Debatt ● Henrik Holm
Museer, fornuft og vitenskap
I USA er museene under politisk press. Historiske museer må være frie kulturinstitusjoner som baserer seg på forskning og vitenskapelig sannhetssøken. At det er fornuften som står på spill, viser Museet for andre verdenskrig i Gdańsk.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Knut Rio ved Universitetsmuseet i Bergen har skrevet en meget lesverdig tekst om hva som skjer med museer i USA under Trump. Han viser tydelig hvor viktig det er at museer og andre kulturinstitusjoner som forholder seg til fortid og historie forplikter seg til vitenskap og forskning.
Trumps presidentordre «Restoring Truth and Sanity to American History» uttrykker en politisk vilje til å forandre denne forpliktelsen når den beordrer museer til å bli politisk korrekte og lojale overfor Trumps forståelse av Amerika.
Det er skremmende å se hvor lett politikk kan ta styring på forskningsbaserte fremstillinger og diskusjoner av historie på museer. Dette er en utvikling som ruinerer demokratiet innenfra.
I nyere tid viser Museet for andre verdenskrig i Gdańsk (polsk: Muzeum II Wojny Światowej) hva som står på spill i våre dager. Tilblivelsen, åpningen i 2017 og de første årene var preget av heftig motstand fra politisk hold i Polen. Fremtiden til dette museet er fortsatt uviss hvis det nasjonalistiske partiet «Partiet for lov og rettferdighet» vinner valget i 2027.
Historien om dette museet er ikke bare en fortelling om et museum. Det dreier seg om hvordan fornuftig tenkning og forskning kan realiseres og institusjonaliseres i et museum, selv under ekstrem politisk motstand og forsøk på å tilintetgjøre museets visjon der man setter menneskets lidelse i sentrum.
Når jeg tenker tilbake på min utdannelse ved Humboldt-Universitetet i Berlin for tjue år siden, merker jeg hvor selvsagt opplysningstidens imperativ om å tenke selv preget universitetet og de historiske museene i Berlin.
Å studere betydde fra dag en å øve seg på å realisere Immanuel Kants tre krav til fri tenkning:
1. Å tenke selv. Dette kravet handler om at tvang ikke hører hjemme i filosofi og forskning.
2. Å kunne tenke på andres sted. Dette kravet handler om evnen til å leve seg inn i andres synspunkter og argumenter og forstå dem innenfra. I et liberalt demokrati er denne evnen en nødvendig forutsetning.
3. Å tenke i overensstemmelse med seg selv. Dette kravet betyr å kunne tenke konsekvent og ansvarsbevisst. Det handler ikke bare om å tenke logisk, men å kunne stå til sine overbevisninger med integritet og fornuft.
Uavhengig av fag ble disse tre kravene innøvd gjennom omfattende kildestudium, mange skriftlige arbeider der vi som studenter måtte øve på å skrive oss inn i fagene, diskusjoner på høyt akademisk nivå der det ikke gjaldt å posisjonere seg, men å tre inn i en åpen, rasjonell diskurs der vi sammen utprøver argumenter og perspektiver.
Dette er selvsagte holdninger ved ordentlige akademiske institusjoner. De markerer det vi kan kalle en fornuftig universitetskultur. Det er denne kulturen historiske museer bør forplikte seg til.
Det viser museet i Gdańsk. Her realiseres Kants krav på sitt beste:
Museets fremstilling av den andre verdenskrig setter menneskets lidelse i sentrum. Museet er båret av en fornuftig ide om at krigens virkelighet kommer best til uttrykk ved å sammenlikne hvordan den foregikk på ulike steder. Her er Polens historie unik. I sammenlikning med andre okkuperte land var lidelsen uten sidestykke. Men Polen hadde også en sjelden organisert motstand. Museet lar oss ane hvor enorm den menneskelige lidelsen var.
Krigen handler mer om sivilbefolkningens lidelser enn om politikk og militærhistorie. Disse sidene kommer selvfølgelig også frem, men de er ikke utgangspunktet for utstillingen. Museet fortier ikke menneskets lidelser andre steder under krigen: De fordrevne tyskerne etter krigen er ikke glemt. Det ville være galt å ikke la de bli representert i en utstilling om den andre verdenskrig.
Det er museets evne til å vise et helhetlig bilde av krigens virkelighet som gjør det så unikt og klokt i sin fremstilling.
Den fornuftige ideen som manifesterer seg i selve utstillingen ble bekjempet som pasifistisk, ikke polsk nok, universalistisk og for europeisk fra den nasjonalistiske høyresiden. De ville tilintetgjøre selve museets fornuftige ide og realisering.
Det fantastiske med museet er at det lar oss som besøkende få ta del i menneskenes lidelse. Enkeltmennesket får en stemme på dette museet. Det er ikke bare nasjoner mot nasjoner og hvordan de bekjempet hverandre med våpen, deportasjoner, sult og mord. Museet trekker frem enkeltskjebner og lar oss erfare dem, samtidig som vi aldri mister den historiske konteksten lidelsene befinner seg i.
Museet er konsekvent i sitt klare budskap om at den andre verdenskrig ikke bare handler om hva som skjedde den gang, men at den preger oss i dag. Sin bok om museets visjon, konfliktfylte tilblivelse og åpning har den tidligere direktøren (som ble avsatt av nasjonalistene), professor Pawel Machcewicz, gitt den talende tittelen «The War that Never Ends».
Vår samtid preges av vårt syn på den andre verdenskrig, og vårt syn på den legger føringer på samtidens politikk. Det viser den politiske kampen om dette museet i Polen. Utstillingen skildrer mennesket i øyeblikket av forsvinning og systematisk utslettelse. Den bærer et budskap til en verden i dyp forvirring. Den gir fornuften en stemme — intet mindre.
Hva betyr det å tenke den andre verdenskrig konsekvent? Jo, det betyr å arbeide for fred og å bygge ned nasjonalistiske ideologier til fordel for internasjonale dialoger mellom demokratier.
Viljen i nasjonalistisk kultur- og museumspolitikk sier noe annet. Her lyder kravene heller slik (her gjengitt i radikalisert form for å få frem hvor farlig de er):
1. Du skal ikke tenke selv, men formidle en klar posisjon om ditt land. Den skal løfte ditt land og vise hvor stolt du kan være av det. Du må ha en strategi der det som bør forties, blir fortiet. Det er den politiske viljen som skal styre museets fremstilling av historiske kjensgjerninger.
2. Det skal ikke være mulig å sammenlikne ditt land med andre land. Det kan true vårt lands nasjonale identitet.
3. Å tenke konsekvent betyr å realisere politiske og strategiske formål som ikke blir bestemt av deg, men av landets politiske vilje. Virkeligheten i krigen var slik vi vil at den var. Historisk forskning kan ikke forstyrre dette, og gjør den det, har det ingenting med museumsdrift å gjøre.
Museet i Gdańsk viser derimot hvor betydningsfulle Kants krav (i) om å tenke selv, (ii) om å tenke på andres sted og (iii) om å tenke konsekvent og ansvarsfullt er for vår kultur og hvordan vi reflekterer over fortiden.
Vi trenger museer som formidler sannhet. Vitenskapens rolle ved historiske museer burde være selvsagt og beskyttet i et demokrati.
Historien om museet i Gdańsk kan gi mot i en kulturkamp om fortiden og minner om hvor viktig det er at museer er basert på vitenskap og fri, fornuftig tenkning.
Jeg vil gå så langt som å si at museet i Gdańsk symboliserer et fornuftig realitetsprinsipp, basert på sannhet, vitenskap og etisk integritet. Og historien bak museet viser hvor lite selvsagt det er at vitenskapelig objektivitet får tale og bli gjenstand for utstillinger om fortiden og fortidens stemme i samtiden.
Museumsfilosofi, museumspedagogikk, museumsestetikk, museumshistorie: Hvordan forvalter, bevarer og formidler vi fortiden? Historiefaget og den historiske bevisstheten om vår samtid trengs som sjelden før i en tid der ingenting som er basert på fornuft er beskyttet mot politisk maktvilje og nasjonale glorifiseringsprosesser.
