Debatt ● Jörn Klein
Når vitenskapen rammes av krig
I dag treffer krig og konflikt bokstavelig talt forskningsinstitusjoner — laboratorier ødelegges, unge forskere drives på flukt, og akademiske fellesskap fragmenteres. Dette et reelle dilemmaer — med to lærdommer for Norge.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Norge har flere universiteter den siste tiden valgt å fryse eller avslutte samarbeidsavtaler med israelske partnere. Universitetet i Sørøst-Norge har sagt opp utvekslingsavtaler med University of Haifa og Hadassa College. OsloMet har lagt avtalen med University of Haifa «på is».
Videre har Universitetet i Stavanger avsluttet sine avtaler og vedtatt å ikke inngå nye så lenge krigen pågår. Ved Universitetet i Bergen stemte styret mot en generell boikott, men Det juridiske fakultet har likevel sagt opp utvekslingsavtalen med Tel Aviv University.
Slike tiltak kalles gjerne ikke «boikott», men effekten er den samme: nettverk rives opp, studenters utvekslingsmuligheter forsvinner, og forskningssamarbeid blir et politisk virkemiddel.
Intensjonen er ofte solidaritet, men vi må spørre: Hvem rammes mest? De forskerne og studentene som ønsker dialog og akademisk fellesskap — eller staten som politikken er ment å presse?
Vitenskap lever av internasjonalt samarbeid og utveksling. Laboratorier, konferanser og nettverk er bygget på en grunnleggende idé om at kunnskap kjenner få grenser. Men hva skjer når krig og konflikt bokstavelig talt treffer forskningsinstitusjoner — når laboratorier ødelegges, unge forskere drives på flukt, og akademiske fellesskap fragmenteres?
Et ferskt eksempel er rakettangrepet på Weizmann-instituttet i Israel i juni 2025, der flere laboratoriebygninger ble truffet og ødelagt. Selv om ingen liv gikk tapt, gikk forskningsarbeid av flere tiår tapt på få minutter.
Hendelsen illustrerer en smertefull sannhet: Krig rammer ikke bare sivile og infrastruktur, men også det intellektuelle grunnlaget samfunnet bygger fremtidig utvikling på.
Historien er full av eksempler på hvordan kunnskap har gått tapt i krig og konflikt. Biblioteket i Alexandria er kanskje det mest kjente symbolet, men listen er lang: kulturarv ødelagt i Irak og Syria, arkiver og universiteter rammet i Ukraina, og forskningssamarbeid som brøt sammen under andre verdenskrig.
Historien er full av eksempler på hvordan kunnskap har gått tapt i krig og konflikt.
Felles for disse eksemplene er at tapet ikke kan måles i penger alene. Når data, prøver, arkiver og intellektuelle miljøer går tapt, mister vi mer enn murstein og metall — vi mister menneskehetens kollektive hukommelse og fremtidige muligheter.
Også i Norge finnes sårbarhet. Vi tenker sjelden på det, men våre egne laboratorier, biobanker og arkiver kan rammes — ikke nødvendigvis av krig, men av brann, flom, cyberangrep eller geopolitisk uro.
Da nasjonale forskningsinfrastrukturer er bygget opp gjennom tiår med fellesskapsmidler, er deres sårbarhet et felles ansvar.
Vitenskap kan også bli et strategisk mål i krig. Forskningsinstitusjoner kan oppfattes som en del av et lands teknologiske og politiske makt. Dermed kan kunnskapsmiljøer trekkes inn i konfliktlinjer de selv ikke ønsker å være en del av. Dette gjør forskere til både symbolske og reelle mål.
Vi har sett dette tidligere i Europa. Under andre verdenskrig ble forskere enten tvunget inn i regimers tjeneste eller drevet i eksil. I nyere tid har russiske og ukrainske forskere mistet samarbeidspartnere, stipend og tilgang til forskningsinfrastruktur. I Gaza, Israel, Libanon og Iran har universiteter, laboratorier og biblioteker vært mål eller ofre for angrep.
Vitenskapens styrke ligger i dens grenseløshet. Norske forskningsmiljøer er tett vevd inn i europeiske og globale nettverk. Det gjør oss sterke, men også sårbare.
Når krig bryter ut, rammes ikke bare bygninger, men også tilliten som ligger til grunn for samarbeidet. Akademiske boikotter, avbrutte prosjekter og utestengelser kan rive opp forbindelser som har tatt tiår å bygge.
Her ligger paradokset: Vi reagerer på krigshandlinger ved å bryte båndene til dem som mest av alt trenger kontakt med resten av den akademiske verden. Når vi fryser avtaler med israelske eller palestinske universiteter, risikerer vi å forsterke isolasjon, snarere enn å fremme fred og forståelse.
Samtidig må vi stille ubehagelige spørsmål: Hvor går grensen mellom legitimt forskningssamarbeid og utilsiktet støtte til autoritære regimer eller militær aktivitet? Hvordan sikrer vi at norsk og europeisk forskning ikke misbrukes i konflikt?
Og hvordan kan vi opprettholde kontakt med enkeltforskere i land der regimer står i veien for akademisk frihet?
For Norge er lærdommen todelt.
For det første: Vi må styrke beredskapen for å beskytte vår egen forskningsinfrastruktur — både fysisk og digitalt.
Biobanker, helsedata, naturvitenskapelige samlinger og store forskningsanlegg er ikke bare faglige ressurser, men en del av vår nasjonale beredskap.
For det andre: Vi må bidra til å holde vitenskapelige kanaler åpne, også i en verden der geopolitiske fronter hardner til.
Akademia kan ikke være verdinøytral, men den må være et sted for dialog. Når laboratorier i Israel, Iran, Gaza eller Ukraina ødelegges, bør reaksjonen være den samme: solidaritet, støtte og en tydelig stemme for fred.
Som professor Ali Meghdari fra Teheran formulerte det i et leserbrev til Nature:
«Vi må ikke sørge selektivt over ødeleggelsen av vitenskap. Hvis vitenskapen er hellig, må vi reagere med samme sorg, samme indignasjon og samme rop etter fred — enten et laboratorium ligger i Rehovot, Teheran, Gaza eller Beirut. Den vitenskapelige fellesskapets oppgave er å forsvare akademiske rom som steder for nysgjerrighet, medfølelse og samarbeid.»
Raketter og bomber er ikke den eneste trusselen. En minst like alvorlig fare er den gradvise uthulingen av akademisk frihet gjennom nasjonalisme, ekstremisme eller politisk innblanding.
Hvis vitenskapelige institusjoner mister sin uavhengighet, eller hvis unge forskere velger å emigrere fordi de mister troen på fremtiden i sitt eget land, står vi igjen med tomme bygninger — uansett hvor solide de er bygd.
Derfor er spørsmålet ikke bare hvordan laboratorier kan gjenoppbygges, men hvordan vi kan bevare det som gir vitenskapen liv: tillit, åpenhet og internasjonalt fellesskap.
