Debatt ● Gabriel-Carlos Matos
Kunnskap svekkes ikke av mangfold, Selbekk
MF er ikke en menighet, det er en vitenskapelig institusjon, skriver tidligere student etter utspillet fra Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er en viss ironi i at institusjoner som i sin tid vokste frem gjennom søken etter sannhet og forståelse, nå brukes som begrunnelse for å begrense hvem som får delta. Når døren lukkes i et hus som egentlig er bygget på åpenhet, er det ikke bare de som står utenfor som mister noe. Det gjør også de som blir igjen innenfor.
Jeg leste utspillet til Vebjørn Selbekk om bønn og muslimer ved MF vitenskapelig høyskole. Og det som slår meg, som en tidligere student ved MF, er ikke først og fremst hva han kritiserer. Det er hvor lite forståelse han viser for hva en akademisk institusjon faktisk er.
MF er ikke en menighet, det er ikke et lukket trosfellesskap, det er en vitenskapelig institusjon. Det burde være et ganske grunnleggende utgangspunkt, men det virker ikke som det er det i denne debatten.
Når Selbekk reagerer på at det finnes rom for muslimsk bønn ved en kristen høyskole, fremstiller han det som et tegn på at noe er galt, som om institusjonen er i ferd med å miste sin identitet, men det han egentlig gjør, er å avsløre en ganske snever forståelse av både tro og kunnskap.
Det ligger en underliggende frykt i argumentasjonen hans, som om møtet med andre mennesker og andre erfaringer i seg selv er en trussel. Tro som må beskyttes mot virkeligheten, er kanskje allerede svekket?
La meg fortelle deg en ting, Selbekk, det er nettopp i møte med verden at ideer enten styrkes eller må revurderes.
Selbekk sa også at det er «veldig spesielt» at en person med muslimsk bakgrunn får jobbe ved en institusjon som opprinnelig ble opprettet for å beskytte kristendommen.
Jeg ble sittende litt med den setningen, fordi den sier mer enn det kanskje var meningen at den skulle gjøre.
For hva ligger egentlig i en slik påstand, Selbekk? At kristendommen må skjermes? Tåler den ikke å bli utfordret i møte med andre perspektiver? At visse mennesker, på grunn av sin bakgrunn, ikke hører hjemme i et akademisk rom? Jeg sliter virkelig å lese det på noen annen måte.
I så fall reiser det et ubehagelig spørsmål. Er det slik at troen her ikke først og fremst skal forstås eller undersøkes, men beskyttes mot konkurranse?
Hvis det er tilfellet, være så ærlig å si at dette ikke lenger handler om religion. Det handler det om makt. Makt om hvem som får definere rammene, hvem som får være innenfor og hvem som må stå utenfor.
Det betyr å tåle uenighet, å åpne opp for flere perspektiver, og å la ideer brytes mot hverandre.
For hva betyr det egentlig å være en akademisk institusjon? Det betyr ikke å beskytte én bestemt sannhet. Det betyr å studere, undersøke og diskutere, også det man selv tror på. Det betyr å tåle uenighet, å åpne opp for flere perspektiver, og å la ideer brytes mot hverandre.
Hvis ikke, er det ikke lenger akademia. Da er det bare bekreftelse av det man allerede mener.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvordan han snakker om forskning. Det antydes at dette handler om påvirkning, som om det å studere religioner eller åpne rom for ulike praksiser automatisk er et uttrykk for en ideologisk retning.
Det er en ganske alvorlig påstand, alvorlig tanke å ha, og samtidig ganske avslørende. Det tyder ganske enkelt på en manglende forståelse av hva kunnskap faktisk er.
Man kan forske på kjønn uten å mene at kjønn er flytende. Selv i disse «woke» tider. Man kan studere medisin uten å være enig i alle behandlingsformer. Og man kan til og med, ja, til og med, studere islam uten å bli muslim. Dette er helt grunnleggende.
Å tro noe annet, er å redusere kunnskap til propaganda. Det er å gjøre forskning til noe man enten er «for» eller «imot», i stedet for noe man forsøker å forstå.
Og det er en farlig vei å gå, særlig når det kommer fra mennesker som selv deltar i offentligheten som meningsbærere.
Selbekk har et spesielt mønster han legger igjen etter seg hver gang han er i media. Det mønsteret går igjen i måten Zeshan Ullah Qureshi omtales på. Her beveger kritikken seg fra prinsipp til person.
Det antydes at hans bakgrunn gjør ham problematisk. At han representerer noe mer enn seg selv. At han kanskje er del av en større agenda, men hvor er bevisene for det, Selbekk? Som om Qureshi var utplassert på MF med en skjult agenda. Det er en ganske alvorlig påstand, alvorlig tanke å ha, og samtidig ganske avslørende.
Det tyder ganske enkelt på en manglende forståelse av hva kunnskap faktisk er. Det som presenteres av Selbekk er ikke dokumentasjon, det er antydninger. Og det er en forskjell vi burde være langt mer bevisste på i offentlig debatt.
For det finnes ingen grunn til å behandle mennesker som en potensiell trussel bare fordi de tilhører et miljø noen er uenige med.
Vi vet at miljøer som Islam Net har vært mottatt en del kritikk. Det er helt legitimt. Uenighet er en naturlig del av et demokratisk samfunn, men det er noe helt annet å omtale mennesker som om de er mistenkelige i seg selv.
For realiteten er ganske enkel. Dette er lovlydige borgere som deltar i samfunnet. De høyt utdannede arbeidsfolk. De er en del av den samme virkeligheten som alle andre. Og det må vi klare å forholde oss til uten å tillegge dem motiver vi ikke har grunnlag for.
Det som gjør hele situasjonen litt ironisk, er hvor dette kommer fra. Fra et kristent miljø. En tradisjon som selv har vært avhengig av religionsfrihet for å overleve, som har kjempet for retten til å tro, til å praktisere, til å eksistere i møte med maktstrukturer. Og nå ser vi den samme tradisjonen bli brukt til å trekke opp grenser for andre.
Når jeg ser på dette, oppleves det som om vi står i en større diskusjon enn den konkrete saken ved MF. Dette handler ikke bare om bønn eller en enkelt ansatt. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være.
«Islam» og «muslimer» er dessverre et hett tema, som alle med lunger, luftveier og en munn føler de skal uttale seg om. Jeg mener at vi trenger et samfunn der institusjoner er åpne, nysgjerrige og robuste nok til å tåle forskjeller.
Eller skal vi ha et samfunn der vi begynner å stille spørsmål ved hvem som egentlig får lov til å være en del av fellesskapet?
MF gjør i denne saken noe ganske enkelt, men samtidig ganske viktig. De anerkjenner at mennesker kan være forskjellige, og likevel tilhøre samme institusjon. Det var følelsen jeg fikk da jeg selv var student der.
Tro trenger ikke å være ensartet for å eksistere side om side. Kunnskap svekkes ikke av mangfold, Selbekk, det styrkes av det!
