Professor foreslår maks én artikkel per forsker i året

— Det har blitt en sport. Det er helt sykt, sier Anders Örtenblad ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Agder. 

I en ny meningsartikkel, publisert i et vitenskapelig tidsskrift, kommer han og en forskerkollega i Estland med flere radikale forslag om publiseringssystemet. Blant annet: 

• Sett et tak på hvor mange artikler forskere får lov til å publisere i året. 
• Fjern forfatternes navn på artikler, slik at det bare står navn på institusjonen de jobber ved.

Sammenligner med fabrikker 

Bakteppet er det som omtales som en krise i publiseringssystemet. Artikkelen tar for seg handelshøgskoler, men Örtenblad mener situasjonsbeskrivelsen i stor grad gjelder hele akademia. 

Institusjonene er blitt «publiseringsfabrikker», der det viktigste er å pumpe ut flest mulig artikler i høyt rangerte tidsskrifter, ifølge forfatterne. Forskere blir utbrente, og mye av forskningen blir aldri lest eller sitert. Systemet er ekstremt individorientert og konkurransepreget. Forfatterne mener det i akademia er for mye oppmerksomhet på publisering, på bekostning av andre ting. 

— Jobber du på en handelshøgskole, kreves det av hver faglig ansatt at du skal kunne spille på Barcelonas A-lag i fotball, sier Anders Örtenblad.

Artikkelen har han skrevet sammen med Riina Koris ved Estonian Business School. Den er publisert i Management in Education.

Ifølge de to er publiseringskrisen så dyp at den ikke kan løses internt av sektoren.

tidsskrifter

Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell

Kun en artikkel annethvert år?

I artikkelen foreslår Örtenblad og Koris at forskere «kun skal få lov til å publisere én tekst (artikkel, bokkapittel eller bok) hvert år, eller muligens til og med kun annethvert år (....)».

— Hva er tanken bak det? 

— Det er for å ta vekk muligheten til å publisere 18 eller 50 artikler i året. Å fokusere mer på innholdet i stedet. Og fjerne muligheten til å presse opp tempoet og konkurransen. Da jeg startet i akademia for 35 år siden, kunne man publisere én eller to artikler i året, og det var kjempemye. I dag er det ingenting, sier han.

— Jeg vet om folk som sier at de heller vil skrive tre korte bokkapitler enn ett langt. Først skjønte jeg ingenting. Men så skjønte jeg at det var for å få flere publiseringspoeng. 

Kan gjøre andre ting enn å publisere 

I artikkelen skriver de at det er en «global overproduksjon av forskningsresultater», at altfor mange artikler inneholder lignende argumenter og at svært mange artikler aldri blir sitert.

«I stedet kunne de svært produktive forskerne gjøre andre ting enn å publisere — de kunne arbeide enda mer med den ene artikkelen i året for å øke relevans og originalitet, og i tillegg sørge for at forskningen deres også blir formidlet utenfor akademia. I tillegg kunne de hjelpe kolleger og yngre forskere med deres arbeid og kanskje også undervise mer, slik at også studentene får glede av deres genialitet», skriver de. 

Mange i akademia har, som Örtenblad og Koris, tatt til orde for færre, men bedre artikler. 

Dette var også en av regjeringens begrunnelser da den i fjor fjernet de såkalte tellekantene, altså økonomisk belønning for å publisere artikler

— Har du én kjempegod publikasjon hvert femte år, skal du være stolt, uttalte nobelprisvinner May-Britt Moser i 2022.

Antall publiserte vitenskapelige artikler i verden økte med nesten 50 prosent fra 2016 til 2022. 

— Da må jeg slutte å jobbe i februar

Professor emeritus Petter Gottschalk ved Handelshøyskolen BI synes imidlertid forslaget er dårlig. Han har i flere år vært blant Norges mest publiserende forskere. I fjor publiserte han 14 vitenskapelige artikler og var eneforfatter på fire monografier, ifølge databasen Cristin. 

— Da må jeg slutte å jobbe i februar, for da har jeg fylt opp kvoten, så jeg får dra til Syden resten av året. Det er helt latterlig å sette et tak på hvor mye en kan publisere, sier han. 

Gottschalk er med på at de som publiserer veldig mye, kanskje skulle anstrengt seg for å publisere litt færre og bedre artikler. Men ifølge ham er problemet heller de som ikke publiserer noe.

— Innimellom hjelper jeg folk i gang og skriver sammen med dem. Det er skriveproblemer: Det å finne formen, hvordan man i det hele tatt gjør det, som er utfordringen for de fleste. Utfordringen er ikke at det blir for mye. 

— Vi må gjøre noe

Men hvordan skal man i praksis regulere antall artikler per forsker?

— Ærlig talt har jeg ikke noe godt svar på det. Alle forslagene våre er ikke 100 prosent gjennomtenkt så de kan passe i en praktisk situasjon, men mer for å skape debatt, sier Anders Örtenblad.

— Så staten skal gå inn og si at norske forskere ikke kan publisere mer enn én artikkel i året. Minner ikke det om sensur?

— Jo, det kan jo det. Som vi skrev i artikkelen, kan dette sikkert oppleves som kontroversielt. Men vi føler at vi må ta i. Vi må gjøre noe. Det går alltid også an å dele sine ideer med kolleger: «Jeg har skrevet mine artikler i år, så gir jeg deg denne ideen». I dag er det et så ekstremt fokus på individene. Hvis det i det hele tatt skulle vært en sport, burde det vært mer en lagsport.

publisering

Disse forskerne publiserer mest i Norge

Foreslår anonyme artikler 

Et annet radikalt forslag er å rett og slett la forskerne publisere artikler anonymt. I stedet for navnet på forskerne, oppgis bare navnet på stedet de jobber. 

«Vi forstår at dette kan høres vanvittig ut for noen (om ikke de fleste), særlig for dem som bygger hele sin identitet på individuelle prestasjoner. Men ideen vil utvilsomt kunne skape en betydelig endring i dagens arbeidsmiljø ved handelshøgskoler. Den bygger på tanken om at ethvert individ nødvendigvis eksisterer i en kontekst, bestående av forskningskolleger man diskuterer sine forskningsidéer med, og undervisningskolleger som tar seg av de pedagogiske oppgavene. Dermed frigjøres mer tid for forskerne til å engasjere seg i forskning», skriver de to forfatterne. 

Tanken er at hvis man tar bort navnene, tar man bort noe av presset om at alle skal publisere så mye i topptidsskriftene, sier Örtenblad.

Belønning for å hjelpe kolleger

Forfatterne foreslår også et såkalt regressivt belønningssystem, der man får full pott — for eksempel i form av publiseringspoeng — for den første artikkelen man skriver, men at belønningen deretter faller. 

En annen måte de foreslår å endre belønningssystemet på, er å belønne forskere som hjelper eller støtter sine kolleger. For eksempel når en erfaren kollega hjelper en mindre erfaren kollega med å publisere i et anerkjent tidsskrift. 

De vil også innføre et krav om at alle vitenskapelige artikler skal formidles i relevante ikke-akademiske kanaler som aviser, blogger og lignende. I dag når forskning nesten aldri utenfor akademia, ifølge artikkelen. 

Dystert bilde 

Forfatterne tegner et dystert bilde av dagens situasjon. 

Rangeringer og akkrediteringsorganer driver fram et ensidig fokus på kvantitet og siteringer, snarere enn kunnskapsutvikling eller samfunnsbidrag. 

Resultatet er et «verdensmesterskap i artikkelskriving», der «publiser eller dø» er normen og forskere mister status og jobber hvis de ikke henger med. 

Presset fører til stress, utbrenthet og dårlig psykisk helse. Akademia oversvømmes av irrelevante eller repetitive artikler, hvor mange aldri blir sitert.

Unge forskere trekkes inn i en kultur som belønner de som klarer å «game systemet».

— Situasjonen er uholdbar, sier Anders Örtenblad.

publisering

Forskere publiserer mindre enn før. Denne høgskolen er i tet