Debatt ● Ragnar Gjengedal
Ny minister, nye muligheter
Den lille summen som er bevilget til flercampus-institusjoner står ikke i forhold til kostnadene ved å opprettholde aktiviteten på lite søkte studier, ofte på studiesteder med få studenter totalt.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi er mange som setter pris på Odmund Hoel som ny minister for sektoren. I den forbindelse vil jeg gjerne komme med et innlegg som inneholder synspunkt om finansiering av sektoren og studiesteder.
Som tidligere styremedlem ved Høgskulen på Vestlandet har jeg erfart litt om konsekvensene av finansieringsordningen i sektoren. Modellen baserer seg i stor del på at de institusjonene som tiltrekker seg mange studenter får økonomisk tildeling for produksjon av kandidater og studiepoeng.
For studiesteder som har få studenter gir dette seg konsekvenser i lavere inntekter til institusjonen. Modellen tar ikke tilstrekkelig høyde for at det er dyrere å utdanne samme type kandidat på et studiested med få studenter enn med mange. Foreleseren har samme lønn enten det sitter 10 studenter på Zoom og i klasserommet enn med 80 studenter. Variasjonen i tildelt arbeidstid for foreleser i arbeidsplanprinsippene som vi praktiserer på HVL, er begrenset ut fra studenttallet.
Tallet på forelesninger er også likt på samme studium. Kostnadene til areal er større i nye bygg og i større byer som i hele eiendomsbransjen for øvrig. Kostnadene ved å bruke areal dekkes av basisbevilgningen til institusjonene, uavhengig av om det er færre studenter enn planlagt ved studiestedet.
Modellen tar ikke tilstrekkelig høyde for at det er dyrere å utdanne samme type kandidat på et studiested med få studenter enn med mange.
Ragnar Gjengedal
Resultatet av finansieringsordningen er at dersom det er færre studenter ved studiestedet enn institusjonen trenger for å dekke utgiftene knyttet til fagmiljø og administrasjon, går studiestedet dermed i minus. Underskuddet som oppstår må dermed dekkes på et vis.
Dersom institusjonen ønsker å opprettholde aktiviteten på studiesteder med få søkere og reduksjon i studenttall må kostnadene med å opprettholde aktiviteten hentes fra andre kilder, slik at ikke utstrakt kryssubsidiering blir for belastende og demotiverende. For HVL sin del betyr dette i praksis at deler av aktiviteten på de minst søkte studiestedene må finansieres ved å omfordele internt i HVL. Dette vil ha som konsekvens at flere ved de større studiestedene må undervise mer og mange må forske mindre.
Rett nok er det i årets statsbudsjett bevilget en liten sum til flercampus-institusjoner, men dette står ikke i forhold til kostnadene ved å opprettholde aktiviteten på lite søkte studier, ofte på studiesteder med få studenter totalt. Dette betyr at departementet alt har anerkjent prinsippet. Det er bra for institusjoner som HVL og trenger å bli videre utviklet.
For HVL sin del er det stort sett en måte å finansiere studiesteder med få studenter på. Det er å sørge for intern overføring fra aktiviteten i Bergen. Dermed må noen ansatte i Bergen undervise mer og flere får mindre tid til forskning for å dekke underskudd ved studiesteder som har svekket rekruttering. Vanligvis har kryss-subsidiering blitt brukt til å finansiere forskning ved å bruke overskudd fra undervisning. Innad ved HVL i Bergen gir dette derfor frustrasjon blant mange faglig ansatte.
Styrene i institusjonene ønsker ikke lenger å redusere aktiviteten ved lite søkte studiesteder ettersom alle er redd for et nytt Nesna.
Ragnar Gjengedal
La oss håpe den nye ministeren kommer med en modell som pålegger institusjonene netto-regnskap per studiested med rett telling av studenter og studiepoeng. Da kan regningen for merutgiftene betales av (kommunal)ministeren heller enn ved å effektivisere større studiesteder.
Styrene i institusjonene ønsker ikke lenger å redusere aktiviteten ved lite søkte studiesteder ettersom alle er redd for et nytt Nesna. Dagens praksis er åpenbart politisk motivert, men er det bra for langsiktig utvikling av høyere utdanning i Norge.
