Debatt ● Knut Rio
Om Trump, museer og arkiver
Mens vi på museene har vært mest opptatt av at samlinger kan skades av brann, flom eller krig, så er det kanskje i fremtiden politiske regimer vi må se opp for?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I slutten av mars i år publiserte USAs president Donald Trump presidentordren «Restoring Truth and Sanity to American History». Dette var et direkte angrep på Smithsonian Museum i Washington og deres fremstilling av Amerikas natur- og kulturhistorie.
Det skal bli slutt på såkalte «ideologiske» fremstillinger av rase og kjønn, slik at «sannhet» i stedet kan bli gjenetablert — for at museene igjen kan «fokusere på storheten i det amerikanske folkets meritter og fremskritt, eller med hensyn til naturen, skjønnheten, overfloden og storheten i det amerikanske landskapet».
Man skal ikke ha noe av at negative ting som slaveriet, elimineringen av Amerikas urfolk eller klimaendringer belyses eller brukes i undervisning, eller at tidligere pionerer fra settler-tiden eller koloniseringen av landet bringes i vanære.
Dette utspillet går hånd i hånd med tilbaketrekning av bevilgninger på vaksineforskning, politisk tildeling av forskningsmidler, og sletting av forskningsdatabaser som ikke passer med regimets oppfatninger.
For oss som arbeider ved universitet og museer er nyhetene fra USA både sjokkerende og oppsiktsvekkende. Kanskje vi ikke kan ta for gitt at samlinger, databaser eller arkiver egentlig vil være beskyttet i fremtiden?
Mens vi på museene har vært mest opptatt av at samlinger kan skades av brann, flom eller krig, så er det kanskje i fremtiden politiske regimer vi må se opp for?
Det er over to hundre år siden det vitenskapelige prosjektet fant fotfeste i Norge. I 1825 sendte Wilhelm Frimann Koren Christie (1778—1849) ut sin invitasjon til å etablere Bergen sin første samling. Noen år tidligere var Oldsaksamlingen påbegynt i Christiania. Hans invitasjon til landets borgere om å delta i prosjektet var helt i opplysningstidens ånd:
«At Samlingen vil kunne tjene til at udbrede Lys i den norske Historie, og at redde fra Undergang Minder om Fortiden: at lære nøiere at kjende en eller anden af de Skatter, som Klipperne, Jorden eller Havet indeslutte, og at give Anledning til, at Landets Indbyggere høste Fordele af: at utbrede Smag og Sands for Naturens Studium.»
Dette var startskuddet for en omfattende innsamling og en museal bevegelse i landet som nå har vart i 200 år, en av de virkelig store ideene i vår tid. Innsamling har vært en slags dugnad i den vestlige verden, med det resultat at alskens små og store museum i dag har uvurderlige samlinger som til sammen danner grunnlag for moderne vitenskap og dermed vår forståelse av verden.
De fleste er kanskje ikke klar over at til grunn for all kunnskap om mineraler, planter og dyr så finnes det samlinger av såkalte holotyper. Dette er fysiske individer som danner utgangspunkt for artsbeskrivelsen — spredt rundt om i hele verden.
Innsamling har vært en slags dugnad i den vestlige verden, med det resultat at alskens små og store museum i dag har uvurderlige samlinger som til sammen danner grunnlag for moderne vitenskap og dermed vår forståelse av verden.
Alle de norske museene har sine typesamlinger som hver og en er helt essensiell for kunnskapen om verden. Denne verdensomspennende innsamlingen av arter har også har vært avgjørende for den økende erkjennelsen av vår tids truede biodiversitet.
Det er kun fordi man har samlet dem inn og satt arter i system at vi i dag er i stand til å diagnostisere planetens klima og forstå arters utryddelse.
Nå er jo mennesket den eneste arten som ikke har en holotype — ett enestående individ som representerer arten.
I stedet så har vi bygget opp enorme samlinger som viser menneskelig biologi, diversitet og skaperevne: samlinger av organer, skjelett, tenner, hele lagre av nedfrosne sædceller og eggceller, men først og fremst håndverk og kunst, redskaper og hellige gjenstander klassifisert som kulturarv og som på mange måter har blitt viktige typesamlinger for hele kulturer, samfunn, nasjoner eller regioner.
Lærdommen er at mennesket ikke har én enkelt natur, men mange, avhengig av hvor og når man lever.
Arkeologen Hein Bjerck påpekte nylige at samlinger og museumsgjenstander er ‘sovende kjemper’ — som alltid holder noe tilbake. De utspiller aldri det fulle potensialet av hva de kan være, hvilke sammenhenger de kan inngå i, eller hva de kan brukes til. Like lite i en dyp fortid, som nå, i vår tid.
Det er alltid nye måter å anvende tingene på — som kanskje er veldig fjernt fra det de opprinnelig var tiltenkt. Plutselig kan de våkne til liv og få ny betydning.
Nå er det jo dette blitt aktualisert med den motsatte hensikt hos Trump og hans angrep på vitenskapen. Presidenten vil stenge ned og renske vekk både arkivmateriale, kunnskap om virus og truede arter, og i det hele tatt begrepet ‘historie’ og kanskje også ‘vitenskap’ i det store og det hele.
Da blir jo de sovende kjemper dømt til en endeløs tornerosesøvn, og vi vil kanskje aldri se dem igjen.
Men poenget til Hein Bjerck er jo samtidig at det ikke er så lett å kontrollere samlingene. De har en egen evne til å tvinge seg frem i søkelyset igjen.
Det har å gjøre med at samlinger aldri egentlig er våre egne. De tilhører på en måte alltid noen andre. Naturviterne tenker jo at skapninger fra under havet eller oppe i luften er fra fremmede verdener. Arkeologene har samlet inn et enormt arkeologisk materiale fordi det skal belyse vår egen forhistorie — men sånn rent befolkningshistorisk så var jo ikke folkene i forhistorien i det hele tatt i slekt med oss i dag.
Og selv om for eksempel etnologiske bygdesamlinger beskriver noe så nært som våre besteforeldres tid, så føler vi jo veldig lite til fellesskap med dem. Likeså manuskripter, bilder eller levninger fra 1800-tallets borgerskap som vi jo har mye av her på museene: det er vanskelig for meg å identifisere meg med Christie og hans venner.
De er ikke samlet med tanke på oss her og nå, men med tanke på fremtiden.
Vi har en slags respektfull avstand til alt sammen: enten det nå er gjenstander brakt med hjem til Norge fra andre land, levninger fra historie og forhistorie, bergarter og fossiler fra millioner av år tilbake. De er ikke samlet med tanke på oss her og nå, men med tanke på fremtiden.
Dette medfører det viktige poenget at vi egentlig heller ikke kan bestemme over samlingene eller arkivene — slik Trump nå prøver på.
Trump vil selv holde styr på fortellingen om Amerika. Han vil derfor å slette databaser, rydde opp i arkivene og sensurere utstillinger. Dette minner litt om romerske keisere som passet på å risse over navnet til tidligere keisere og gjøre avbildninger av dem ugjenkjennelige.
Det hjalp jo ikke, og vi kjenner likevel i dag historien til alle keiserne.
Det er kanskje her vi bør advare våre egne politikere, om de skulle la seg påvirke av MAGAs popularitet. Samlinger og arkiv er ikke noe å tukle med, og bør ikke være redskap for ideologi eller politiske narrativ om verden.
Vitenskapens sovende kjemper utgjør selve verden slik den er — dens fantastiske diversitet og merkverdige historie — med de «Skatter som klippene, jorden eller havet omslutter» som Christie i sin tid skrev.
28. august arrangeres en panelsamtale om betydningen av samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen.
