Religionspolitikk og teologi i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Her i Khrono har Gabriel-Carlos Matos og Zeshan Ullah Qureshi bidratt med ett viktig korrigerende perspektiv i debatten om MF vitenskapelige høyskole, islam, og ansettelsen av Qureshi: MF er en vitenskapelig høyskole, ikke en kristen menighet, og Qureshi er en forsker, ikke en «imam» eller religiøs leder. 

Perspektivet synliggjør derved hvordan kritikerne som startet debatten har dreid den til å handle ikke om vitenskapelige kriterier, men om MFs kristne identitet og islam, altså «religion».

Debatt ● Zeshan Ullah Qureshi

Jeg er forsker, ikke imam

Fordi religion er avgjørende for kritikerne vil jeg ta det temaet videre, med søkelys på forholdet mellom religionspolitikk og teologi. Det forholdet skal jeg prøve å analysere gjennom den britiske statsviteren Anthony Smith og den nylig avdøde tyske filosofen Jürgen Habermas.

Ifølge Anthony Smith er religion en av de viktigste kildene til «nasjonal identitet». Nasjonale identiteter er gjenstand for kontinuerlige og til dels motstridende tolkninger, avhengig av hvem som tolker. 

Ta Norge som eksempel. Meget forenklet kan man si at kongemakten i Norge fra middelalderen definerte landet som katolsk kristent, men med Reformasjonen skiftet til evangelisk-luthersk identitet, omsider Den norske kirke. Grunnloven fra 1814 tillot derfor verken katolske munkeordener og jesuitter eller jøder opphold i landet. 

Så kom gradvis økende religionsfrihet, kronet med undertegnelse av Europakonvensjonen for menneskerettigheter 1953 og inkorporeringen av den i norsk lov 1999. I 2017 skilte staten og Den norske kirke lag. 

Debatt ● Gabriel-Carlos Matos

Kunnskap svekkes ikke av mangfold, Selbekk

Samtidig har muslimer ankommet riket siden 1970-tallet, og islam er i dag den nest største religionen i Norge (som i Europa). Utviklingen avspeiles i nasjonale teologistudier, fordi teologi er det akademiske fag som utvikler doktrine i nært, men iblant anspent, forhold til statens religionspolitikk. 

UiO har siden omtrent 2010 introdusert teologiske islamstudier ved sitt Teologiske Fakultet, mens MF som kirkelig teologisk fakultet og omsider vitenskapelig høyskole har begynt litt seinere.

Så kommer vi til MFs PhD stipendiat Zeshan Ullah Qureshi. 

Hans avhandling ser ut til å være midt i blinken for MF: den behandler den muslimske eksegetiske hovedkilden til den engelske juristen og anglikanske misjonæren George Sales (d. 1736) oversettelse av Koranen, som har hatt stor betydning for europeiske og nordamerikanske opplysningstenkere. Avhandlingen er også del av et større, ERC-finansiert forskningsprosjekt om europeiske Koranoversettelser fra middelalderen til moderne tid. 

religion

Redaktør går hardt ut mot bønnerom og muslimer ved kristen høgskole

Likevel mener debattørene at Qureshi ikke burde blitt ansatt ved MF. Med Smiths perspektiv kan man se både avhandlingen og det større prosjektet som uttrykk for inkludering av islam i europeisk identitet, som religion og del av europeisk idéhistorie. 

For de som identifiserer Europas nasjoner og Norge som først og fremst kristne kan slik forskning utfordre «nasjonal identitet». Andre syns simpelthen at man i det minste kunne bevare MFs identitet som kristen norsk kirkelig fakultet, nå som islam ellers er på banen overalt.

En annen side av kritikken mot ansettelsen av Qureshi er hans bakgrunn i organisasjonen Islam Net, og eksamen i islamsk dogmatikk og juss fra universitetet i Medina. Det er her jeg vil bruke Jürgen Habermas, særlig hans teori om det «post-sekulære» samfunn og «post-metafysisk» tilnærming. 

Ifølge Habermas legitimeres liberalt demokrati ved borgernes brytning av interesser og argumentasjon i den offentlige sfære. Men europeiske offentlige sfærer utelukker religiøse og kulturelle grupper av borgere, som bruker andre referanserammer enn de etablerte og «godkjente». 

Denne lukketheten truer legitimiteten til det liberale demokratiet. Internasjonale kriger og konflikter forklarer en del av problemet, da disse gruppene blir identifisert som mulig truende, men det har også intellektuelle årsaker. 

Habermas sin løsning er derfor et «post-sekulært» samfunn: det er sekulært i styreskikk og lov, men inkluderer grupper med interesser som er grunnet i religion. «Post-sekularitet» innebærer også at offentlig debatt inkorporerer ikke-sekulære rammer og argumenter, og dermed må reflektere over sin egen sekularitet istedenfor å ta den for gitt. Dette forutsetter en «post-metafysisk» tilnærming, der det ikke bare er sekulære teorier om første prinsipper som gjelder, men også religionsfunderte ditto. 

religion

Tro og bønn på campus: Her kommer spesial­bestilte matter fra India

For at få til dette kreves en oversettelsesprosess, der «sekulære» borgere er beredt å lytte til «religiøse» borgeres interesser og argumenter, og «religiøse» borgere er beredt å bruke allment kjente begreper for å oversette sine rammeverk.

Betraktet gjennom Smiths og Habermas sine teorier ser det meget velegnet ut at det nettopp er MF, med sin arv som kirkelig fakultet, som ansatte Zeshan Ullah Qureshi, med bakgrunn i Islam Net og eksamen fra universitetet i Medina. 

Møtet mellom MFs kirkelige teologer og Qureshi med sin utdanning fra et av den islamske verdens ledende universitet ser ut til å være en flott mulighet for dialog og debatt, om forskningsprosjekter, men også om forholdet mellom religionspolitikk og teologiske utdanninger. 

INNLEGG FRA STIPENDIATER

Ikke fordi Qureshi personlig har forrang fremfor andre norske muslimer i å representere islam, men fordi det er prinsipielt viktig at forskere og studenter innenfor islamsk teologi i Norge er godt kjent og i dialog med program, fag og språk ved islamske universitet og akademier. Universitetet i Medina i Saudi-Arabia er bare et av mange. 

Samme prinsipp gjelder for religionsvitenskapelige islamstudier, selv om formålet er annerledes. Hvis MF utvikler den tilnærmingen kunne de bli banebrytende innenfor både europeiske teologiske islamstudier, og europeisk liberalt demokratisk religionspolitikk. 

På sikt kan det bety at europeiske islamske universitetsprogram fristilles fra sine kristne teologiske «adoptiv-institusjoner», men da er dialogen allerede vel etablert, både nasjonalt og internasjonalt.

innvandring

Hun frøs da hun kom til Norge i 1976. Nå kjenner hun på en annen kulde