Den norske (u)høfligheten

Brussel (Khrono): Det er vår første halloween i Belgia. De minste barna i vårt nabolag i Waterloo har tatt på seg sine skumleste kostymer, og nå går de gruppevis og ringer på dørene, med foreldrene innen trygg rekkevidde.

De minste er trolig ikke mer enn to-tre år gamle. Jeg deler ut godteri så fort jeg klarer i bøttene de holder mot meg. Men barna blir stående: Merci, madame (Takk, frue). Jeg smiler ut i luften og vinker ha det bra. Barna står der fortsatt og gjentar Merci, madame.

FAKTA

Korrespondentbrev

• Kristin Jonassen Nordby er Khronos Europa-korrespondent med base i Brussel. Sammen med mann og tre barn flyttet hun til den belgiske hovedstaden sommeren 2024.
• Fra Brussel dekker hun høyere utdanning og forskning i EU og resten av Europa. Se sakene hennes her.
• Temaene spenner fra EU-politikk,  rektorintervjuer og Horisont Europa , og hun har laget reportasjer fra blant annet London, Helsingfors, Beograd, København, Haag og Marseille.
• Har du tips? Skriv til kristin.nordby@khrono.no eller ring til 0047 92014952

Har jeg glemt å gi til noen? Hvorfor går de ikke?

I Norge ville barna, så fort de fikk noe i godtebøtta, vært over alle hauger for lengst.

Plutselig forstår jeg det. De høflige små barna venter på det magiske tegnet, som gir dem tillatelse til å gå.

Én etter én ser jeg de små monstrene, trollmennene, superheltene og heksene inn i øynene og sier De rien (Vær så god). Og som ved et trylleslag løper de bort til foreldrene sine igjen.

Hva som anses høflig eller uhøflig er et av områdene der kulturforskjellene mellom Norge og Belgia kommer tydeligst fram, og mellom Norge og svært mange andre europeiske land for den saks skyld.

Har vi nordmenn sluttet å være høflige mot hverandre? Eller er vi bare høflige på vår helt egen måte?

Nordmenn vil jo ikke være til bry

I Norge er det i mange situasjoner høfligst å kun bruke kroppsspråk og ikke stemmen, der det stikk motsatte er tilfellet her i Belgia. Og for å være helt ærlig, så er ikke alltid vi nordmenn like godt oppdratt.

Det gjelder for eksempel når du skal presse deg forbi noen for å gå på eller av et fullt tog eller en buss. 

I Norge vil de fleste gjøre denne manøveren uten et eneste ord, men simpelthen ved å reise seg samle sakene sine og vise med blikket hvor de har tenkt seg. Noen vil dessuten legge til noen høflige nikk og et sammenpresset smil.

For nordmenn er det først og fremst en dyd å ikke være til bry for andre.

I Belgia, Frankrike og en rekke andre land er dette helt uhørt. Det kreves et tydelig Unnskyld meg og øyekontakt med mindre du vil fornærme de rundt deg.

Kulturforskjellene kommer også fram på en rekke andre arenaer. Når du skal snakke med en servitør, butikkansatt eller andre i Belgia, forventes det at du sier tydelig God dag før du fremfører ditt ærend.

Som nordmann har det hendt at jeg har gått rett på sak. Det lar ikke belgierne passere. Bonjour, sier de da og ser strengt på meg, istedenfor å svare på det jeg spurte om. 

Det er ikke annet å gjøre enn å skynde seg å hilse tydelig tilbake og se dem inn i øynene med et visst alvor. Da mykner de opp, og jeg kan gjenta det jeg kom for.

Her er innpakningen viktig

Det er ikke bare privat man merker det, men også profesjonelt. 

I Norge liker vi effektivitet. Vi går rett på sak og skriver hva vi er ute etter når vi kontakter noen. Om vi oppdager et problem, så tar vi det opp for å finne ut hvordan vi kan løse det.

Norge er også et land med svært flat struktur. Vi er verken vant til å bruke titler når vi henvender oss til folk, eller å gå via alle nivåene dersom vi trenger å spørre noen på toppen om noe.

At hierarkiet ikke er det samme på Kontinentet, var noe Anders Helle fikk merke da han akkurat hadde startet i ny jobb for FN i Roma, etter å ha blitt headhuntet fra stipendiatstillingen i Norge. 

På norsk vis kontaktet han de personene som var mest aktuelle for å få oppgaven løst. Dette var ikke noe personen selv motsatte seg, men han fikk tydelig beskjed av andre hvordan hierarkiet fungerer der.

— I Norge har man kontakt med alt og alle. Jeg prøver å ta med meg noe av den norske væremåten hit, fortalte Helle da jeg intervjuet han tidligere i desember.

Streets of London

For nordmenn flest kan disse formalitetene virke både stive og unødvendige. I november var jeg på tur til London for Khrono, der jeg blant annet møtte John-Arne Røttingen, tidligere toppsjef i Forskningsrådet og nå administrerende direktør i Wellcome Trust. 

Røttingen fortalte åpenhjertig om at en av de største endringene for ham personlig etter at han begynte som sjef for milliardstiftelsen, har vært kulturforskjellene. I Storbritannia er folk langt mindre direkte, og budskap skal gjerne pakkes inn i flere lag av høflighet.

— Jeg har vært opptatt av å identifisere og diskutere, løse utfordringer og vanskelige diskusjoner i fellesskap. I Storbritannia jobber man på en annen måte. 

I løpet av de to årene han nå har ledet Wellcome for forskning, har både han blitt mer britisk og de britiske hakket mer norske. 

Men som Røttingen også påpeker, så er den skandinaviske kulturen med å være direkte og rett på sak i utgangspunktet et gode, selv om den må modereres om ikke mottageren skal få helt bakoversveis.

Voksenkjeft og norsk etikette

I mer hierarkiske samfunn er titler noe som brukes aktivt, også innenfor akademia. Er man professor, så forventes det at dersom noen kontakter deg per e-post, for eksempel, også titulerer deg som det. Dette ville fremstått både unaturlig og styltete om det ble gjort i en norsk kontekst.

Som Khronos korrespondent skjer det ofte at jeg først skriver en e-post der jeg først redegjør for det jeg er ute etter, men deretter kommer på at jeg må legge på en rekke høflighetsfraser både før og etter budskapet.

Noe av høfligheten som fortsatt er høyst til stede her i Sentral-Europa, er dyder vi en gang hadde i Norge, men som de fleste steder har gått tapt med tiden. Noe av det handler imidlertid om noe annet: at vi i Norge bruker nikk og smil og kroppsspråk, istedenfor ord.

Selv om jeg gjerne skulle ønsket meg at vi hilser mer, sier tydeligere vær så snill og takk i Norge, så er det andre deler av den europeiske kulturen de gjerne kan holde for seg selv.

Det gjelder blant annet voksenkjeft: Mange belgiere og franskmenn er av den oppfatning at det skal sies strengt ifra om du ikke er rask nok til å komme deg av bussen eller tilfeldigvis ikke har skjønt alle de intrikate reglene for badehetter og skiftebåser i svømmehallen. 

Et talende eksempel er da vi på familieferie til et basseng i Frankrike ble irettesatt med både fløyteblåsing og kjeft opptil flere ganger. Det handlet blant annet om at vi hadde på badehette, som kun skulle brukes når man svømmer, ikke når man hopper. Vi fikk også kjeft for at vi tok på klær da vi skulle kjøpe is — det var absolutt ikke lov. Det var ikke måte på voksenkjeft, selv om det hadde holdt lenge å si fra på en rolig måte.

I slike situasjoner savner jeg den norske mildheten og fleksibiliteten, ja, kall det gjerne den norske høfligheten.

litteratur

Hun tar doktorgrad om Henrik Ibsen — i Frankrike