Korrespondentbrev
— Jeg har også arrestert akademikere
Taxisjåføren i Istanbul lar ordene henge i luften. Det tar tid før jeg tar innover meg hva han faktisk sier.
Istanbul (Khrono): — Arrestert? spør jeg
— Var det fordi de hadde gjort noe ulovlig?
Det er akkurat som jeg ønsker å gi ham en unnskyldning.
— Nei, svarer han ærlig.
Akademisk motstandskamp
Jeg skriver på vei til flyplassen etter tre dager i Istanbul. Her har jeg vært både for å dekke European University Associations årsmøte, men også for å møte akademikere som er en del av en motstandsbevegelse mot Erdogan-regimet.
Det har kostet dem. Jeg har lyttet til hvordan deres rett til akademisk frihet har skrumpet inn under president Recep Tayyip Erdogan.
De fortalte om hvordan terrorlovgivning og unntakstilstand har blitt brukt som argumenter for å si opp og arrestere over 2000 akademikere og innsette regimevennlige rektorer ved alle universitetene.
Istanbul alene rommer nesten tre ganger Norges befolkning med sine 16 millioner innbyggere.
Hus og skyskrapere står tett i tett og mellom dem er det biler, folk, katter og hunder overalt. Trafikken står ofte stille og turen til flyplassen tar som regel mellom én til tre timer.
Taxisjåføren snakker godt engelsk og vi kommer raskt i prat. Med noen mennesker, noen ganger, så er det akkurat som om noe klikker på plass og tilliten og de dypere samtalene kommer raskt.
Makt og korrupsjon
Noe av det første han sier til meg er:
— Jeg elsker Istanbul. Det er verdens vakreste by. Det er en by der det er bra å være på ferie, men det er hardt, veldig hardt å leve her.
Da jeg forteller han om mitt ærend i byen og om akademikere som urettmessig har mistet jobben, betror han at det har han også.
Egentlig er han politimann, som etterforsker organisert kriminalitet.
— Jeg jobbet mot mafiaen, forteller han.
Men for tre år siden, da han hadde fått i oppdrag å ransake boligen til en høyt profilert mann i Istanbul, ble han i etterkant saksøkt av denne mannen.
— I Tyrkia kan du gjøre hva du vil, bare du har nok penger, forteller han.
Han ble oppsagt av arbeidsgiveren som følge av søksmålet. Saken er ennå ikke ferdigbehandlet i rettssystemet. Han har fortsatt et håp om å få jobben tilbake, så han ikke lenger trenger å kjøre taxi.
Vi kjører gjennom et nabolag der Erdogan-plakatene henger tett. Jeg spør:
— Hvorfor akkurat her?
— Det er her Erdogan bor, sier sjåføren.
— Jeg hater han. Jeg hater virkelig han.
Fryktregime
— Men så du hva som skjedde i Ungarn nå, spør jeg håpefullt og sikter til Péter Magyars valgseier over Viktor Orban etter hans 16 år ved makten. Dette til tross for Orbans kontroll over medier og deler av rettssystemet.
— Folket gikk sammen og fjernet Orban. Kunne det også skjedd her?
Svaret kommer umiddelbart:
— Nei, folk er for redde. Nå skjer det stadig arrestasjoner igjen av folk som er imot Erdogan. Folk frykter ham.
Praten glir over på andre ting. Vi snakker om gode sider ved livet i Istanbul. Vi snakker om tillitskulturen og naturen i Norge.
Men jeg er nysgjerrig på jobben hans som politi i en millionby som Istanbul. Jeg spør ham om oppdragene han hadde.
— Var du noen gang redd?
— Ja, selvfølgelig, svarer han.
Heksejakten på akademikere
Det blir et øyeblikks stillhet og det er da han plutselig kommer med erkjennelsen.
— Vet du, jeg har også arrestert akademikere.
Han gjorde det selv om han visste at de ikke hadde gjort noe galt. Han gjorde det fordi han følte at han ikke hadde noe valg.
— Det var falske anklager mot dem fordi de var imot regimet. Vi arresterte flere. Vi ble tvunget til det.
— Det var forferdelig, sier han og rister trist på hodet.
Plutselig blir alt snudd på hodet.
Den snille, reflekterte taxisjåføren, som er motstander av regimets undertrykkelse og som selv er blitt offer for korrupsjonen og maktmisbruket, er plutselig blant dem som har frarøvet andre uskyldige mennesker friheten.
Dette er virkeligheten for dem som lever i undertrykkende regimer, innser jeg. Folk gjør det de må. Fordi de er redde. Fordi de personlige konsekvensene er så store.
Skillet mellom motstander og medskyldig, mellom heltene og skurkene i fortellingen, viskes ut.
