Når forskning går ut over studentene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Institutter vil gjerne at forskere skal lykkes med å få eksterne prosjekter, både fordi forskning er en grunnpilar i akademia, og fordi det skaffer inntekter til instituttene. Når man søker om forskningsmidler fra for eksempel Norges forskningsråd, budsjetterer man vanligvis med frikjøp for de involverte forskerne. Hos oss er det normalt 50 prosent frikjøp for hovedforskerne i prosjektet, hvorav halvparten er frikjøp fra undervisningsplikten og resten (underlig nok) fra forskningsplikten. 

Det vil si at en forsker som er en hovedperson i et prosjekt, vanligvis underviser halvparten så mye som til vanlig. Dette må til for at man skal få tid til å drive et forskningsprosjekt. 

Forskningsrådet betaler altså i prinsippet for at undervisningen som forskeren ellers ville hatt, skal bli dekket, for eksempel av en vikar eller timelærer.

Debatt ● Are Bøe Pedersen

Hvilke forsknings­miljøer vil vi ha i fremtiden?

Problemet er at disse midlene ikke blir øremerket for den avdelingen som forskeren tilhører. Midlene går til instituttet, som kan disponere dem som de vil – de kan for eksempel bruke dem til å betale vikarer/timelærere for et helt annet fag, hvis de finner det for godt, eller til å dekke generelt underskudd på instituttet. Dette er standard praksis ikke bare på vårt institutt, men overalt på fakultetet. 

På vår avdeling for engelsk språkvitenskap har vi hatt NFR-prosjekter i en god del år. Vi har vært ganske flinke til å skaffe prosjektmidler. Og hittil har det stort sett, dog alltid med noe grumling og akkedering, løst seg med å få de timelærerne vi trenger for å dekke undervisningen slik at vi kontinuerlig kan gi et godt tilbud med tilstrekkelig undervisning og veiledning til studentene. 

Men nå er instituttet i økonomisk krise på grunn av det håpløse finansieringssystemet for høyere utdanning, og ønsker (ev. har blitt pålagt) å stoppe all bruk av timelærere. 

Debatt ● Christen Krogh

Skal vi mangle kritisk kompetanse når vi trenger den mest?

Samtidig har vår avdeling to ansatte ute i NFR-forskningsprosjekter, altså med frikjøp og dermed redusert undervisning. Det vil si at undervisningstimene de skulle hatt, enten må deles på de gjenværende (få!) kollegene, eller vi må kutte ned på undervisningen. 

Vi strekker oss langt for å få til det første alternativet, men vi klarer det ikke helt, for vi har mange studenter å ta oss av, spesielt på grunnivået, som vi for øvrig regner som svært viktig undervisning. Derfor må vi også kutte.

Dermed er vi altså i en situasjon der forskningsprosjekter har en konkret negativ konsekvens for studentene. Forskningsprosjekter er altså en direkte årsak til at studenter får mindre undervisning og mindre veiledning.

Jeg tror kanskje ikke det var sånn forholdet mellom forskning og undervisning egentlig var ment å være?

statsbudsjettet 2025

Realnedgang for universiteter og høgskoler, mer til fagskoler