitetet i Sørøst-Norge 18. november

— Kan du kort presentere prosjektet?

— Jeg har forsket på ansatte i kommunale psykiske helsetjenester. De møter brukere som får hjemmebaserte oppfølgingstjenester. Noen av disse brukerne får også tjenester ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) i spesialisthelsetjenestene. Enkelte av disse brukerne kan opptre truende eller voldelig mot de ansatte som skal hjelpe dem. Jeg har gjennomført tre studier: Den første studien tar utgangspunkt i to generelle kurs. Den andre tar for seg lokalbaserte kompetanseutviklingstiltak i samlokaliserte boliger innen psykisk helse. I begge ser vi på hvordan kompetansen til deltakerne utvikler seg etter deltakelse på kurs eller samlinger om forebygging av trusler og vold, og på hvordan de forstod praksis før og etter kursing. Metoden kalles fenomenografi og er en kvalitativ metode. Vi gjennomførte også en studie av ledere av kommunale psykisk helsetjenester, hvor de ble spurt om hvordan kurs og kompetanseutviklingstiltak bidro til kompetanseutvikling og endring av praksiser hos dem.

Min doktorgrad

Meir enn 1500 doktoravhandlingar vert levert i Noreg kvart år. I ein serie presenterer Khrono nokre av kandidatane som nyleg har disputert. Og me tek imot tips om fleire på redaksjonen@khrono.no

— Hva konkluderer du med?

— Først vil jeg si at det er et fåtall av brukerne som utøver vold eller kommer med trusler. Av dem som gjør det er det mest verbale trusler, men det er ansatte som opplever å bli skubbet, slått eller spyttet på, og noen kan også bli møtt med våpen eller våpenlignende gjenstander. I denne sammenhengen er det viktig å tenke på at saksbehandlere i Nav faktisk har blitt drept på jobb de siste årene. Videre er det viktig å se på hva som skaper vold. Ja, rus og psykose kan bidra, men det er likevel et mer nyansert bilde. Vold kan også henge sammen med strukturer og med kvaliteten på tjenestene som blir tilbudt brukerne. Det betyr at måter å gjøre praksis på og holdninger hos de ansatte kan bidra til at vold skjer.

Dosent Ole Greger Lillevik og psykologspesialist Per Isdal forklarer at avmakt hos brukere kan komme til uttrykk gjennom vold.

— Jeg finner at å delta i kompetansehevende tiltak har betydning for de ansatte, og de ansatte som viser størst utvikling deltar i planlagte, tilrettelagte prosesser. Det betyr at å sende enkeltansatte på kurs trolig vil ha lite for seg — det de lærer på kurs vil trolig drukne når de kommer tilbake på jobb. Best resultat ser det ut til at man får dersom man har samarbeid med brukere, en mer likeverdig medvandrer-stil. Du vil ha få grunner til å slå den som ønsker å forstå deg.

Vi kan ikke sitte og vente på at de store forskningsinstitusjonene kommer på prosjekt som muligens handler om oss.

Erlend Rinke Maagerø-Bangstad

— Hva har vært mest krevende underveis?

— Det har nok vært å gå inn i en akademisk boble og diskurs, fra et utgangspunkt i kommunal sektor. Det har vært utfordrende å lære den måten å tenke på, å tenke langt og analytisk om alt man gjør. Det går ofte fortere, og utfallet av dine valg kommer ofte langt raskere, ute i kommunal praksis.

— Har du angret på at du gikk i gang med prosjektet?

— Nei. Jeg har nok noen ganger vært overveldet av størrelsen på prosjektet og alle lange dager og seine kvelder som skulle til for å endelig å komme i mål. Likevel har det vært en lærerik og utviklende reise og jeg har blitt kjent med mange flotte og kunnskapsrike mennesker på veien, både i akademia og praksisfeltet. Og nå vet jeg endelig hva jeg vil bli når jeg blir stor.

— Kom du i mål til normert tid?

— Nei, jeg kom ikke i mål i løpet av de tre årene jeg hadde, blant annet fordi jeg trengte mer tid til en av studiene. Så skjedde livet, og under pandemien gikk farten ned. Etter tre år har jeg jobbet deltid med doktorgrad og deltid i kommunen, det har også gjort at jeg ble forsinket.

— Hva skal du bruke doktorgraden til?

— Jeg ble nylig huket tak i av Byrådsavdeling for helse-, eldre- og innbyggertjenester og jobber nå som spesialrådgiver innen psykisk helse i Oslo kommune. Jeg brenner imidlertid for kunnskapsutvikling, særlig innen kommunal sektor, og ønsker etter hvert å fortsette på den veien. Jeg ønsker å sikte meg inn mot akademia. Dette er ett av veldig få forskningsprosjekter som er gjort på vold og trusler i kommunale psykisk helsetjenester, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg synes kommunen er altfor passiv når det kommer til å bruke den kompetansen som faktisk finnes i egne rekker. Vi er etter hvert en del som har ph.d.-kompetanse, som med fordel kunne blitt mer brukt enn den blir i dag. Vi kan ikke sitte og vente på at de store forskningsinstitusjonene kommer på prosjekt som muligens handler om oss, her må kommunen selv ta mer ansvar og ta mer styring over kunnskapsutviklingen. Per nå viser vi lite villighet til det.

Powered by Labrador CMS