Her vender hun ryggen til universitetet: — Jeg gjør motstand, altså er jeg

Istanbul (Khrono): — Esra, politiet har vært her og spurt etter deg. 

Det er mer undring enn dramatikk i stemmene deres da kollegaene på Bogazici universitet videreformidler beskjeden til Esra Mungan. 

Det er mars 2016. Mungan er førsteamanuensis i psykologi og aktiv i den tyrkiske akademiske fredsbevegelsen, som på daværende tidspunkt består av rundt 200 engasjerte akademikere. 

Noen måneder tidligere, i januar, hadde fredsbevegelsen lansert et fredsopprop: Akademikere for fred. Oppropet ba tyrkiske myndigheter stanse drap, utsulting og deportasjon av sivile i de kurdiske områdene i Tyrkia. 

Vi, som akademikere og forskere som arbeider med og/eller i Tyrkia, erklærer at vi ikke vil være medskyldige i denne massakren ved å tie, og krever en umiddelbar slutt på volden som utøves av staten.

Slik lyder noe av teksten i oppropet. I teksten ba akademikerne også om fredsforhandlinger.

Vitnet om det hun så

Før 2016 hadde Esra Mungan selv vært i de kurdiske områdene for å bevitne det som skjedde. Hun har snakket med gråtende mødre som aldri får se de drepte tenåringssønnene sine igjen. I tillegg nektet de tyrkiske sikkerhetsstyrkene å utlevere likene deres. Mødrene fikk ikke fred. 

— Dette måtte stoppe. Jeg kunne ikke tie om det jeg så, sier Mungan når Khrono møter henne. 

Tårene kommer fortsatt når hun snakker om de kurdiske mødrene, selv om det nå har gått mer enn ti år. 

Noen av opplevelsene, på de tre dagene i de kurdiske områdene i 2015, var så sterke at hun ikke har orket å snakke om dem i ettertid. Selv ikke til mannen sin.

— Tyrkia var i ferd med bli enda mer autoritært fra 2015, sier hun, men påpeker at de gradvise endringene begynte lenge før det.

Fredsoppropet, som ble skrevet i fellesskap av akademikerne for fred, skulle få langt større betydning enn Mungan eller noen av hennes kolleger kunne forutsett.

Blir fengslet

Tilbake til marsdagen i 2016: Da politiet oppsøkte universitetet og spurte etter Mungan, hadde allerede 2212 akademikere skrevet under på oppropet. Flertallet av dem var tyrkiske akademikere.

— De fleste tyrkiske akademikerne var fra offentlige universiteter. Professorene ansatt ved private institusjoner var mer utsatt, forteller Mungan. 

Det ville mest sannsynlig vært enda flere om det ikke var for at fredsgruppen for akademikerne hadde avsluttet oppropet i slutten av januar, etter trusler fra både president Erdoğan og andre.

Det hadde dukket imidlertid opp rundt 20 andre støttegrupper til fredsoppropet, som: Fotballfans for fred. Filmskapere for fred. Revisorer for fred. Psykologer for fred.

Mungan oppsøkte selv politistasjonen, sammen med tre andre akademikere fra fredsgruppen, som også hadde blitt etterspurt av politiet. Alle fire var intetanende om at de ikke skulle slippe ut derfra før 40 dager senere. 

Fordi Esra Mungan var politisk fange, var fengselsforholdene gode.

— Det ligner ikke på vanlige tyrkiske fengsler, forteller Mungan. 

I fengslet var det både fellesområder og private områder til hver innsatt. 

— Dette er takket være innsatte som har kjempet for våre rettigheter før oss. Det var til og med et bibliotek der!

— Professor, hva gjør du her?

Hennes medfanger var kvinner fra ulike sosialistiske organisasjoner. Alle tilhørte den religiøse minoriteten alevitter som har en lang historie av politisk undertrykkelse.

— «Professor, hva gjør du her», spurte de. Det var et varmt miljø, forteller Mungan.

Arrestasjonen av Esra Mungan og de andre tre akademikerne for fred møtte sterk fordømmelse både nasjonalt og internasjonalt. Som følge av arrestasjonene ble fredsoppropet enda bedre kjent, og støtten økte. 

I april 2016 slapp hun og de tre andre akademikerne ut av fengsel, men med anklagene fortsatt hengende over seg. 

— Jeg måtte stille i retten fra tid til annen før eller etter timene med mine studenter.

Først etter tre og et halvt år ble Mungan frikjent for anklagene om å være en av lederne for fredsoppropet, som påtalemyndigheten anså som propaganda for en terrororganisasjon.

Det var en prøvelse, men Mungan understreker at det hun opplevde var ingenting sammenlignet med det som flere av hennes kolleger skulle bli utsatt for bare noen måneder senere. 

Unntakstilstand og utrenskning

Det gikk ikke lang tid før en ny stor hendelse skulle ryste det tyrkiske samfunnet. Den 16. juli 2016 ble det gjennomført et mislykket forsøk på militært statskupp. Begrunnelsen for kuppet ble oppgitt å være regjeringens udemokratiske makt og trusselen mot Atatürks sekulære grunnlov, korrupsjon og en feilslått antiterrorstrategi.

I kjølvannet av statskuppforsøket begynte utrenskningen. President Recep Tayyep Erdoğan innførte unntakstilstand, hvor han satte til side Den europeiske menneskerettskonvensjonen, ifølge Store norske leksikon.

Rundt 40.000 mennesker ble fengslet og mistet stillingene sine. Blant dem var det flere tusen politifolk, lærere, byråkrater og akademikere. I tillegg stengte myndighetene mer enn 140 mediekanaler. 

Flere hundre akademikerne, politifolk, militære, lærere og andre fikk utreiseforbud og ble fratatt passet. Disse ble anklaget for å være en del av sekten til pastoren Fetullah Gulen, som er antatt å stå bak det mislykkede kuppforsøket. Ofte ble også ektefellers pass beslaglagt for å sikre at de som allerede hadde forlatt landet vendte tilbake. 

— Mange fikk også frosset sine bankkontoer. De var plutselig uten jobb, uten inntekt, siktet for alvorlige forbrytelser og uten mulighet til å forlate landet, forteller Esra Mungan. 

Mange av politimennene som arresterte akademikerne følte seg tvunget til det. Tilfeldighetene skulle ha det til at Khronos journalist traff en av dem i forbindelse med reportasjeturen til Istanbul hvor denne saken ble laget. Senere skulle også han miste jobben på grunn av regimet.

Korrespondentbrev

— Jeg har også arrestert akademikere

Den akademiske friheten skrumpet inn

Tilbake til 2026. Våren i Istanbul har latt vente på seg. Det er et kjølig drag i luften, og himmelen er grå. Bønneropene fra den nærmeste minareten sprer seg utover den lille plassen utenfor buss- og T-banestoppet i den europeiske delen av millionbyen. Her er det kiosker og flere små boder som selger brød, børek og andre godsaker.

Esra Mungan møter meg med et stort smil. Hun er elegant kledd i en grå drakt. Håret er kortklipt, slik hun også er kjent for, fra bildene for 10 år siden.

Hun tar meg med til en kafé i parken like ved der hun ofte veileder doktorgradsstudentene sine. Blikket er varmt og fast, stemmen er mild, holdningen er stolt.

Vi får servert nydelig te i små glass, slik de gjør i Tyrkia.

— Jeg klarer ikke drikke te om jeg ikke kan se fargen. Smaken blir en annen, sier hun.

Selv om det er kjølig sitter vi ute på terrassen, omringet av grønne løvtrær.

Under Erdoğans styre har Mungan sett rommet for den akademiske friheten ved universitetene i Tyrkia, skrumpe inn. Erdoğan, som i starten av sin politiske karriere snakket om demokrati og ønsket å nærme seg EU, viste snart autoritære tendenser. 

Fallskjerm-akademikere

Under unntakstilstanden, som ble innført etter det mislykkede statskuppet i 2016, ble det midlertidig innført en rekke endringer for universitetene. 

Alle rektorene og de fleste dekanene ble sagt opp, og regjeringsutnevnte rektorer og dekaner ble innsatt i deres sted. I tillegg dukket det opp ansatte som ikke hadde de samme akademiske merittene som kollegene og ikke gikk gjennom samme utvelgelsesprosess, men var utpekt av myndighetene. Flere av dem skulle undervise om og forske på den politisk-muslimske agendaen.

Esra Mungan kaller dem fallskjerm-akademikere, ettersom de plutselig dukket opp — innsatt fra oven.

— På vårt universitet har disse ansatte, dekanene og rektor null respekt fra de andre ansatte, sier Mungan. Hun legger til at det ved andre universiteter, spesielt de nye universitetene i Anatolia, hersker en underdanig fryktkultur.

Khrono har kontaktet ledelsen ved Bogaziçi-universitetet for å få kommentarer til denne saken, men har ikke fått svar.

Akademisk motstandskamp

I starten var det demonstrasjoner ved flere universiteter, spesielt studentdemonstrasjoner. Men ettersom de ble hardt slått ned på, har de fleste sluttet å vise åpenlys motstand. Bortsett fra ved ett universitet: Esra Mungans universitet Bogazici. 

Hver eneste arbeidsdag møter en gruppe akademiske ansatte og studenter opp på det samme tidspunktet i en stille protest, der de vender ryggen til universitetet. 

De krever blant annet rektorens avgang og at det skal velges en ny rektor. Støtten til dette kravet blant de ansatte ved universitetet er langt større enn de som møter opp hver dag. I en avstemming blant de akademisk ansatte svarte 95 prosent at de ikke anerkjenner dagens rektor.

Fram til Mungan valgte å pensjonere seg i 2024, har hun alltid stått blant dem. 

Bakgatevitenskap

— Jeg valgte å pensjonere meg på grunn av en følelse av at det var umulig å endre noe ved universitetet på dette tidspunktet, grunnet maktasymmetri. Så mye er ødelagt. Det er et giftig miljø på universitetet. Jeg er mer nyttig på utsiden. Jeg driver med backstreet science — bakgatevitenskap.

Mungan veileder fortsatt doktorgradsstipendiater. I tillegg, sammen med tre kolleger fra juss, statsvitenskap og psykologi, arrangerer hun temaseminar for studenter annenhver uke. Her diskuterer de tema som sannhet, likhet frihet og subjektivitet. 

— Vi har noen herlige møter og diskusjoner. Jeg føler at jeg lærer nesten like mye som studentene, sier Mungan.

— Disse forelesningene er et eksempel på hvordan undervisning bør være. Jeg har drømt om dette: tverrfaglige gode diskusjoner, søken etter sannhet, nysgjerrighet. Det utgjør også et brudd med professor-student hierarkiet. 

føler seg sviktet av eua

 — Uakseptabelt å ha konferansen i Tyrkia

Åpne forelesninger

I tillegg er hun en del av Direnen Akademi — Motstandsakademiet, som arrangerer åpne forelesninger en gang i uka. Temaene varierer fra fysikk og matematikk til fysiologi, statsvitenskap og litteratur. Mange av disse forelesningene dekker temaer som akademia i Tyrkia har begynt å unngå. 

Motstandsakademiet ble lansert etter valget i 2023, da mange mistet håpet om regimeendring. Disse offentlige forelesningene blir holdt på et offentlig bibliotek sentralt i den europeiske delen av Istanbul, i bydelen Taksim.

De åpne forelesningene har vært en stor suksess. Folk strømmer til.

— Vi dør innvendig om vi ikke kan ha disse verdifulle møtene der vi deler ideer og nysgjerrighet. Vi må ikke miste det, sier Mungan.

Motstandsbevegelsen er bygget på tillit og solidaritet mellom medlemmene. At de står sammen, gir dem også en form for beskyttelse i et system hvor Mungan forklarer at man konstant må se seg over skulderen.

— Sammen har vi tillit, respekt og kjærlighet. Vi har holdt på i fem og et halvt år nå.

Hør Khronos podkast Campus direkte fra Istanbul. Tema: Akademisk motstandsbevegelse, universiteter som bombemål og dårlige jobbutsikter for nyutdannede studenter.

Fortsetter kampen

Ved Bogaziçi-universitetet er det fortsatt rundt 300 professorer som slutter seg til motstandsgruppen, mer eller mindre aktivt. I starten møtte mange av dem opp til den stille protesten, nå er de ofte et lite titalls. 

I tillegg pågår det en heftig juridisk kamp. Motstandsakademiet har gått til 250 søksmål mot den statlig oppnevnte administrasjonen ved universitetet. Disse søksmålene handler om alt fra oppsigelser til disiplinærsaker. 

— Mange av de ansatte har fått disiplinærsaker mot seg som følge av motstanden, så ikke alle gjør det like åpenlyst lenger. De har familier de må ta vare på. Men de støtter oss like fullt, sier hun.

Motstandsakademiet vinner de fleste sakene, forteller Mungan, likevel er det slik at de fleste rettsavgjørelsene ikke blir implementert, og hvis de blir det, vil administrasjonen raskt finne et påskudd for å oppheve avgjørelsene.

Til tross for hennes åpenlyse motstand ble hun selv aldri sagt opp. Det har overrasket henne. Hvorfor har andre måttet gå, mens de har latt henne bli?

— Jeg tror det skyldes all støtten jeg fikk da jeg ble arrestert i 2016. Kanskje det gjorde dem redde? 

— Hva har fått deg til å fortsette motstandskampen, selv om du har fått kjenne konsekvensene på kroppen? 

— Hvis jeg ikke gjør som jeg gjør, blir jeg deprimert.

Esra Mungan har sin egen versjon av Descartes kjente filosofi. 

— Jeg gjør motstand, altså er jeg.