Debatt ● Øygarden og Hjellset
Nye stipendregler straffer seg
Hva skjer med dannelse, nysgjerrighet og tverrfaglig kompetanse hvis vi gjør høyere utdanning til en økonomisk risikosport?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nye stipendregler straffer utforskning i akademia - skal det koste å finne seg selv?
Regjeringens nye stipendregler belønner rask gjennomføring og fullførte grader, men straffer studenter som prøver, feiler og utforsker. Hva skjer med dannelse, nysgjerrighet og tverrfaglig kompetanse hvis vi gjør høyere utdanning til en økonomisk risikosport?
Den siste tiden har det vært en viktig debatt i Khrono om dagens studenter og akademia, med den foreløpig siste langlesningen av Anders Johansen, Store fri er over, publisert 28. september 2025.
Johansen belyser viktige sider ved det å være student – ikke bare som en som studerer, men som et menneske i utvikling. Han skriver om dannelsen som skjer ved å være tilknyttet et universitet, og konstaterer: Dagens studenter er ikke studenter slik som vi var det. Den akademiske kulturen vi kjente, er forsvunnet for lengst.
Fra og med studieåret 2025–2026 endrer regjeringen stipendordningen for studenter som mottar støtte fra Lånekassen. Mens dagens system belønner både oppnådde studiepoeng og fullførte grader, vil den nye ordningen prioritere studenter som fullfører hele grader, som bachelor- og mastergrader. Studenter på årsenheter og fleksible studieløp får dermed vesentlig mindre mulighet til å få omgjort lån til stipend. Begrunnelsen er de negative konsekvensene av frafall. SSB viser i en rapport publisert 11.2.2025 Hver fjerde student faller enten fra eller bytter utdanning i løpet av sitt første studieår. 12 prosent hadde frafall og 12 prosent byttet enten utdanningsinstitusjon eller studieprogram.
Disse tallene er uheldige både for samfunnet som trenger arbeidstakere og for utdanningsinstitusjonene, som får statlige bevilgninger avhengig av studiepoengproduksjon og fullførte studieprogram. Men hva tjener vi som samfunn på å «tvinge» unge mennesker til å fullføre en grad de kanskje ikke vil bli i? Endringen som nå trer i kraft, reiser spørsmål om rettferdighet og støtte til studenter som velger fleksible og ikke-gradgivende studieløp.
Frafallet er høyt, det vet vi. Men det er forskjell på å falle fra og å finne en ny vei.
Årsenheter og enkeltfag gir studenter mulighet til å prøve ut fagretninger før de binder seg til lange utdanningsløp. Noen samler poeng på vei mot en annen grad, andre finner ut at de har valgt feil – og velger på nytt. Dette er ikke sløsing, men en nødvendig del av dannelsesprosessen.
Å være student handler ikke bare om å skaffe seg en grad på raskest mulig tid; det handler om dannelse – prosessen der menneskets personlighet og perspektiver formes gjennom tid, refleksjon og ulike faglige møter. Johansen beskriver disse prosessene som noe som krever tid, refleksjon og møte med ulike perspektiver, og som har en betydelig egenverdi. Skal vi som samfunn virkelig gjøre akademia utilgjengelig for dem som trenger tid til å finne sin vei? Hva vinner vi på det, og hva taper vi?
Ja, vi trenger flere ferdigutdannede kandidater gitt at vi mangler sentrale yrkesutøvere – noe som faktisk er tilfelle, særlig innen profesjonsutdanningene. Men er løsningen å presse studentene gjennom på kortest mulig tid? Vi risikerer å miste dem som kunne ha blomstret med litt mer rom for utforskning. Dannelse skjer i møtet med ulike fag og perspektiver, ikke i et kappløp mot vitnemålet.
La oss ta et tankeeksperiment: Se for deg en student som først prøver seg på BI, sosialantropologi og historie før vedkommende bestemmer seg for sykepleiestudiet. Hvor mye taper samfunnet på det? Kanskje får vi da en sykepleier med flere perspektiver, en som virkelig brenner for faget og derfor blir værende i yrket på lang sikt. Kanskje er det nettopp denne typen bredde og refleksjon samfunnet trenger – også i yrker der vi i dag har et akutt behov for flere ressurser.
Harald Eia og Dag O. Hessen er eksempler på hvordan veien gjennom akademia kan bli til mens man går og hvordan ulike perspektiver kan bli verdifulle bidrag til samfunnet. Eia, kjent som komiker og samfunnsdebattant, har en akademisk bakgrunn som spenner over filosofi, matematikk og databehandling, noe som utvilsomt har gitt ham innsikt og perspektiver han bruker i sitt virke. Hessen, mest kjent som professor i biologi (ved Universitetet i Oslo) og uttalt ekspert i sammenhenger som omhandler hans fagfelt, har på sin akademiske reise også studert offentlig rett. Disse ulike faglige veiene har formet dem til reflekterte og allsidige tenkere.
Slike eksempler illustrerer hvordan fleksibilitet i akademia og tverrfaglige erfaringer kan bidra til å utvikle individer som ikke bare er eksperter innen ett felt, men som også kan se sammenhenger på tvers av fagområder. Dette er nettopp den typen bredde og dybde vi risikerer å miste hvis vi gjør høyere utdanning til en rigid og lineær prosess.
De nye stipendreglene sender et tydelig signal: Effektivitet skal belønnes, mens utforskning og refleksjon straffes. Men er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker å bygge? Et samfunn som prioriterer hastighet over dybde, og som ser på dannelse og tverrfaglighet som unødvendige luksuser? Utdanning handler ikke bare om å komme raskest mulig i mål, men om å utvikle individer som bidrar til et bærekraftig og klokt samfunn.
For å møte fremtidens utfordringer trenger vi ikke bare flere utdannede kandidater – vi trenger reflekterte og motiverte individer som har fått tid og rom til å finne sin plass. For vi som jobber i høyere utdanning vet at de mest reflekterte studentene ofte er de som har gått noen omveier. Å redusere støtten til fleksible og ikke-lineære studieløp er å svekke denne muligheten. Derfor må vi sikre at høyere utdanning fortsatt kan være en arena for utforskning, vekst og dannelse. Det er ikke bare studentene som taper på de nye stipendreglene – det gjør potensielt hele samfunnet.
Vi må spørre oss selv: Har vi virkelig råd til å gjøre høyere utdanning til en økonomisk risikosport?