Framtiden for islamstudier i Norge

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Norge står vi foran et betydelig kunnskapshull når det gjelder islamsk intellektuell tradisjon, til tross for at feltet blomstrer i andre deler av Europa. Det betyr også at vi mangler kunnskap om vesentlige deler av verdens vitenskapshistorie, og om forhold mellom religion og vitenskap generelt. 

Å legge til rette for studier av islamsk intellektuell tradisjon kan derfor berike norsk vitenskap utover islamstudier i seg selv, skal vi argumentere her.

I Tyskland, Nederland, Storbritannia og Frankrike studerer mange forskere klassiske islamske tekster og deres resepsjonshistorie på originalspråk, mens norske universiteter har satset lite på å bygge fagmiljøer som kombinerer språkkompetanse, teoretisk analyse og tekstnær forståelse. 

Vi mangler derfor systematisk kunnskap om islamsk litteratur og dens kontekst: de islamske vitenskapene og disiplinene (ʿulūm, sing. ʿilm) og deres utvikling i fortid og nåtid.

Frankrike

Anerkjent islam-forsker frikjent for «forsvar av terrorisme»

Med islamske disipliner mener vi fag som fiqh (juss og lov), aqīda (troslære), kalām (dialektisk forsvar av teologien), tafsīr (koraneksegese), ḥadīth (profetens tradisjoner), og taṣawwuf/tazkiya (åndelig renselse), som alle forutsetter arabisk språkvitenskap. Dertil kommer viktige klassiske «støttefag» som taʾrīkh (historie), sīra (biografi), siyāsa (statsvitenskap) og ādāb (etikk), som blant annet viser hvordan muslimske lærde har analysert og skrevet islams historie, inkludert imperiers administrasjon. 

Fagene er systematisk utviklet kunnskap forankret i teoretiske paradigmer og metoder, og utgjør den levende islamske kunnskapstradisjonen.

Å studere denne kunnskapstradisjonen er forskjellig fra etnografiske studier av muslimske miljøer og generell samfunnsvitenskapelig forskning på muslimer i Norge, som har blitt og fortsatt forskes på i norske universiteter. Det er også forskjellig fra religionsvitenskap, som kombinerer samfunnsvitenskapelige og humanistiske tilnærminger, noe som også kjennetegner teologiske islamstudier. 

Det at de islamske disiplinene mangler både som undervisningstilbud og forskningsfelt etterlater et betydelig kunnskapshull både i norske islamstudier og i generell vitenskapshistorie. 

Debatt ● Zeshan Ullah Qureshi

Jeg er forsker, ikke imam

Islamske klassiske disipliner omfatter nemlig humaniora i form av språkvitenskap, teksttolkning og hermeneutikk, teologi, etikk og historie; juss og rettsteori; og samfunnsvitenskap.

I dag ser situasjonen slik ut: 

Ved Universitetet i Oslo er arabiskundervisningen tilknyttet Det humanistiske fakultet, med religionsvitenskap og Midtøsten studier, ikke Det teologiske fakultet. Arabisk aktualiseres primært for bredere Midtøsten-studier (politikk, kultur, allmenn litteratur), og kun i begrenset grad for fag som fiqh, aqīda, tafsīr og ḥadīth, som undervises i noen grad innen teologiske islamstudier.

Ved NTNU undervises det bare overfladisk i disse fagene, selv om Ulrika forsker på Koranen og tafsīr der, fordi NTNU mangler språkkurs og andre rammeforutsetninger. 

Ved MF vitenskapelig høyskole hvor Zeshan forsker, er arabisk filologi tilgjengelig via Norsk filologisk institutt, men fag om islamske disipliner er mangelvare.

Universitetet i Bergen har arabiskundervisning, men der er også søkelyset på de islamske disiplinene begrenset. Til tross for det, er forskningsprosjektet CanCode å finne ved Institutt for fremmedspråk med fokus på fiqh, så dette er et steg i riktig retning.

Debatt ● Ulrika Mårtensson

Religionspolitikk og teologi i akademia

En sammenligning med Ulrikas hjemland Sverige viser omtrent samme situasjon for disiplinene, mens arabisk språk ser ut til å være noe bedre integrert i programmene for både religionsvitenskapelige og teologiske islamstudier ved universitetene i Uppsala, Lund og Stockholm enn ved tilsvarende norske institutt.

Situasjonen forklares av samfunnsvitenskapelige og humanistiske tilnærminger og teorier innenfor både religionsvitenskap og teologi ved norske og skandinaviske universiteter. Nettbaserte kursplaner fremhever ofte forskjellen mellom religionen islam og det vitenskapelige studiet av den. Nettopp fordi de islamske disiplinene er «islamske» og dermed «religion», utelukkes de fra det som regnes som et vitenskapelig studium av islam.

Norske studenter og forskere lærer derfor om islam gjennom sekundære, teoretiske perspektiver, uten å møte islamske tekster i deres originale kontekst: disiplinene. 

I de tilfellene der man studerer tekstene, nærleser man dem svært sjeldent fra A-til-Å, slik man gjør ved islamske universiteter. Man kommer ofte først i direkte kontakt med tekstene i forskningssammenheng, ikke i grunnutdanningen. 

humaniora

65 humaniora-fag er lagt ned de siste 20 årene

Samtidig er Zeshans erfaring fra islamske universiteter at nærlesing av disiplinenes tekster på originalspråk gir en dybdekunnskap som ikke kan erstattes av andre modeller og teorier.

Vi mener derfor at fremtidens islamstudier i Norge bør kombinere språkkompetanse, kunnskap om disiplinene, og nærlesning, med teoretisk og kontekstualiserende forskning. 

Litt mer dristig kunne man se for seg Norge som et internasjonalt referansepunkt, et land hvor man kan forstå islam både innenfra de islamske disiplinenes teorier og metoder, og gjennom teorier og metoder fra vestlig humaniora og samfunnsfag. 

Hvis slike program utvikles grundig og systematisk kan de lede til nye oppdagelser om forhold mellom islamske og vestlige fagdisipliner, og mellom religion og vitenskap generelt. Det ville ha vært banebrytende i nordisk sammenheng, og også i Europa (muligens med unntak for SOAS).

Muligheten er der, men det krever stor satsing og samarbeid i norsk akademia, og med islamske universiteter og akademier. 

Debatt ● Heidi Østbø Haugen

Columbia-universitetet: Når akademisk frihet blir ofret

En slik satsing ville bli utfordret av «the crisis of the humanities» som preger vitenskapsdebatter i Norge og internasjonalt, med politisk press mot humanistiske fag og begrensede ressurser. 

Likevel er det nettopp nå behovet for fordypede islamske studier er særlig tydelig. Islam er en del av nordiske og europeiske samfunn, kulturelt, religiøst, politisk og intellektuelt, og forskere med kompetanse på klassiske islamske disipliner er nødvendige for å forstå og formidle denne levende tradisjonen.

Fremtiden for studiet av islam i Norge kan bli lys, og humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag kan styrkes dersom vi våger å bygge bro mellom islamske og vestlige fagdisipliner.

Debatt ● Christine Meklenborg Nilsen

Ved å nedprioritere fremmedspråk setter Norge seg på sidelinja internasjonalt