Hun frøs da hun kom til Norge i 1976. Nå kjenner hun på en annen kulde 

— Havlukt er som Chanel nummer 5 for meg, sier Rania Maktabi. 

Professoren vokste opp i havnebyen Beirut i Libanon. Midtøstens Paris, ble byen lenge kalt. Maktabi beskriver hovedstaden som en kosmopolitisk verdensby, der det kom folk fra hele verden. En moderne by samtidig som den er en av verdens eldste byer. 

Hun beskriver barndommen som fin. Hun gikk på den sekulære skolen Greenfield College tidlig på 1970-tallet og lærte ikke så mye om religion. Libanon er en stat med et mangfold av religiøse grupper som sverger til enten islam, kristendom eller jødedom. 

— Skoleområdet var omgitt av palestinske flyktninger. Vi kunne se Shatila-leiren fra vinduet i klasserommet. Der var det små barn som trente til å bli soldater. 

Maktabi forteller at palestinerne bodde i blikkskur omgitt av vakre furutrær midt på denne tida. Noen år seinere, i 1982, ble folk i Shatila og i naboleiren Sabra utsatt for en massakre. Kristne falangister drepte over 2.000 flyktninger uten at israelske styrker, som hadde kontroll over leirene, grep inn. 

— Jeg husker veldig sterkt at jeg skjønte at jeg hadde det bedre enn disse barna. Jeg så at de var fattigere enn oss. Jeg ble bevisst dette som barn uten at noen fortalte meg det. Jeg så det, forteller hun. 

Måtte flykte

Selv tilhørte hun det hun kaller lavere middelklasse. Familien bodde i en leilighet ikke så langt fra havneområdet i den vakre byen. 

Faren var en handelsmann og drev en teppebutikk i Beirut. Da urolighetene startet i Libanon, ville han komme til Norge, et trygt land. Onkelen hadde allerede etablert seg der i Oslo flere år tidligere. 

— I 1975 dro vi på ferie til Norge for å se om vi kunne tenke oss å bo der. Mamma var helt imot, men vi hadde det hyggelig før vi dro hjem. 

Så smalt det. Uroen våren 1975 utviklet seg til en full borgerkrig. Faren dro tilbake til Norge, mens resten av familien bodde i en krigssone i Beirut fordi mora nektet å bli med. Men etter fire måneder innså hun at her var det ikke mulig å være lenger. 

Maktabi begynte på den franske skolen i Oslo. Familien var fast bestemt på at de skulle dra tilbake etter kort tid, men borgerkrigen bare vedvarte og de ble værende. 

akademisk karriere

Kom fra Indonesia til Norge som enke og alenemor. Nå er hun professor

Sorgen over det forlatte

De kom til Norge i januar 1976. Det var veldig kaldt, husker Maktabi, som da var 12 år. 

Etter hvert flyttet familien til en leilighet på Frogner og Maktabi fikk tre måneders norskopplæring i en fremmedspråkklasse på Veitvet skole i Groruddalen. Deretter gikk hun et par år på Uranienborg skole. 

— Jeg tok T-banen fra Majorstua til Veitvet og så hvor annerledes bydelene var. Jeg lærte mye av å se på forskjellene på arkitektur, gater og skolemiljø i Oslo Vest og Oslo Øst på nært hold.

Maktabi var skoleflink og fant seg fort til rette, også da familien flyttet til Fredrikstad i 1978. 

— Men det som jeg slet med, var sorg. Det var en sorg over å forlate noe som er kjært, gata, vennene mine, skolen, slekta, luktene og maten. Den sorgen ligger der og dukker fortsatt opp i ny og ne etter 50 år. 

Denne sorgen kjenner hun også igjen når hun ser andre som har flyktet til Norge.

— Det er mye sorg hos menneskene rundt oss i det mangfoldige Norge i dag, selv om de fleste er takknemlige for å bo i et fredelig land. 

Debatt ● Rania Maktabi

Beirut, mon amour

— Iskalde drag

Maktabi er statsviter og arbeider i dag som professor ved Høgskolen i Østfold. Hun forsker blant annet politiske forhold i Midtøsten med fokus på arabiske kvinners rettsstilling. Statsborgerskap, statsbygging og medborgerskap er sentrale forskningsfelt. 

Mens statsborgerskapet er formelt, er medborgerskapet summen av alle rettigheter man har som innbygger i et samfunn, forklarer hun. Medborgerskapet er tilsynelatende uformelt fordi det ikke «synes» i form av for eksempel et pass, og er noe som utøves. 

Hun mener at dette er det viktig å reflektere over i norsk sammenheng. 

— Jeg bekymrer meg over de iskalde og ekskluderende dragene som blåser opp innbilte trusler omkring innvandrere og flyktninger. Den siste innvandringsdebatten som blusset opp i media like før jul i fjor, er hardere og mer aggressiv enn jeg noen gang husker den. 

Debatt ● Jörn Klein

Når vitenskapen rammes av krig

Fredagspilsen

Regjeringa varslet at den vurderer asylmottak i utlandet og en strammere innvandringspolitikk. Den støttet også et dansk forslag om å ha større mulighet for å utvise kriminelle utlendinger.

Maktabi mener debatten er en sammenblanding av ulike sider ved integrering og innvandring. 

Ifølge professoren blir medborgerskap da fruktbart som begrep for å beskrive, analysere og forstå et fellesskap der vi er innbyggere og borgere på tvers av tilhørighet knyttet til klasse, religion, etnisitet og språk. 

Hun viser til at et medborgerskap kan være tykt og tynt. Et tykt medborgerskap er et aktivt ett og skapes ofte i fellesskap med andre i offentlige rom. 

— Det skjer gjennom å delta i stort og smått, skole, helsestasjon, idrett, musikk, lokalpolitikk, dugnad og fredagspilsen, you name it. 

Poenget til Maktabi er altså at det er gjennom utøvelsen av medborgerskap at folk kan kjenne tilhørighet og føler seg inkludert. 

Vil ha mer inkludering

Rania Maktabi er opptatt av akademias rolle og ønsker seg et løft for akademisk medborgerskap. 

— Vi trenger å minne hverandre på at vi utøver akademisk medborgerskap daglig innenfor de høyre utdanningsinstitusjonene. Akademia spiller en vesentlig rolle i arbeidet med integrering, særlig på bachelornivå. 

Hun peker på at Høgskolen i Østfold blant annet ruster opp velferdsstatens førstelinje med utdanning av lærere, sykepleiere, ingeniører, teknikere, sosialarbeidere og vernepleiere. 

— Det handler om å ha et fellesløft for akademisk medborgerskap for å inkludere så mange som mulig inn i det norske demokratiet og ut i arbeidslivet. 

Ifølge Maktabi bør de argeste innvandringskritikerne ta kunnskapen om medborgerskap til seg. 

— Vi lever i et av verdens aller rikeste og tryggeste land. Krig og konflikt er grusomt og det angår oss. Men det er ikke tilstander som kommer til å dukke opp i Norge fordi medborgerskapet her er møysommelig bygd opp over flere hundre år, og er et tykt medborgerskap. 

— Løft blikket ditt

Maktabi beskriver Norge som et veldig regulert, åpent og demokratisk samfunn. 

— Men så lager man ramaskrik over problemer med integrering, som bunner i andre ting som fattigdom, høyere priser på energi- og basisvarer, og større gap mellom de rikeste og de minst bemidlete i samfunnet, argumenterer hun. 

— Snakk om å lage mer trøbbel enn nødvendig. Løft blikket ditt, se på deg selv som en veldig privilegert borger. Det er rom til alle og her trengs det flere hender. 

— Dagens debatt handler vel mye om kriminalitet og erfaringene fra Sverige med det som er kalt «svenske tilstander», og at noe må gjøres med disse problemene?

— Ja, det er riktig, men innvandringspolitikken har vært veldig annerledes i Norge enn i Sverige og Danmark. I disse to landene har for eksempel boligpolitikken vært mer preget av segregering. Jeg forsker ikke på innvandring, men min erfaring er at innvandrere og flyktninger i Norge er spredt mer rundt i landet. 

Integreringspolitikken i Norge har vært vellykket, mener professoren, og viser til introduksjonsprogrammet og lovfestete rettigheter til norskopplæring, selv om det alltid er rom for forbedringer.

Rania Maktabi sier at når det akkes over hvor ille det står til med innvandring og integrering i Norge, så setter hun på musikk av Karpe.

— Jeg fryder meg over språkmangfoldet, lekenheten, motet og vidsynet de har brakt inn i det norske samfunnet. Spanske Rosalia har gjort noe liknende. Min visjon om akademisk medborgerskap i et mangfoldig Norge, er en tørrere variant enn musikernes, men jeg liker å tenke på at vi spiller i samme humanistiske orkester.